Fabulaens verden

SkilleDekor>
    <DIV align= Startside Rollespillet Fabula Fabulaens verden


Klikker du deg videre herfra kan du finne beskrivelsen av flere land og riker i Fabulaens verden. Du kan også finne mer stoff om selve Fabulaen , boken som har skapt verden. Det mener i hvert fall de fleste av innbyggerne av Kongeriket Orianna.

Det finnes flere legender om hvordan Fabulaens verden ble skapt. Den mest utbredte i Orianna er som sagt historien om Fabulaen, den magiske boken som skapte verden ut av seg selv. I resten av verden tror de fleste at verden ble skapt på andre måter.

bok

Her kan du lese litt om forskjellige teorier og skapelses-beretninger for denne verdenen. Plassen er for liten til å behandle alle legendene med den respekt de fortjener, så tro ikke du kjenner hele sannheten etter å ha lest dette ...

Ovo Mundo

I det mørke Moria (over havet sydvest for Orianna), og i slettelandet Kavallen, tror folk flest at verden ble skapt av en drage. Dragen flyr gjennom det uendelige mørket som omgir verden, og legger sine egg i dette mørket. Inni egget vokser dragens barn opp, flytende i en nærende suppe, kjent som Albumar; "Havet under havene". På den delen av dragefosteret som stikker opp av Albumar danner det seg en skorpe. Dette er verden slik vi kjenner den. Selv er vi, og alt liv med oss, skapt av drømmene til dragefosteret. Alt liv på denne skorpen er altså en drøm. Vi ser eggeskallet over oss, og vi kaller det Minnenes himmel. Full av stjerner er denne himmelen, restene etter døde drømmer. Vi lever og dør i takt med dragen, og utvikler oss i takt med den. Vår verden skal gå til grunne den dagen dragen er klar til å bryte ut av skallet.

Denne måten å se verden på er populær blant sjøfolk som fra tid til annen, anløper havnen i Auroma. De snakker gjerne om "Verdensegget", men det er få som tenker slik i Kongeriket Orianna.

Lux Gloria

I det ekspansjonistiske og svært dekadente Empirum Glorium Orientalis (et rike sydøst for Kavallen) er det Gloriekirken som har formet synet på verden. De prediker at verden ble skapt av asken fra Gloriens hellige flammer, og at vi er barn av denne asken, urene, syndige, men at vi skal gjenopptas i Glorien når verden igjen har renset seg for synd. Det er alle folks hellige oppgave å rense verden. Under ledelse av den altseende Vaktmesteren, han hvis navn ikke kan uttales, og han hvis bosteder på jorden Gloriekirken har bygget; under hans ledelse skal land og folk renses. Ved symbolske offer av edle glorier skal kirkens regnskaper fylles. Gloriene skal drive synden bort fra folkets sjel, og rense landet. Gjennom "De Hellige Regnskaper" skal verden motta gloriens lys.

Gloriekirken driver utstrakt misjonærvirksomhet, gjennom "Selskapet til Orientens Frelse", men det har ennå ikke vært slike misjonærer på denne siden av Solhavet. Det bør forøvrig legges til at "glorier" er den mest verdifulle myntenheten i Empiret, så et offer til kirken har svært konkret form.

Mundo Magicae

Det er en utbredt oppfatning blant verdens hekser at de magiske kreftene har hatt stor innvirkning på skapelsen av liv, land og lover. Om det ikke fantes magiske krefter, argumenteres det, og lover for hvordan disse virker på livet og landet, ville vi ikke kunne leve i denne verden. Da ville det ikke finnes noen lovmessighet, ingen tyngdekraft, ingen årstider, ingen natt og dag. Månen ville ikke virke inn på svake sjeler, og solen ville ikke fylle sterke kvinner og menn med heltemot. Noen hekser mener verden ble til i en virvel av trollkrefter som gikk så dypt inn i mørket at lyset ble skapt. Verden ble skapt som en rest, et avfall fra det første møtet mellom lys og mørke. Noen mener at dette delte trollkreftene, i en mørk og lys side. Andre mener at verden ble liggende i virvelstormens øye, som et ankerfeste for alle trollkrefter, og at alt liv i denne verden bærer i seg en binding til disse kreftene. Hekser har en tendens til å diskutere slike teorier når de møtes, og de har en tendens til å ikke bli enige.

