Østerlandene

Landene i det østlige Auroma

Tre store maktsentra dominerer de sentrale delene av Østerlandene. Det er de tre verdensbyene Babel Magna, Januse og Affabea. Av disse er Babel Magna den største, selv om den kun er halvparten så stor som verdensbyen Lux, på andre sida av Ryggraden (fjellene som deler kontinentet i to). Babel Magna var den største av alle verdens byer før, og den mektigste, men for tolv hundre år siden sank mer enn halvparten av denne byen i havet, i en kataklysme verden aldir har sett maken til. Dette var starten på Det Auromske Imperium, det imperiet som har gitt navn til kontinentet og som har gitt landene her deres tidsregning.

Det Auromske Imperium

I år 0 etter den tidsregning som følges i Auroma nå, ble Det Auromske Imperium opprettet. Det var da den vestlige føydalherren Maximilian Sol utropte seg selv til pompadur over alt land øst for Ryggraden, og tok tittelen Storpompadur av Det Auromske Rike.

I løpet av de neste årene ble alle de store tharkiske øyene øst for Østerlandene erobret, og landene ble delt inn i provinser styrt av et triumvirat bestående av en kediv, en patriokos og en strategos. Provinsenes status ble alltid bestemt av storpompaduren, og avhengig av statusen hadde provinsene mer eller mindre selvstendighet i forhold til sentralmakta.

Men det som gjorde imperiet til et fremmed styre i Østerlandene, og som var imperiets store svakhet, var at titlene ble gitt til folk uten tradisjon for eller kunnskap om hvordan man ledet land og folk. Pøbelen tok over, og deres vanstyre gjorde at misnøyen alltid lå og murret i imperiets provinser.

Da Det Auromske Imperium havnet i ei krise, på grunn av en gaurinvasjon, og styringen av riket gikk i oppløsning, var det ingenting som kunne hindre en flom av misnøye fra å rive riket i stykker. Det viste seg at denne misnøyen var like kraftig vest for Ryggraden som øst for den. Til sist var imperiet redusert til en bystat i og rundt Lux, den tidligere hovedstaden i imperiet.

Mørkets tideverv

Da Det Auromske Imperium gikk i oppløsning ble kontakten mellom vest og øst brutt i flere år. I øst forsøkte lokale kediver med maktambisjoner i storbyene Affabea og Babel Magna å fylle maktvakuumet. De forsøkte å opprettholde imperiets suverenitet og styringsrett i Østerlandene, men de mislyktes. Den østlige delen av riket gikk uvergelig i oppløsning.

Det en gang så stolte imperiet ble skylt vekk som sukkerglasuren på et råttent eple. Og eplet var virkelig råttent! Østerlandene gikk inn i et mørkets tideverv. I kaoset som fulgte imperiets oppløsning var lidelsene utallige. Nasjoner brøt ut av imperiet, folk gjorde opprør, kediver, stratoser og patriokoser gjorde krav på styringsrett over provinser og deler av provinser. Oppkomlinger uten annet krav på makta enn egen sluhet og styrke samlet røverhærer og grunnla riker som like raskt forsvant igjen.

Den ene krigen avløste den andre, inntil de gamle fyrsteslektene igjen tok ansvar. Arvingene etter førimperisk adel hadde holdt på sine tradisjoner og sin blodrett, og nå grep de styringen med alle den makt gammel rett kunne gi dem. Fyrstene skapte allianser som sørget for ro og orden. De orgniserte røverbandene i hærer og disiplinerte dem. De delte landet inn i mandater, og tegnet nye grenser. Et føydalt hierarki vokste frem, inspirert av de gamle fyrsteslektenes rettigheter, og dette ga endelig Østerlandene den stabiliteten folk trengte.

Østerlandene på 1200-tallet

Østerlandene lever fremdeles i etterdønningene av den mørke tidsalderen. Det er nesten to hundre år siden hele det østlige riket gikk i oppløsning. Men forholdene er helt anderledes nå enn for bare en generasjon siden. Landene blir styrt, folk lever i fred, handelen øker. Østerlandene har kastet av seg åket fra Lux, og er i ferd med å bli seg selv igjen.

I dagens situasjon, år 1201, er Januse den absolutt mektigste av byene øst for Ryggraden. Det er 202 år siden imperiet gikk i oppløsning. Siden den gang har Østerlandene vært i kaos. Nye stater har sprunget frem og dukket under i en malstrøm av politiske intriger og krig. Det imperiske styresettet viste seg å være uegnet uten den sterke sentralmakten til pompaduren i Lux. De som forsøkte å opprettholde imperisk autoritet mistet snart all innflytelse. Det var tydelig at folket i Østerlandene hadde fått nok av vestlig innflytelse.

Nå er Østerlandene falt tilbake til de gamle skikkene, der adelen styrer og pøbelen tjener. Dette har skapt stabilitet i landene. Det kriges fremdeles, men nå er konfliktene lokale, og de truer ikke det systemet av føydale rettigheter og allianser som er bygget på ruinene av det gamle. Østerlandene har skapt seg ei ny glorie!

Det Larmiske Potentat

Dette er det røde blodets rike, med hovedstaden Loraimas der Larmafloden renner ut (den som høyere oppe kalles Miruga-floden). Landet er styrt av en god potetat, som har herskerne i de to naborikene Sevogaland og Det Bakogske Jubilat som sine fremste vasaller.

De tre

Det er

All symbolikk

Fargen på

tilbake til toppen