Dar Fanum er et av de eldste riker i Fabulaens verden. Det er et land
som har gått fra å være en avkrok til å bli
et kraftsenter i sin del av verden. Dette har ikke skjedd over natten.
I løpet av flere tusen år har Dar Fanum festet sitt grep
om det østlige Auroma. Store deler av østlandene har vært
styrt av kedivene i Januse en eller annen gang.
I dag er riket lite. Det omfatter kun landene i umiddelbar nærhet
av Januse. Men utstrekningen lyver. Dar Fanum har så stor makt
at det dominerer alle land rundt innlandshavet Tempelsjøen. Kedivens
utsendinger har øret til makthaverne i Thugea, i Fanur på
andre siden av havet, i det lukkede Kassindra og i skogfolkets Mathol.
Ingen i de indre Østlandene våger utfordre den makt kediven
rår over. De sender sine årlige gaver og gir sine komplimenter
med bøyet nakke. Dar Fanum er lite i dag fordi det ikke trenger
landområdene. Hvorfor erobre land som gir så rike gaver
at en skattlegging knapt ville øke inntektene?
Joda, triumviratet i Januse er mektig. Triumviratet vet også
at denne makten må brukes med kløkt. I dag sender landene
rundt Tempelsjøen sine sønner og døtre til Eburanja
for opplæring i skyggekunstene. Det er den største skatten;
unge mennesker med evner utover det vanlige. Om den kilden tørket
inn ville triumviratets makt snart svinne hen. De dyktigste heksene
blir nemlig holdt igjen i Elfenbenspalasset. Kun de svakeste blir sendt
tilbake, i hekseringer som aldri kan stå imot styrken til ringene
i det levende palasset. La det være slik. La det fortsette slik.
Det er en orden som tjener Dar Fanum.
Det er ti landsdeler i Dar Fanum, ni av dem på vestsiden av Tempelsjøen
og en på østsiden, rett nord for Morassene. Størstedelen
av befolkningen lever i de vide elvedalene langs Jauari og Madona, med
en stor bosetning rundt byen Sae også, ved kysten noen dagers
seilas syd for Januse. Folket er stort sett bønder, men det bor
gamle herrefolk i borger og tårn over hele landet. De har gamle
privilegier som holdes i hevd, men den faktiske makten ligger hos hekseringene
nå. Hver landsdel blir styrt av en heksering, i tillegg til en
egen heksering for Sae, tre ringer som styrer Januse og de tre mektige
ringene i trumviratet.
Triumviratet har tre medlemmer som deler makten mellom seg. Det er
kodeken, martialen og kediven. Med medlemmene i sine sterke hekseringer
leder de tre ringenes råd i Eburanja. Kodeken har spesielt ansvar
for ro i riket og for rettsystemet. Kodeken er den direkte overordnede
for alle vektere i riket og for dommerne. Martialen har ansvar for forsvar
av riket og spionasje. Han er lederen for hæren og for spionasjen.
Kediven er den fremste blant likemenn, som leder for diplomatiet, skyggemakten,
og triumviratet. Han er kronbæreren, scepterheveren, og holderen
av rikseplet. Kediven er den som styrer rikets ånd, en av de sterkeste
nasjonale ånder som finnes i Fabulaens verden.
Landsdelen Amber
Amber ligger lengst syd i Dar Fanum, ved kysten av Tempelsjøen.
Landsdelen er rik på skog og fjell. Langs kysten er det liten
bosetning, siden Offerkysten er forreven og uten havner. På platået
umiddelbart innenfor kysten er det god dyrkingsjord, så der finner
man de største bygdene. Den største bygden ligger rundt
magnat-palasset syd i landsdelen. I palasset bor den gamle herreslekten
til magnaten av Amber, og i bygden nedenfor har Amber-ringen sin base.
Sakralfossen er et vakkert syn, der den styrter seg i sjøen
fra de høye røde klippene syd i Amber. Bøkeskogen
i nord er spesielt høyreist og vakker, med Flettebygd som et
spesielt skue. De store kurvhusene som henger i trekronene er ellers
ikke å se utenfor skogfolkenes land, men folket i Amber har tradisjon
for å blande kulturer. Slik har det seg at vanlige tømmerhoggere
i Flettebygd kaller seg "tregjetere" og bor i skogfolkhus.
Nord for Amber, rundt byen Sae, ligger landsdelen Nosag. Det er et
rikt jordbruksområde med mange små palasser og veiskrin.
Skrinene er helligdommer som skriver seg svært langt tilbake i
tid, alle i hvit stein med grønne kobbertak. De er fine å
søke ly under når regnet kommer, som det ofte gjør
i denne landsdelen. Den er kjent for sitt fuktige klima. Sammen med
varmen og jordsmonnet, gjør regnet at bøndene her har
avlinger rikere enn noe annet sted rundt Tempelsjøen.
