Bjørneborg

En underlig ro, under en tung himmel.

Blå tårn i natten. Månen skaper alt om til skyggebilder. Trærne er ville ånder som venter. Skogen har ventet lenge, og i natt skal det endelig skje. Under månen skal åndene våkne, som skygger skal de bevege seg, ujevnt og lydløst. Som en sag skal skyggene møte klippen, legge fjellet i mørke, og sige over murene.

I døråpningen står en mann, stirrer langs muren, lukker døren bak seg. Det er kaldt. Han går vakt, stopper med ujevne mellomrom, lytter. Lener seg over muren og speider ned i mørket. Skogen står tett der nede. Alt er stille. Han fortsetter. Skyene tårner seg opp over ham, vokser seg store over den lille borgen. Månen henger lavt, som et sykt øye på himmelen.

Fuglene letter plutselig fra avfallet i skrenten under borgen. Han griper hardere om spydet. Går med bestemte skritt til muren over dynga. Lener seg forsiktig over brystvernet, speider ned i mørket. Hva skremte fuglene? Hvorfor lettet de alle, og fløy bort? Det er stille der nede. Mørkt. Ingenting å se. En underlig ro siger over ham. Han blir tung i kroppen, søvnig, ute av stand til å høre knakingen, for trøtt til å se fingeren som smyger seg over kanten på muren og mot bena hans...

Bjørnebaronen (Ursus Storskjegg fra Gula)

Stor og buldrende ennå, men eldre nå. Ikke så sterk i blikket lenger. Den urkraften han engang hadde, er løpt tom, som en elv i ørkenen. Noen omtaler ham som en tam bamse.

Han sitter foran ildstedet. Lyset leker med det røde håret, med skjegget, får det til å flamme opp i mørket. Huden er blek, øynene sitter dypt. Den brede munnen strammer seg, hele ansiktet får et bistert drag. Bjørnebaronen er tung i kroppen, og tung til sinns, stirrer inn i flammene.

Så mye ville vært anderledes om han hadde forutsett Ørnebaronens trekk den gangen. Grunkene har løpt ut i den meningsløse konflikten, tappet baroniet. Duebaronen har utvidet sitt domene, slik Mesteren i Tårnet har gjort det. De har bygget nye landsbyer, økt inntektene, styrket sin makt.

Alliansen mellom Ørner og Vetter har hindret ham i å gjøre det samme. Stridigheter, skarpe sverd, og snushaner hvor man enn vender seg. En kremmer sist uke, ble funnet snokende i tjenerkvarterene. De ransaket ham. En rull fra Ørnebaronen fant de, en ordre om å kontakte "gjøkungen" i Bjørneborg. Dumt av kremmeren å gå med slikt på seg. Han er død nå. Og "gjøkungen" var stallhånden Peklo. Han stakk av natten etter hengningen, hoppet over muren like før de skulle ta ham.

Bjørnebaronen sukker. Griper sverdsliren, trekker den blanke klingen. Holder bladet opp i lyset, vender det, ser lyset spille langs eggen. Sverdet i hånden, foten på eggen, sa hans mor. Da var han ung, og det virket forlokkende å leve farlig. Nå er han både eldre og klokere, men uten mulighet til å rette opp de feil han har gjort. Baroniet er skakkjørt etter år med stridigheter. Han ser ikke frem til kongens død, men vet at det ikke varer lenge nå... og da starter den virkelige kampen.

Han stikker sverdet i sliren igjen. Reiser seg. Kaller på gutten. Rydd opp, sier han. Gutten bukker, og spør om han skal legge seg. Han grynter til svar. Sov godt Baron, sier gutten. Han går mot trappen, men stopper et øyeblikk, ser på gutten som rydder. Rask i bevegelsene, smidig, en villig arbeidsmaur. Sønn av en bonde i Gula, som baronen selv. Ursus tenker et øyeblikk, så kommer han på navnet. Flymi, sier han. Gutten skvetter og snur seg. Ser skyldbetynget ut. Bjørnebaronen forsikrer at han ikke har noe å klage over. Du gjør godt arbeid for meg, sier baronen. Han tar opp en håndfull grunker; Ta disse hjem til familien. Du har fri de neste tre dagene. Gutten lyser opp. Strekker frem en skitten hånd.

