Eburanja

I det urgamle landet...

Verdensbyen Januse domineres av Eburanja, det levende Elfenbenslottet. Her bor de som styrer det urgamle landet Dar Fanum. Her lever ringmestrene og skyggevandrerne. Her finnes ett av de unike palassene som former seg selv, som har egne røtter og planer, som lever...

Fra bakhagene til det levende palasset kommer en gruppe hekser, folk i kontakt med kreftene, folk som kan bruke dem! I Elfenbenspalasset er de kun lærlinger, men hvor som helst ellers i verden ville folk se på dem med ærefrykt. Mange av disse heksene bærer en dobbelhet i seg; de er ydmyke lærlinger innenfor palassets murer, men i byen utenfor er de stolte heksemestere!

Heksene rettledes av Eburanjas ringmestre, i en mystisk tradisjon eldre enn det gamle Keiserriket, og de er gitt et oppdrag av sine læremestre! Langt er de kommet i sine studier, nær ved å bli innviet i ringmestrenes mektige sirkel, men dette oppdraget krever mer enn trollkrefter, de må lete etter ondskapens sanne ansikt, i maskenes by...

Spillinstruks Les denne først!
Dar Fanum - kart over landet Dar Fanum på det Auromske kontinent
Januse - kart over og beskrivelse av verdensbyen Januse
Elfenbenspalasset - kart og beskrivelse av Elfensbenspalasset
Ringmestrene - noen ringmestre fra Eburanja
Rollene - seks ferdige roller spillerne kan styre i Eburanja
Eventyrene - tre eventyr i kronologisk rekkefølge
Kampanjen - en kampanje forfatteren kjører med sine venner, som lærlinger i Eburanja

Rettledning for spillmestere

Dette er en enkel instruks som alle spilledere skal følge. Den er gjort enkel for å gjøre det mulig å følge den. Innholdet i denne rettledningen er viktigere enn det som står i spilleventyrene. Det er viktigere å skape scener, stemninger og emosjoner enn å følge spilleventyret. Husk det!

Stoffet du finner på disse sidene bør du lese gjennom. Når du har lest gjennom alt stoffet kan du ta tre eventyrark fra Fabula-boken, fylle dem med informasjon du mener er relevant, og bruke som din personlige rettledning under spillet. Du må gjerne prøvespille også, kanskje for å prøve ut noen av virkemidlene. Husk at spillerne du får på Arcon er ukjente for deg, noe som faktisk gjør det lettere for en spilleder å prøve nye ting.

Overskriftene i denne instruksen kan du gjerne skrive opp på et lite kort, som en huskeliste. Den kan brukes som mal for hver eneste scene i spillet.

In medias res...

Spillingen startet før spillerne får satt seg. Gi dem rollearkene, si at øverst står det hva de heter, insister på at de skal bli stående på gulvet, og begynn!

Du starter med direkte tale. Gå rett på, uten mer forklaring. Hvem som snakker til dem kan komme frem i løpet av samtalen. Om det de sier ikke passer med settingen kan rollen din si at de fabler, at det er tull, eller du kan omformulere det i ditt svar, slik at det passer. Bruk denne første samtalen til å være litt emosjonell (sint, engstelig, lykkelig). Bruk deg selv, gester, mimikk og stemme! Dette krever litt mot (selv om du skulle være en god skuespiller), men du er tross alt... SPILLMESTEREN!

Hensikten med denne åpningen er å få deltagerne inn i improvisasjons-modus, introdusere og styrke gruppens verbale samspill, og å gjøre både dem litt dristigere.

Fjern bordet!

Sett stoler i en ring med åpent gulv mellom dem. Rolleark kan spillerne ha i fanget, alt annet kan de legge bak stolen. Spillederen kan ha et lite hjelpebord eller en stol ved siden av seg, til sine saker. Bordet settes inn til veggen, eventuelt med mat og drikke på. Det drikkes og spises bare i pauser. Korte pauser kan tas så hyppig spillederen vil, og brukes aktivt til å avslutte scener og dele opp spillingen. I spilling brukes bordet kun om spillerne sitter rundt eller står ved et bord.

Bordet kan godt fjernes etter første scene. Når dere så setter dere i ring, på stolene, kan du fortelle at det har gått litt tid siden den scenen dere åpnet med.

Vær i rolle!

Du skal bruke direkte tale (at rollene snakker) så mye som mulig gjennom hele spillet. Du skal få spillerne til å være i rolle også (birollene krever svar). Reis deg opp hver gang du er i rolle, så sant birollen du bruker ikke sitter (ofte står folk på to ben når de snakker sammen). Bruk gester og mimikk. Bruk stemme. Gå innpå spillerne. Antyd berøringer såpass nært at spillerne kan reagere på det. Spillere som er i rolle bør også reise seg. Når en spiller går bak stolen sin betyr det at rollen ikke er til stede. Når spilleder setter seg kan man gå ut av det fysiske spillet igjen.

