Kort om eventyret

Det er gått noen år siden sist.

Under sin første ringrite blir gruppen klar over en sterk trollkilde et sted i Gamlestaden. Som nydannet ring har de mulighetene for selv å engasjere seg i dette, og finne ut hva det er. Ikke minst er muligheten for at dette er ringens "kraftkilde" forlokkende.

Eventyret er basert på spillernes evne til å innse (eller: ikke innse) at ærefrykten folk har for deres opphøyde posisjon raskt kan slå om til frykt eller hat, og at skremte mennesker er uberegnelige. Det er farlig for rollene å bli for selvsikre. En ringmester er også sårbar...

Lys i mørket

Ringen har sin første ringrite. De blir en ekte ring for første gang. Makten det gir! Kreftene! Det er berusende!

Under ringriten merker de en sterk trollkilde et sted i Gamlestaden. At ringens kraftkilde skulle være så nær er et voldsomt hell! Et godt tegn for ringens fremtid. De kan iføre seg de hvite kappene og gå dit. Det blir lett å finne kraftkilden i Gamlestaden, men det er aldri enkelt å tappe en kraftkilde...

Hva er en kraftkilde?

Ikke alle ringer har en, og det er bare under den aller første ringriten det er mulig å kjenne om ringen har en kraftkilde. Er den langt unna kan det være vanskelig både å merke den, og å forstå hvor den befinner seg. Mange ringer har lett etter sitt "lys i mørket" uten å finne det. Når man finner kilden danner man ring rundt den, gjør sin trollsirkel på ny, og tapper den. Mislykkes man med trollsirkelen er mulighetene forspillt. Lykkes man får en eller to av heksene i ringen styrket sin sjel, og økt sin innsikt i kreftene (nye trolldom). I de mest ekstreme tilfellene opplever hele ringen å bli styrket!

Kraftkilden er med andre ord avgjørende for ringens styrke. Og i styrke ligger muligheten til makt...

Hva foregår?

Det finnes et "samfunn" med hovedbase i Gamlebyen, i noe som kan minne om et rådskammer under jorden; en gammel vannsisterne. Her samles "kappene", et råd av kriminelle høvdinger kledt i trollkapper*. Akkurat når ringen vår har sin første rite er kappene samlet. De diskuterer rådets seneste anskaffelse; en drageunge! Dette er den nye ringens trollkilde! Ringen merket utstrålingen fra drageungen der den sitter i et bur på gulvet mellom stadens syv forbryterhøvdinger. Stedet er omgitt av den største hemmelighet, det er sterkt bevoktet, og enhver som kommer i nærheten blir "tatt hånd om"...

Drageungen gir kappene store muligheter, om de kan enes om hvordan den skal oppfostres og brukes. Kappene blir ikke enige om dette, delvis fordi de vet for lite om dragen. Derfor kaller de inn Charisoo, som nå er etablert som "rådgiver" for kappene (hun er deres ubestridte leder, uten at noen sier det i rene ord). Mester Charisoo er villt begeistret over å se det hun alltid har vært på leting etter; en kilde til kraft og makt uten like, og hun vet akkurat hvem som egner seg til å oppdra denne dragen... hennes undersått og elsker; skygge Momoi.

Han blir hentet, og ført sammen med drageungen i en hule litt dypere enn rådskammeret, men i nærheten. Momoi får nesten umiddelbart tillit fra ungen, og saken er avgjort. Momoi blir installert med drageungen i denne hulen, for å oppdra og dressere den. Det hele er omgitt av taushet og mørke. Charisoo og kappene vet at dragen finnes, og hvor den ligger, men de holder dette hemmelig for alle andre... bortsett fra en ring som har merket noe...

Hva kan spillerne gjøre?

De må først og fremst avgjøre om de skal ta hensyn til at det arrangeres en middag til deres ære, på et finere vertshus nedi havnen. Deres aller nærmeste familie og venner er samlet der for å feire deres inntreden i ringmestrenes brorskap. Flere av dem har forberedt taler i anledning dagen også. Det vil selvsagt både bekymre og skuffe dem om ringen ikke dukker opp...

De ferske ringmestrene kan iføre seg sine sølvbroderte ringkapper og gå ut i byen. De kan suge til seg respekten og ærefrykten folk møter dem med. De kan åpne dører, kommandere folk, og skremme den tøffeste bølle fra å varsle sin herre. De kan beruse seg fullstendig på sin nye maktposisjon.

Om ringen går ned i Gamlestaden vil de snart skjønne at kraftkilden de merket var under jorden (de trekkes mot der den var da de merket den; sisternen). De kan finne sisternen, tom! Så er kraftkilden deres altså mobil! De må selv lete etter den. En så sterk kraftkilde kan ikke flyttes mye i en stad full av ringmestre. Det ville merkes. Den må være i nærheten!

De kan lete etter den, men de må være forsiktige. Kappene er ikke interessert i miste denne unike muligheten, selv om noen av dem kanskje føler seg litt ute på glattisen med en drage (hva om moren kommer?). De er heller ikke interessert i å få avdekket sitt rådskammer, eller eksistensen av drageungen. Om ikke spillerne forstår dette kan rollene deres bli nødt til å betale dyrt for det...

Om rollene på noe punkt får se dragen, eller høre om den, kan det hende de husker ryktene om en dragefødsel i Eburanja for et par år siden. Var det ikke snakk om noen i Kvinneslottet (nå igjen, dette arnestedet for ondskap...)?

Hva skal spillederen bruke dette til?

Eventyret brukes selvsagt som et påskudd for å la spillerne oppleve byen Januse, for å skape spenning, og for å kaste på dem masse utfordrende biroller; familie, kjærester, venner, fiender, bekjente. Bruk særlig middagen som utgangspunkt for dette, og om de bestemmer seg for å unngå middagen, bør bekymrede familiemedlemmer, kjærester og venner lete dem opp og gi uttrykk for sin bekymring, sitt sinne, sin skuffelse...

Helst bør eventyret ende med at ringen mislykkes i å finen kraftkilden sin, eller at de finner den (uskyldig, søt, innesperret, kanskje bedøvet av drømmestøv). De får kanskje tid til å holde ringriten rundt buret med drageungen, før de må flykte fra de rasende bøllene til kappene. Det er ikke viktig at de lykkes, og de må for all del ikke lykkes i å befri ungen! Den er vesentlig i det tredje eventyret.

tilbake til toppen