Bjørnebaronen smiler. Han ligger under fellen og smiler. Ansiktet til gutten når han fikk ros, ikke kjeft, det er et godt syn å sovne med. Det er lite; å få en gutt til å smile, men det er da noe. Han er ikke for stolt til å glede seg over slikt. Den store mannen snur seg på siden, lukker øynene, sover.

Tjener Flymi Rumlemage fra Gula

Sulten. Han er alltid sulten. Men han gjør jobben sin uten å mukke. Rydder krusene etter baronen, tørker av bordet, setter skoene hans ved trappen. Joda, han har samvittighet, en nøyeregnende samvittighet som lar ham gjøre alt dette for baronen, mens han iverksetter sin hevn.

Ryggen klør hver gang han tenker på det. Det er noen år siden nå. Han var mindre, men like sulten. Et brød under skjorten, en nitidig vokter, masse oppstyr. Bjørnebaronen som tårnet over ham, stor, mørk, myndig. Straffeutmåleren. Stemmen som befalte fem piskeslag*. Pisken! Flymi husker pisken som om det var i går. Ryggen svir, mer enn svir; smerten graver seg inn, legger seg som en verk i ryggmargen, i bakhodet, i minnet. Han spytter i høystolen, gnir spyttet inn i setet der baronen sitter.

Han skvetter når baronen plutselig sier navnet hans. Visste ikke at han stod der ennå. Snur seg, vet at skyllebøtten kommer. Se ikke så skyldbetynget ut, sier baronen, jeg klager ikke når folket mitt gjør så godt arbeid som deg. Han fortsetter å snakke, gir Flymi noen grunker, gir ham fri de neste tre dagene. Det er for godt til å være sant! Flymi vet ikke hvordan han skal komme seg ut av borgen uten å vekke mistanke, og så gir fienden ham en hjelpende hånd!

Dagen etter vandrer "Gjøkungen" freidig ut gjennom porten. Over skulderen har han et knytte mat. I beltet en liten pung med klirrende grunker. Skal hjem og besøke mor og far, sier han. Men i krysset ved Revestua tar han ikke veien mot Gula, han setter av gårde mot Osk, veien som fører videre mot det stolte Ørneredet. Endelig skal han møte den mektige Ørnebaronen, den sagnomsuste mannen han har tjent så trofast i mange år.

Stallhånd Peklo Mørkøye fra Flyen

Han hadde ikke noe valg. De fant et segl fra Ørnebaronen i sekken hans. Han vet ikke hvordan det havnet der, men han vet at de lette etter denne "Gjøkungen". Så han flyktet, hoppet ned fra muren, og stakk seg vekk i skogen. Lå i et grankjerr flere dager, før han turte røre på seg.

Tilbake i Fiskerstaden. Blant venner. Er helt utmattet av lite søvn og mat. Sovner ved bordet hos Jarkel og Gomine. Våkner på brisken. Har sovet rundt. De smiler, gir ham mat igjen. Jarkel er kamerat, og Gomine er han like glad i enda. De spør hva som har skjedd. Han forteller. Du er blitt lurt, sier Jarkel, og det var bra du rømte! Ville blitt hengt som en ussel snushane! Peklo vet det, men han rykker likevel til. Det er sterkt å høre noen si det. Du må være forsiktig, sier Gomine, det er stadig folk fra Bjørneborg her. Hun ser bekymret ut.

Hører dem krangle den natten. Blir redd det er ham de krangler om, så han lytter. Jarkel er frustrert. Du er en tørr brønn, sier han.Gomine freser tilbake: Melken din er sur! De krangler om barna som aldri kommer. Ingen av dem merker Peklo. Han sitter i mørket. Lytter. Kjenner smerten fra dem begge. Vet hva det handler om. De er fiskere. De blir fort gamle. Fingrene blir krokete og stive, ryggen begynner å verke. Det blir umulig å bøte garn, sløye fisk, hamle båten i fiskestimen. De blir tunge garnsteiner for folk å dra på. Uten barn er det ingen som vil dra på dem. Så må de sitte på markedet, strekke forkrøplede hender mot voktere og kremmere, Be om grunker. Be om mat. Vær snill og gi meg litt mat, med sprukken stemme. Peklo ser for seg stolte Jarkel, og Gomine som han er så glad i. Slik er det bare, men det gjør ikke godt å tenke på det. Han går og legger seg.