Sae, den hvite byen, er selvsagt et syn. Kommer man fra sjøen
blir den blendende hvite stranden et fundament for utrolige byggeformer
i hvit stein med skinnende kupler over. Templene og palassene er mange.
Noen av dem står tomme, men alle er regnet som helligdommer ingen
kan krenke i følge byens lover. Sae er en hellig by i flere religioner
enn noen vet. Tempelmagnaten i Sae har en spesiell stilling, som den
arvelige beskytter av helligdommene. Det gjør henne til en viktig
person også i dagens situasjon. Hun nyter vel så stor respekt
i byen som Nosag-ringen, ringen som styrer landsdelen fra et av de mindre
palassene i Sae.
På grensen til de dype skogene i syd ligger landsdelen Dalre.
Det er et sparsomt befolket land mellom mektige fjell, med gyngende
moer bevokst av mørke skoger. Landeveien fra Januse til Mathol
går her, men det er en lite trafikkert sti som er vanskelig å
følge lenger enn til landsbyen Gothom. I Gothom holder Dalre-ringen
til, en av de svakeste landsdels-ringene i hele Dar Fanum. Bebyggelsen
er ellers størst i området rundt Gothom, med noen få
bygder som ligger opp mot skogene i sør, og noen flere langs
"veien" ned mot Udogal.
Gothom er kjent for marekorset på åskammen den ligger under.
Landsdelen er ellers kjent for sine mange talenter i skyggekunstene
og for sine mange buskhekser. Skogfolkets kultur står sterkt i
dette området. Dalre er også kjent for sin rike flora av
fortellere, og for den sprudlende sideren de lager av villeplene i skogen
her. Borgene til noen få koryfeeer og mantorer står fremdeles
i landsdelen, men de fleste gamle borgene er resten og ruiner etter
mange trettende kriger der herrefolket har gått i spissen.
Udogal er et av de rikeste jordbruksområdene i Dar Fanum. Det
er et av de tettest befolkede områdene i landet. Bygdene ligger
tett, borgene nesten like tett og herrefolket står kanskje sterkere
her enn ellers. Flere av mentor- og koryfé-slektene er like mektige
som i herrefolkets storhetstid. Hele det store slettelandet syd for
Madona utgjør Udogal, med gyldne kornåkre bølgende
som et hav mot horisonten. På de lave åskammene har det
ligget store gårder og høye borger fra gammelt av. Ved
vadestedet over Madona, på veien mellom Januse og Sae, ligger
borgen Udogal-ringen har som hjem. Her styrer de med fast hånd
alt som skjer i landsdelen. En høyt respektert ring er dette,
med ni kunnskapsrike medlemmer, flere av dem født inn i gamle
herreslekter.
Udogal er kjent for sine mange "landsteder", som egentlig
er palasser for herrefolk i Januse og ofte den opprinnelige basen for
slekten deres. Blant annet kommer slekten til en av de sterkeste magnatene
i Januse herfra, noe man kan se i det strålende palasset de har
reist på slettelandet her. Bare parken rundt "Magnatpalasset"
kunne brødfø en hel landsby. Dens trekker seg fra en bred
ås, og ender først et halvt dagsritt unna, ved bredden
av den store elven. Fisket i Madona er godt, og drives i organisert
skala fra den sydlige elvebredden. Den stinkende rakfisken fra landsbyen
Pan gir gode priser hos herrefolket. Storbøndene i Udogal er
ellers kjent for å være rakryggede folk, stolte og rike.
At de samtidig er sindige ledere med husmenn de er snare til å
væpne gjør dem til en maktfaktor i Dar Fanum. Deres sønner
og døtre er alltid gode medlemmer i en heksering med politiske
ambisjoner.
Fra utløpet av Madona, rundt Januse og opp langs elven Jauari
mot Sugorla, der ligger den gyngende milde landsdelen Fanis. Den veksler
mellom åkerland som bølger i elvebrisene, til dype sumper
rundt utløpene av de to store elvene i Dar Fanum. Deltaet rundt
utløpet av Jauari er så stort og ufremkommelig at det knapt
kan regnes som en del av landsdelen i det hele tatt. Landsdelen er likevel
en av de folkerikeste i landet, bare slått av Udogal. Regner man
med Januse er folketallet absolutt det største, men Januse er
faktisk ikke en del av Fanis. Fanis-ringen har sitt sete i Januse, og
alle større rettstvister i området foregår der, men
landsdelen forøvrig er bønder og fiskere, med det vanlige
islettet av gamle herreslekter. En stor mengde magnater, koryfeer og
mentorer har sine slektsborger her. Dette er kjerneområdet for
det fanniske herrefolket. Alle andre herreslekter sporer sine eldste
aner tilbake til dette landskapet. Det er det opprinnelige Tempellandet.