Dette kan virke tungvint i starten, men er du konsekvent blir det raskt lettere. Det gjør det lettere å få til gode samtaler, og spillerne skjønner raskt at... NÅ er det direkte tale! Bruk dette med alle folk de snakker til, eller som snakker til dem (reis deg gjerne opp midt under deres rådslagninger, fordi noen plutselig snakker til dem). Du kan insistere at rådslagning skjer i rolle, og ta spillerne med til et sted der forbipasserende kan forstyrre rollene når de snakker (byens larm).

La foreldre dukke opp!

Bruk foreldre, venner, uvenner, kjærester og gamlekjærester gjennom hele spillet. Rollene kommer fra Januse, og all spilling vil foregå i byen, så de er nødt til å treffe på kjente underveis. La noen av møtene være banale (hei, hvordan går det med deg, jeg har det bra, ha det), og la andre møter være fulle av emosjoner og dramatikk (mor, kjæreste, lånehai, etc.). I løpet av en spilling skal hver av spillerne være aksen for et slikt møte (deres kjenning som treffer på gruppen). La de andre spillerne involvere seg gjennom rollen sin, og kun gjennom den (ikke noe hvisking av typen: "si det, gjør det"). Husk å påpeke for spillerne når rollen deres opplever utidig innblanding fra en annen rolle.

Kjenn byens puls hele tiden!

Januse er en verdensby. Den er full av folk. La det være folk rundt rollene hele tiden. Forstyrr spillerne med hverdagslige hendelser i byen; kjerrevelt, krangel, ropende barn, flott dame, tigger, vokter, broarbeider, brann, mastodont (stort elefantlignende dyr med pels), pilende rotter, sandhudinger (ørkenfolk, mangler nese, har sandlignende hud), griser, skogfolk-gruppe (mørke og småvokste mennesker, med grønne øyehviter og grønne tatoveringer), hunder, fjellfolk-rekke (bleke og småvokste mennesker, med røde tatoveringer overalt, går i gåsegang), skrikende måker, sjøfolk, sjauere, fyllik, voktere med sinna forbryter, stolt ridder til hest, snublende tjenerpike, osv.

Å kjenne byens puls vil si at du aldri slapper av, og aldri lar rollene slappe av når de er blant folk i byen. Snakk oppjaget, fort, innimellom ganske høyt. Vær stresset, andpusten, flyktig. Gi spillerne oppmerksomhet i korte øyeblikk, og vent ikke på at de skal tenke seg om! Finn et tempo som ligger litt over det du vanligvis bruker, og bruk det konsekvent på spillerne. Forvent umiddelbar respons fra spillere du henvender deg til, eller gå videre til neste spiller. La gjerne løse tråder henge og dingle etter dere på vei gjennom byen, bryt gjerne av scener. Vil spillerne vite hvordan foreksempel samtalen med gamlekjæresten sluttet, kan de tenke seg det selv.

Når rollene kommer inn et sted hvor de er i fred, skal du legge om stemmen, snakke både sakte og rolig. Men du skal gjøre disse sekvensene så korte som mulig. Bryt gjerne av før en rådslagning er over, bring dem videre til neste scene, og ta for gitt at rollene er blitt enige om hva de skal gjøre selv om spillerne ikke er det (det tvinger dem til å improvisere, og poenget er ikke at de skal løse eventyrene, de skal tvinges til å spille rollespill).

Helst skal både du og spillerne være andpustne og slitne når spillingen er over.

Noen tanker om det umiddelbare...

Det å kutte scener og jage spillet videre kan godt kalles impresjonistisk rollespill. Det er ikke så viktig med sammenhengende handling eller avsluttede scener. Det vesentlige er å skape en forestilling om noe annet, gjennom å drukne spillerne i rollenes fiktive og fortettede sansing av byen. Ideen er at vi selv er født inn i en virkelighet hvor vi fra og med dag én må lære mens vi lever, leve mens vi løper, løpe mens vi lurer på hva som skjer rundt neste hjørne...

Det umiddelbare er noe vi har god trening i å leve i, og å takle. Spillerne kan takle dette i rollespill også. Både spillere og spilleder kan gå lenger i et spill enn i virkeligheten. Det krever at spillerne får den støtten og tryggheten som skal til for å slippe seg løs. Og det krever at spillederen er modig nok til å ta kommandoen fra start, modig nok til å lede spillerne med sitt eksempel.