Jeg må vekk, over havet, sier Peklo. De ser på ham. Jarkel nikker taust. Gomine er blek i ansiktet, mørk i øynene. Det er trykket stemning. Håper du sov godt, sier hun. Han møter blikket hennes. Fortvilelsen ligger like under overflaten. Han drar på det... Jeg våknet. Dere kranglet. Jeg ble liggende å lytte. Hun sperrer opp øynene. Jarkel ser bort. Peklo snakker til Jarkel, ber ham tenke seg om. Det kan være melken hans som er sur. Jarkel fikk ikke barn med Mangole heller, enda hun hadde en unge fra før. Peklo ser på dem begge. Vet ikke om han våger... men så sier han det: Jeg kan hjelpe dere. Jeg kan ligge med deg, Gomine, sette barn på deg, før jeg må dra. Gomine hikster, ser forskrekket på ham. Jarkel reiser seg, ser olmt på Peklo, og sier lavt: Når jeg er tilbake, skal du være ute av huset! Så går han. Døren lar han stå åpen etter seg.

Gomine ser ned i bordet. Han har rett, sier hun, det går ikke. Jeg elsker deg, Peklo, og Jarkel vet det. Peklo ser på henne, her lyst til å ta hånden hennes, stryke henne over håret, hviske navnet hennes slik han ofte har gjort det,f or seg selv. Han bøyer seg frem, strekker ut hånden. Gå nå, sier hun. Han trekker hånden til seg. Reiser seg. Ser på henne. Hun ser opp på ham, blank i øynene; Gå!

Han går, men han har ingen steder å gå til. Kjenner seg dum, lurt av livet, lurt av både venner og fiender. En godtroende tosk er han, som står alene. I beltet henger kniven, og en pung med noen få grunker. Sekk har han ikke, og ikke mat. De finner meg nok, tenker han, og klynger meg opp. Dragen ta dem! Men jeg er bare en stallhånd, så hva annet kan jeg vente meg?

Vokter Mistelsko Langranke fra Pes

Hun står på muren, med ost og brød i hendene. Blikket følger en gutt på vei ned fra borgen. Det er Flymi, baronens lille bordtjener. Gutten løper rett over krysset, forbi Revestua, og inn på veien mot Osk. Hun undrer seg, mener å huske at Flymi kommer fra Gula, men det er jo ikke hennes sak om gutten vil ut i verden. Familie er ikke lenger alt i den alderen. Hun smiler, unner i grunnen den lille gnageren et spennende eventyr.

Setter seg i solveggen ved ene tårnet. Bryter brødet, spiser. Saftig geitost og fint brød. Hun er heldig. Når steinen blir varmere strekker hun bena ut foran seg. Legger sekken i korsryggen, lukker øynene, slapper av. Sovner i solen på muren. Vokterne går sine runder, ser på henne; en flott kvinne, men lar henne sove. Hodet synker ned på skulderen. Den ene hånden åpner seg i solen. Føttene peker til hver sin side. Slik ligger hun når en kald skygge vekker henne. Sanja står over henne.

Sanja hvisker opphisset: Jeg har funnet den! Mistel ser forvirret på henne. Ennå er kroppen tung av søvn. Tunnellen, forklarer Sanja. Mistel våkner: Hvor? Sanja ser triumferende på henne: I stallen, akkurat som jeg trodde, nede i møkkhullet. Det går en gang inn under gulvet. Du må stikke hodet ned i hullet for å se åpningen. Hun retter ryggen. Ser seg rundt. Møt meg der, først i mulmen.