Langs kysten er det særlig mange palasser som nyter godt av utsynet.
Det ligger også templer her. Langs kysten og langs elven helt
opp til de store Oldruinene er landskapet krydret med små veiskrin
og søyletempler. Oldruinene er det gamle hovedsetet til herrefolket,
som ble lagt i ruiner da Dar Fanum ble erobret av Imperium Auroma. At
det var en mektig borg kan man fremdeles se, der de svarte murene reiser
seg mot himmelen på åskammene rundt Tempelplassen. At Imperiet
samtidig la templene her i grus var noe som endret dette landet for
all fremtid. Om det ikke var for den store skjendingen ville Dar Fanum
mest sannsynlig vært et religiøst hierarki i dag. Nå
er ruinene ikke annet enn et minne om herrefolkets gamle makt og prestenes
endelige nederlag i dette landet.
Langs nordsiden av Madona ligger landsdelen Malonos, med fruktbart
åkerland og mange rike bygder. Den strekker seg videre innover
i dalen mellom Hornfjellene og Ormetindene, i en del av landet som er
mindre sivilisert, mer preget av høye fjell, ville dyr og navnløse
monstre. Det sies at dette er den skjulte veien til Lukhannon, men ingen
har noensinne funnet annet enn villmark og steile fjellvegger her inne,
og et marekors som er blant de mest ustabile man kjenner til.
Jegerne i Malonos er særegne typer; tøffe, tause og fulle
av arr. Når de én gang i året kommer til Januse,
i samlet flokk, dirrer byen av spenning. Det skjer midt på sommeren,
når dagene er lange og jakten dårligst. De turer frem i
byen, lever høyt på grunker for rariteter andre jegere
sjelden finner. Treffer du dem i dalene er de også gjerne i streifende
grupper som jager dyr du aldri kunne forestille deg. De er spesielle,
jegerne i Maolonos, og ettertraktede som monsterjegere rundt hele Tempelsjøen.
Det de ikke kan spore og nedlegge blir du ikke kvitt før det
sjøldauer.
Nord for Malonos, langs det østlige utløpet av Hornfjellene,
der finenr man landsdelen Sugorla. Den faller som myke og skogkledte
åser fra fjellene ned mot Jauari i nord og øst. Ingen landsbyer,
ingen store ruiner, ingen steder som skiller seg ut. Sugorla ligger
midt i Dar Fanum. Det har bønder, tømmerhoggere, jegere,
noen få fiskere i den store elven. Sabelkatten finnes her som
ellers i Auroma. Mastodontene er få. Bøflene like digre
og rasende som andre steder. Menneskene like skitne og illeluktende
som ellers. Det er ingenting ved Sugorla som vekker oppmerksomhet.
Likevel; i skogene har man sett skygger, men man vet ikek hva det er.
I natten har man hørt lyder, men man tør ikke undersøke.
Det finnes noe i Sugorla, noe ingen vet hva er. Folket der kaller det
"marene". Det er et speilfolk, en verden av drømmer
som speiler den virkelige verden. Det er skyggekveg som beiter på
gressets røtter. Øyne som ser gjennom deg, inn til ditt
innerste. Det er føtter som vandrer på drømmene
dine, og som plager deg med mareritt når du bærer skam.
De forteller ikke om det til hvem som helst, men vinner du deres tillit,
kan det hende at du en mørk høstkveld får vite hva
de lever med, folket i Sugorla...
I Horndalen ligger landsdelen Tsugas, langsmed det øverste løpet
av Jauari. Det er den minste landsdelen i Dar Fanum. Den er svært
preget av skogfolkets kultur. Sikkert halvparten av folket her er skogmenn.
De lever i sine flettede trehytter, mens menneskene lever i ovale stavhus
på bakken. Det er bønder her, men ikke mange. Det er få
tømmerhoggere, selv om skogen er god. Jegere finnes det, men
de er skogfolk og selger lite. De foretrekker å bytte med bønder
og fiskere. Det er en rolig del av landet, og en del som bryr seg lite
med herrefolk og hekser i Januse. Tsugas-ringen holder til i en bygd
ved jauari, så nær siviliserte strøk som mulig. Tradisjonen
er at de bryr seg lite med folket, så lenge folket bringer dem
de skatter som kreves av dem.