Mange steder er det forbudt å diskutere verdens skapelse, og mange steder lever heksene så avsondret at de ikke kjenner hovedstrømningene i magisk teori. Orianna er ganske avsidesliggende i så måte, men mesteren i Tårnet og noen få andre heksemestere kjenner teoriene.

Det svevende fjell

Dvelerne har en mektig mystisk tradisjon, som strekker seg ubrutt tilbake i tid over hundreder av generasjoner. Dvelernes tradisjoner styrkes selvsagt av runerissernes kontakt med forgjengerne, både levende og døde, og av deres eldgamle skrivekunst; runene. Tradisjonen forteller at verden var en uendelig og blank skiferhelle, som speilet en himmelhvelving full av dansende dun. Så ble skiferen truffet av fjærene fra fugl Føniks, og de svartbrente fjærene til Flammefuglen risset de første runer. Fra disse tegn vokste de første fjellene opp. Dun og dugg ble fanget av fjelltoppene. Dunet ble til snø, og duggen rant ned og dannet de første verdenshav. Det første liv ble skapt i bergets hjerte og i havets dyp. Hjertebarna bosatte seg i fjellene, og havyngelen bosatte seg på strendene. Slik ble "Det svevende fjell" til.

Både dypdvelere og mørkmumlere deler denne tradisjonen, men det kan være nyanser i oppfatning mellom beboere av de ulike bergmassivene. I Dvergland er tradisjonen svakere enn ellers, men dvelerne der har en klar formening om at den viktig, at den skiller dem fra andre folk, og at dens sannheter ikke kan rokkes ved.

La oss lytte til mesteren i Tårnet

Han er gammel nå, merket av den uheldige affæren med "Vettekisten", men fremdeles er synet skarpt og krystallene i virksomhet. Han sitter i krystallkammeret hver dag, og speider inn i verden. Han ser, og har sett, mer enn noe annet menneske. Mesteren i Tårnet kjenner hemmeligheter som har vært voktet i årtusener. Han vet svar på spørsmål ingen kan stille. En gammel heks er han, og en mektig mester i sin kunst. Hør hva han har å si:

- "Verden kan umulig være skapt på så mange vis, sier noen, og har rett i det, men tar likevel feil. Den som har skuet inn i trollkreftene vet at det ikke finnes noen ende på variasjonene i strømninger og mønstre der. Det finnes nok eksempler på unge hekser som er oppslukt av kreftenes uendelighet. Det ene øyeblikket kan kreftene fortelle deg en sannehet, og i neste øyeblikk kan de gjøre den til løgn. Kreftene strømmer rundt oss, og i oss. De leker med oss, river oss med, åpner øynene våre og lar oss skue en evighet vi ikke forstår. De lukker øynene våre, og lar oss se alt. Kreftene er så sterke at vi aldri kan vite hvor vi kommer fra, og hvor vår skjebne ligger. Kreftene leker med opprinnelsen, og med skjebnen. Vi er bare frosker i en flomstor elv, sommerfugler i en storm, tynne strå som hører gresshoppenes fjerne spill. Heh-heh, det er latterlig hvor mye vi kan se, lese, bli fortalt, og hvor lite vi likevel kan forstå".

La oss så lytte til Skogheksa

- "Tvi", hun spytter og ser opp på oss, stramt først, og så gliser hun hjertevarmt. Den krokete kjerringa bryr seg ingenting om sverdene vi bærer, krigshestene, eller de blanke rustningene. Vi føler oss som småbarn foran henne, og får lyst til å hoppe av hesten og plukke blomster. Kanskje hun liker å få blomster av småbarn?