Kvelden sovner stille inn, lar mulmen sitt mørke ta over. Mistel står stille. Vet hun er usynlig i dette mørket, men gjemmer seg likevel bak en bjelke. En skygge i døren. Bevegelse. En lav stemme: Mistel? Sanja er kommet. De løfter av luken. Mørket er enda tettere der nede. Det lukter fersk møkk. Leppene til Sanja mot øret hennes, lavt: Det er håndtak under der. Vi kan svinge oss bort til hullet. Sanja forsvinner ned i hullet. Hører henne puste. Mistel famler under gulvet, finner en jernbøyle, samler seg. Så slipper hun seg ned i mørket.

De krabber gjennom en trang tunnell. Det går nedover, i høye avsatser, som en trapp for kjemper, men taket er like lavt. Så merker Mistel at det blir romsligere rundt dem. Hun prøver å reise seg. Taket er ikke der. I neste øyeblikk blendes hun. Sanja har tent en fakkel. Mistel tenner sin også. De står der, i lyset fra faklene, under en høy hvelving. Det drypper vann et sted i mørket, men her er det tørt, tomt. Mistel er litt skuffet, men dette kan ikke være alt. Sanja er taus, stirrer rundt seg med store øyne. Viser ikke mine til å gå noe sted. Mistel står også stille, speider, lytter, sikker på at mørket skjuler noe...

Borgherre Kalyst Rovsterke

Kalyst.

Hun sier det så stille at han knapt hører det. Hun vet at han hører henne. Hørselen er skarp, oppmerksomheten alltid våken. Han snur seg og ser på henne. Hun smiler dovent.

Takk.

Det kommer like stille. Ser nesten ikke at hun beveger leppene. Han står et øyeblikk, undrer seg. Hun forvirrer ham. Hun er kvinne, men hun maser ikke om barn, snakker ikke om å leve sammen. Venter på ham i mørket, gir seg hen, og smiler når han går. Er ikke slik han er vant til dem; kvinnene.

Han smiler tilbake. Sier noe om vakten som venter. Klumser med buksene. Pakker seg ut.

Det er rart. Han tenker på henne. Det skjer uten forvarsel. Ser henne for seg. Flere ganger om dagen i det siste. Og hver kveld har han denne sterke innskytelsen; å legge veien bortom tårnet hun sover i. Står noen ganger i skyggen under tårnet, uten å kunne bestemme seg; skal han gå inn, eller gå tilbake til seg selv. Mange kvelder tvinger han seg til å gå tilbake. Vil ikke virke for ivrig. Noen ganger går han inn, selv om han planla det anderledes. Føler seg nesten maktstjålet, inntil hun møter ham. Når hun smiler, tar ham i hånden, og drar ham innenfor, da glemmer han det.

Det er du.

Hun sier det så enkelt. Ser så takknemlig ut, glad. Han vokser, kjenner seg sterk igjen, sier noe om at det falt seg slik, i kveld igjen. Spør om han kan bli litt. Han blir alltid over natten, i armene hennes, under teppene. Det er forunderlig, stille, mykt.

En kveld er hun borte. Vet ikke hvor hun er. Hun har ikke sagt noe. Han har ikke spurt. Blir urolig. Dagen etter leter han. Tør ikke spørre. Går rundt i borgen. Ved solnedgang gjør han seg ærend ned til Revestua. Spør tilfeldigvis verten om det har vært mye trafikk den dagen. Får et intetsigende svar. Brenner etter å spørre om hun har gått forbi. Sier ingenting, drikker mjøden, går hjem til borgen.

Det går mange dager. Når hun endelig er tilbake må han kjempe for ikke å skrike av glede ved synet. Hun står plutselig i borggården, børster av seg støvet, legger håret bakover. Sekken ser tung ut, klærne er preget av skogfart. Hun ser seg rundt. Han snur ryggen til, ser utover, står vakt. Når han snur seg igjen, er hun gått.

Den kvelden kjemper han. Gir seg ikke lov til å gå til henne. Sitter i matsalen med de andre. Spiller terning. Går til ro som en av de siste. Sengen er i uorden. Det ligger noen der! Han skvetter, og det jubler i ham. Det er henne! Hun setter seg opp, drar teppet opp under haken, ser på ham. Han ser på henne. Ser konturene av kroppen hennes under grå ull. Han er målløs, lykkelig, ivrig, og klønete som en kalv. Når hun endelig sier noe får det ham til å le, fordi det er så godt å høre stemmen hennes igjen.