Når du vandrer Horndalen blir du møtt av et rikt dyreliv,
en stor variasjon av trær, og et landskap som kan ta pusten fra
deg. Fossene, fargene og fjellmassivene speiler seg i vannene. Det er
så nær den fullkomne villmark som du kan komme. Dalen deler
seg, mange mindre daler skjærer inn mellom skarpe tinder, stier
og tråkk går innover, deles, forsvinner. De fleste er dyretråkk
som ikke fører til noe. Men det hender du komemr til en gamme,
et hult tre, en grotte under en klippe. Det hender du finner folk, stille
folk som hilser deg med merkelige gester. De fører hånden
i en sirkel og møter fingertuppene dine med sine. De gir deg
mat, et sted å sove i sine små og fattigslige hjem. De sitter
med deg når du drikker det kalde vannet de byr deg, og det ugjærede
brødet. Friske bær, nøtter og seige røtter
gir de deg. Ikke noe kjøtt. Du er kommet til druidenes daler.
De gir deg av sitt, men forteller deg ingenting. De har sin lære,
men lærer ikke bort. Likevel er det folk som valfarter hit, mest
skogfolk, men også noen mennesker. Og de har alle en forunderlig
ro, en evne til å virke behagelige, som om de vet noe om livet
og døden...
Nordøst for Jauari ligger landsdelen Daris. her går den
steinsatte veien mellom Januse og Thugea. Tidligere var Thugea en del
av Dar Fanum, men nå er byen hovedstad i et eget land. Dar Oksis
strekker seg fra Daris helt til det tørre Gnoth, sandhudingenes
land. Daris ligger som en langsmal landsdel fra der Jauari vender sydover
og ned til kysten. Det er mye skog her. Selv om Daris ligger sentralt
i landene vest for Tempelsjøen har dette landet aldri vært
bygd ut. Jordmonnet er ikke det beste på denne siden av den store
elven.
Tasik er en landsby med stokkade, skeptiske bønder og et storhus
som brukes av Daris-ringen. I skogen finnes det tre marekors som er
brukt en del av hekser i Eburanja. Det er tre mellomsterke og stabile
marekors som ligger på den samme åsen ved elven. På
rekke og rad ligger de, med bosetning på landsiden, kalt Marebygd.
Ved kysten finnes ruinene etter en by, stor og vakker en gang, grå
og spøkelsesaktig nå. Den gikk opp i røyk da et
monster fra dypet av Tempelsjøen steg opp og ødela den
naturlige havnen her. Monsteret var sendt av guden Ennugi, som ligger
fengslet på bunnen av sjøen. Det var en hevn fordi rederne
i denne byen nektet å hjelpe en prest som ville fri ut guden,
forteller historien. Historien forteller også at guden ble fridd
ut, men at Ennugi var så svak da den stod opp at en sterk heksering
klarte å tvinge den tilbake til sitt våte fengsel. Byen
hette Pangea og ble aldri bygd opp igjen. Ruinene står der, de
hvite murene fremdeles sotet av brannen som oppstod da folk flyktet
i panikk for monsteret som steg opp fra dypet.
På andre siden av Oksebukta ligger Anossi, en landsby ved utløpet
av elven Morana. Syd for Morana ligger Morassen, et jungel og sumpområde
med barbariske øglefolk. Morassen er det eneste området
rundt Tempelsjøen som aldri har vært under Januse, men
så er det også bare villmark. Giftslanger, soppvekst og
underlige fugler er det eneste som kan overleve der. Nord for dette
giftige ødelandet ligger landsdelen Asus. Den er dekket av skog
og tett jungel i blanding, bortsett fra det lille høylandet innenfor
landsbyen Anossi. Moene ved Anossi er dyrket opp, og uthult av bønder
som bor i store "bakkehus". Bakkehusene består av et
vidt og sentralt brønntun, med en lav mur rundt kanten og stiger
til bunnen. Fra bunnen i brønntunet er det dører til de
forskjellige delene av huset. Et bakkehus kan bestå av så
mange som førti huler, men det vanlige er ti-tolv stykker, inkludert
fjøs, smie, lager, brønn og ildstuer (man lager mat og
sover i de varme ildstuene). Det bor vanligvis mellom tyve og tredve
mennesker i et bakkehus.
Syd for Asus ligger elven Morana, et sammensurium av sideelver, brakkvann
og våtmarker. Bare det å krysse Morana er en tøff
utfordring. Syd for Morana starter Morassen, jungelen som dekker hele
vestkysten av Tempelsjøen, nesten helt til byportene i Fanur,
hovedstaden i Den Babelske Folkerepublikken. Asus er også full
av jungel, tett skog og kratt. Det drives en del tømmerhogst
her. Jegere finnes det også, men landet er svært tynt befolket.
Det er nræmest bare for en kystkoloni å regne. I en av de
største bakkehusene i Anossi finner man Asus-ringen. Som i resten
av landsbyen er også deres hus utstyrt med svalganger som gir
utsikt mot havet. På toppen av åskammen Anossi ligger i
finner man den store Kokos-ringen, et marekors så sterkt at det
er farlig for en svak heksering.