- "Han preiker bære tull. Ska lissom gjørra det så myys-tisk! Tvi å tjore te en påle! Det er nå bære å røre litt i gryta, kike etter åssen blaene henger, å ... tja ... bestemme seg for noe da! Preik om skjebne å strømmer er bære kryss å pinne. Tvi!".

Det blir en pause, da hun spør oss ut om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan det er med foreldrene våres (som vi får inntrykk av at hun kjenner, selv om de aldri har nevnt henne), og hvorfor vi så gjerne vil vite mer om dette. Vi prøver å si at det er alminnelig nysgjerrighet som driver oss, og at vi vet hun har mye å lære oss. Hun ser skarpt opp på deg (ja, nettopp deg).

- "Du er'a en ung å sleip fisk du. Trenger vel itte lære noe fra ei gammal kjæring som detta. Kom deg avgåre nå, og itte se attom deg når du rir vekk fra meg, for da hekser je en vorte på nesa di. Må itte tru atte mestern i tårnet veit åssen han ska fjerne slikt. Hah! Det veit'n itte, neida. Tvi!".

Jeg drar deg med bort herfra. Hun bor visst her inne i skogen et sted, men lar ingen hun ikke vil treffe finne veien dit. Vi passer på å ikke se oss over skulderen, heller ikke når vi får et rop etter oss, i det vi runder svingen:

- "Husk å helse gammern i tårnet da, når dere ser'n!"

bok

Noen mystiske runeinnskifter

Runene er skriften til dypdvelere og mørkmumlere, eller som andre folk kaller dem; dverger. De bruker rissepinner av forskjellig grovhet til å risse disse tegnene. Vanligvis lages det stein eller tre-staver runene kan settes på. De settes ovenfra og nedover. Dvelernes runer er kjent for å kunne binde sterke trollkrefter, og er sett på med dyp respekt av både dverger og andre folk.

Bruk disse runeinnskriftene som de er, sett dem inn i en sammenheng, eller skriv dem om. Mellom tekstene kommer noen tanker jeg har gjort meg.

bok

En verden full av trollkrefter,
bundet av runer ingen har risset,
runer ingen har rådet.

I vår verden har runer fra gammelt av hatt mystiske egenskaper. Runekyndige folk kunne spørre runene til råds, samtidig som disse folkene også "rådet" (i betydningen "hersket") over mystiske krefter ved hjelp av runene. Den som kunne risse runer ble behandlet med respekt av vanlige folk.

bok

Under solens brennende øye,
under månens iskalde blikk:
de drømmende.

Fabulaens verden er full av mystiske krefter. Solen symboliserer kreftene som gir folk makt, men solen kan flamme opp og sluke dem. Månen symboliserer kreftene som gir folk innsikt, men månen kan kreve sjelen deres. Livet er ikke alltid like verdifullt.

bok

Alt flyter, alt forandres.
Kreftene strømmer gjennom alt,
og samles i hånd og hjerte.

Kreftene som holder vår verden sammen er sterke, tror vi, men i eldre tider trodde de sjelen var sterkene. I Fabulaens verden er sjelen sterk. Sjelen kan gripe strømmene som er knyttet til hånd og hjerte. Strømmene i hånden kommer fra jorden. Strømmene i hjertet kommer fra andre sjeler.

bok

Boken forteller hvem du er,
hvor du kommer fra, og hvor du skal.
Boken forteller hvorfor du leser.

Vi leser bøker for å bli kloke, for å bli glade, fordi vi tror andre kan fortelle oss noe spennende. Det er vanskelig å tenke seg vår verden uten bøker, men våre forfedre levde i en slik verden. Når vi snakker om Boken i Fabulaens verden, snakker vi om den eneste boken denne verden har. Da er det kanskje ikke så rart at den er full av mektig trolldom ...

bok

Verden venter på deg

og

Fabulaen er åpen ...