Kan jeg bli?

Han ler. Hun ser litt usikkert på ham. Han stopper, forklarer, sier han ble så glad. Kjenner at det ikke er farlig å si det, at han mener det, at hun gjerne må bli så lenge hun vil, hver natt. Hun forstår. Han ser at hun forstår. Plutselig er han sterkere enn noensinne, og svakere enn han har tort å være før. Hun ser på ham, det renner en tåre over kinnet hennes. Når hun sier navnet hans igjen, er det fullt av smerte og lettelse. Hun har ventet lenge, og nå er det over.

Kalyst.

Bjørneskogen

Ensomme tårn i natten. Mørke murer. Fuglene flyr bort under en tung himmel. Det blir stille.

De ytterste trærne står tause ved foten av klippen. Bak dem står det trær så langt øyet kan se, med grenene flettet sammen til en eneste stor, vill vekst. En mørk floke i månelyset. Bjørneskogen.

Stille står den med alle sine grenfingre, alle sine røtter, alle sine skjelvende blader og struttende nåler. Trestammene står krokete og merket av harde liv. Løvet og nålene gir grenene underlige former. Ingen former er like, ingen er til å forstå for rotløse vesener med flyktige sinn. Ikke ett tre er likt et annet, og skogen har fostret dem alle. Sammen er de skogen, og uten skogen er de stormredde vesener som klamrer seg til jorden og livet.

Skogen har ventet lenge. Den har sovet, vokst, kommet til seg selv. Trærne har voktet sin hemmelighet, båret sitt gamle livsverk videre, latt røttene søke hverandre der ingen rotløs hugger sin øks. Skogen har langsomt nærmet seg, nærmet seg å være en virkelig skog, nærmet seg sin egen ånd. Gjennom utallige tideverv er dette livet blitt mer enn det var. Fødselen er kommet nærmere.

I natt skal det endelig skje. Skogen har vekket sin ånd, og den første fornemmelsen skal strømme gjennom røtter, grener, trestammer, strømme helt ut til de ytterste knopper og grønne skudd. Skogen skal endelig bli seg selv, hel igjen, og klar for åndens vilje.

Skyggene møter klippen, legger fjellet i mørke, siger over murene. En vokter hever sitt bleke ansikt og sperrer øynene opp. Skogåndens skygger danser på murene i kveld. Skogen lever! Det knaker og kviner der nede. Jord river opp! Steiner veltes! Trær beveger seg med stive stammer og sterke røtter. De kommer vandrende som skremmende skygger under månen.

Han slenger fra seg spydet. Roper ikke. Løper bare ned fra muren, uten å vite hvor det finnes trygghet, uten å vite hva skogånden vil. Han vet det er en ånd. De har fått advarlser, som ingen har trodd på. De har sett tegn, som ingen har enset. De har ikke brydd seg med å spørre heksene hva som var i vente. Han løper med alt dette i bakhodet, med skyggene bak ryggen, og han løper som om dette er den endelige dagen, da Bjørneborgen skal falle.

Vokteren løper ned i borggården, ned i grupper av skremte innvånere. Menneskene kommer løpende og snublende ut i borggården, noen skrikende. De jages av frykt for det fremmede, skremmes av skrikende steinvegger, mister roen av gulv som beveger seg under føttene. I borggården blir de stående med åpne munner. De står i nattserkene, noen med våpen i hendene, andre med hendene for øynene. De er små og ubehjelpelige vitner til skogens erobring av deres hjem.

Trærne graver seg opp til toppen av murene. De bestiger hvert tårn. De står som en raggete og mørk mur på murene, en levende vegg av oppsparte, utløste krefter. De står der. Det roer seg. Det blir stille. Murene står, tårnene også, bundet sammen av røttene som har skaket dem, vokst sammen med skogen. Bjørneborg er blitt Bjørneskogens borg i natt, og borgens innvånere har møtt skogens ånd for første gang. De fleste forstår det ikke, men noen gjør, og de går ned på kne. De legger åpne hender på bakken, og kjenner røtter der, levende røtter.

Noen få legger sine hender på røttene, og kjenner skogens ånd. Ordløs, stor, mektig, nysgjerrig...