.Baller i lufta

Jeg har mange baller i lufta. Tatt i betrakning det store antallet prosjekter jeg har startet opp, er det forbausende mange baller som har truffet mål.

Jeg er spillskaper, forteller og forfatter. Akkurat nå har jeg pause fra spillskapingen, men det er mer enn nok annet å gjøre.

Jeg har planlagt ti romaner. Flere venter etter dem. Jeg har ei diktsamling liggende, som jeg må skrive gjennom igjen og få publisert. Jeg har to serier med små rollespill liggende, som jeg på en eller annen måte få ut til folket. Jeg har et driv i fortellerkunsten nå, som krever meg, så jeg blir nødt til å følge opp der også.

Ideene mangler ikke. Drivet og arbeidslysta er i ferd med å våkne for alvor. Det er situasjonen nå, seinsommeren 2007.

Rollespillene

I 1986 kom jeg til Oslo, som en farende frifant på livets landevei. Jeg hadde skrivesperre og var kreativt frustrert. I denne situasjonen kom rollespillene og reddet meg. Jeg ble introdusert til noe jeg først syntes var dumt, men så ble jeg tatt hånd om av Tore Stuedal, som viste meg hvor store muligheter det lå i denne formen.

Jeg startet nesten umiddelbart å skrive egne rollespill. I 1989 kom rollespillet Muu, som ble en liten kultklassiker. Det var et spill om å være "muu", et vesen som sover og drømmer og spiser og bader og koser. Og det er det. Muu er en poetisk fabel som er svært morsom å spille, og som hensetter deltagerene i en harmonisk tilstand. Dette spillet overbeviste meg om at spillets interaktive metode gjør alminnelige folk i stand til å utøve stor kunst.

På samme tid kom også Improserien med Jon Venbakken, en serie på fem eksperimentelle rollespill, langt forut for sin tid. Seinere fulgte Norsk Automobilferie, Barbar, Pervo, Sirkus, Suppeskålen, Koral og Ingen fare, flyet styrter! Disse rollespillene ble satt opp privat, på spillklubber og på spillfestivaler.

Orianna var først et festivalprosjekt sammen med Erlend Miller, Thomas Nilsen og Fredrik Vogel. Så trengte jeg et tilbud til de eldste barna på Lakkegata SFO, der jeg jobbet, og brukte Orianna til det. Det ble utviklet videre gjennom engasjementer på Sagene og Nøklevann SFO, og ble et spill jeg satte opp for SFO'er over hele Oslo. I den mest hektiske perioden hadde jeg åtte faste spillgrupper hver uke.

I 1998 var Orianna i sin femte utgave. Nå var det lagt ned så mye arbeid i spillet, og det var så bra, at det fortjente noe mer. Jeg kopierte det opp og sendte det til forlagene. Det ble antatt på Cappelen forlag, og gitt ut som Rollespillet Fabula i 1999.

Muu og Fabula var to merkesteiner i min historie som spillskaper. Den tredje merkesteinen kom i 2006, da jeg skrev rollespillet Livets Høst. Muu og Fabula var rollespill med tradisjonell inndeling i spilleder og spillere. Livets Høst var inspirert av den moderne metoden Magnus Jacobson brukte i spillet Inntil vi synker. Magnus sitt spill er en elegant sjangerlek, mens Livets Høst er et forsøk på å dykke ned i en tilstand der døden, livet og skjebnen er fremtredende, på en positiv måte. Testspillingene tyder på at Livets Høst lykkes i dette. Det gjorde sterkt inntrykk på de som deltok.

Livets Høst er så sterkt at jeg har planlagt to serier på ni spill med samme metode. Disse spillene kaller jeg Skuespill for alle! De atten spillene er delt i to serier. Den ene serien har arbeidstittel Menneske til menneske, og er en serie seriøse dramaer. den andre serien har arbeidstittel All makt til latteren, og en serie komedier. Jeg ønsker å utgi disse spillene med vid distribusjon, slik at folk flest kan spille dem. Men for å få til det trenger jeg et forlag med mot til å satse på noe utenfor allfarvei ...

Nå har jeg pause fra spillskapingen. Med familie å forsørge har jeg ikke råd til å forfølge mine kunstneriske ambisjoner på dette feltet. Jeg har ikke lykkes i å få støtte til Skuespill for alle, til tross for at de ferdigheter jeg har tilegnet meg gjennom to årtier med interaktiv praksis er helt unike. Det er en sorg for meg å måtte legge vekk spillskapingen, både for min egen del, men også på vegne av de som gjennom rollespill kan finne glede og selvforståelse. Jeg føler at jeg svikter et publikum som trenger gode rollespill mer enn noensinne.

Samtidig har pausen fra spillskapingen gitt meg anledning til å fokusere bedre på romanskrivingen og fortellerkunsten, og der skjer det svært lovende ting ...

Romanene

Jeg er nå godt i gang med min første romanserie. Fabula er en serie på fem bøker satt til samme verden som rollespillet. Verdenen har gjennomgått store endringer i forbindelse med romanen, og er blitt noe helt nytt. Den første boka vil bli klar for utgivelse i 2008. Den andre boka foreligger som råmanus. De tre siste bøkene i serien er på skissestadiet.

Etter Fabulaserien vil jeg gyve løs på romanserien Homunkel. Denne er satt til en egen verden full av tomter og troll. De små og hyggelige tomtene er i hovedrollen, spesielt familien Bakom, som er litt spesiell. Trollene på sin side må finne seg i å være storestyggingene i fortellingen. Det er planlagt fem bøker i Homunkelserien. Jeg starter å skrive den når Fabulaserien er ferdig.

Etter Homunkel ligger det flere prosjekter og venter på meg.

Jeg kan tenke meg å skrive en romanserie fra fantasiverdenen Sirkumdo, som allerede er et rollespill og ei fortellerstund. Sirkumdo er spennende og utfordrende, både som rollespill (Koral) og som fortellerkunst. Det vil sikkert bli svært utfordrende å forme som romaner også.

Jeg kan også tenke meg å skrive en roman, eller en serie, fra Empirum Glorium Orientalis (EGO). EGO er en del av Fabulaens verden, et rike der ei lattervekkende overflate skjuler bunnløst forfall.

Det er mest fantasiromaner som ligger og venter, men jeg har også én annen roman ventende. En gang skal jeg ta meg tid til å skrive en oppvekst og krimroman fra hjembygda mi, Øvre Årdal. Konfirmasjonen skal handle om en 14årig gutt som blir vitne til mordet på ei klassevenninne.

Fortellerkunsten

På Fantasifestivalen 2006 og 2007 testet jeg en interaktiv metode for et voksent publikum. Den fungerte så godt at jeg endte opp med to forestillinger som resultat: Jaget og Sirkumdo. Begge er interaktive fortellerstunder for ungdom og voksne.

Å bruke interaktivitet i fortellerkunsten er naturlig for meg, siden jeg har drevet med rollespill i veldig mange år. Rollespill er interaksjon satt i system for å skape episke fortellinger og drama. Det tradisjonelle rollespillets spilleder er i veldig nær slekt med fortelleren.

Jeg ser frem til å utvikle fortellerkunsten videre langs disse linjene, samtidig som jeg styrker mine klassiske ferdigheter som forteller. Det er vanskelig å peke på konkrete prosjekter som skal komme, men fortellerkunsten vil fortsette å utfordre meg i årene fremover. Jeg møter de utfordringene med glede.