Fiskerstaden

På murene til Kongeborgen går vokterne sin pargang. To og to passerer de over skurene som lener seg mot steinveggen. Det hender de stopper og kikker over kanten. Veksler noen lavmælte ord om skjebnen til en fisker. Priser seg lykkelig at de ikke lever der nede.

I de skjeve skurene lever fiskerfamiliene. Skjebnen er deres daglige skygge, havet deres nabo, håpet den eneste sikre føden. Trangt bor de, kaldt er det, og mange munner har de å mette. Så hender det at fiskeren ikke klarer å mette sine. Da gjenstår bare tiggergangen. Ungene sendes ut for å plage voktere og kremmere, bønder og baroner. På ettervinteren kan det være ekstra ille. Så ille at Kongen enkelte år har latt dele ut mat til de sultne.

Ut fra skurene kommer det skygger, fiskere på vei til båtene. Ungene er ikke oppe ennå, så den eneste lyden er skrittene deres i grusen, og regnet som trommer mot takene. Det er ennå lenge til solen står opp, og skyene ligger tunge over hav og land. Vokterne stirrer på de tause skyggene. De vokser frem av hvert sitt skur, trekker ned mot stranden, mot de langsmale mørke båtene som ligger der nede. Synet av trøtte fiskere som drar båtene er en trøst for nattevaktene på muren. Det er tøft å gå murene om natta, men fiskerlivet er miserabelt. Ingen bryr seg om fiskerne, så lenge de skaffer fersk fisk. De drar båtene før solen står opp, ror fisket i all slags vær, lever med håpet om storfangsten, tar med seg håpet i en våt grav, selger sjela si på bryggene, og drar stive ben mot skurene seint på kveld.

Skjebnen følger dem som en skygge, havet puster dem i ryggen, og håpet gnager i deres indre.

Fisker Nøyr Yrekråke

"Blåmyra" har merket alle årene på sjøen. Den må tømmes, kjølhales og tjærebreies. Noen spant må rettes og noen byttes ut. Den trenger ny mast, nytt kjølsvin og nye seil. Alt må på plass før vårfisket. De jobber hardt på båten nå, Nøyr og de andre, mens svetten siler og sulten gnager i tarmene. Nøyr er ikke den som klager. Ikke liker han at andre klager heller. Syting gjør seg ikke når man har en familie å mette. Han eier en eneste lott i denne båten, og den metter bare om båten er på sjøen.

En lott og ei kjerring, og syv skrikerunger i skuret. Ormen ta båten om de ikke blir klare til vårfisket. Nøyr spytter i hendene og hugger løs på eikestubben. Han har studert linjene i treet, sett hvor han må være varsom, og hvor øksa kan brukes med all kraft. Flisene spruter rundt ham. Noen stopper og ser på, rister på hodet. Tror sikkert han er gal, men Nøyr bryr seg ikke. Det gjør godt å hogge vreden sin inn i treverk som gir motstand. Han er sint som en fresende eiterorm, og svinger øksa som en skarpretter over det blivende kjølsvinet.

I et glimt lurer han på om sinnet hans vil sette seg i kjølsvinet, om det vil gjøre båten bedre, eller verre. Så ler han av seg selv. Verden er stor og merkelig, full av mystiske fenomener. Men han er ingen kilde til mystikk, han er fisker, så båten blir bedre om kjølsvinet er riktig tilhogd. Slik er det bare.

Det hjelper ikke å rase mot sulten, selvsagt, man blir ikke mett av det. Like selvsagt er det at det likevel hjelper. Raseriet hindrer ham i å bli matt. Han har sett det hos yngsten. Judes er bare året, og tåler dårlig mangelen på mat. Han er småvokst, survete og sløv. Går rundt med innhule kinn og oppblåst mage. Det er en lidelse å se på gutten, men Nøyr gjør så godt han kan. Og de andre ungene er ute og tigger hver bidige dag. Bortsett fra Urda da, den førstefødte datteren hans.

Hun går i lære hos urtekonen Jannime på markedet. Nøyr stopper, retter seg. Et øyeblikk står han og stirrer utover havet. Tenker på Urda. Han er stolt av henne. Jentungen løper barbent i marka hver morgen, for å finne urter til Jannime. Hver ettermiddag kommer hun hjem med munngodt til søsknene sine, og i kveldingen hjelper hun mor.

Og mor trenger hjelp. Spedbarnet Kitte er en håndfull, med sin dårlige mage og ustoppelige hyling. Judes går og hangler. Solvin vil hele tiden ha kos. Tvillingene Raun og Rav skal liksom hjelpe til, men er mest i veien. Tjost er en flink tigger, men like flink til å stikke seg bort og glemme alt. En drømmer. Og en skarvunge* må lære at drømmer er farlige. Drømmene gjør deg lat, makelig. Får deg til å tro at maten kommer bare du åpner munnen. Nøyr sukker, hever øksen...

Kjølsvinet begynner å ligne på noe når de kommer og henter ham. Det er noe med ungen hans, sier de. Han vet det før de sier det, vet hvem det gjelder, men like fullt er magen hans som en stor knute av angst før han kommer til døren. Gretsen ser opp når han kommer. Den ordløse fortvilelsen hennes treffer ham som en øks i magen. Juden ligger på gulvet. Blek, tynn, skjelvende.

Han bøyer seg over gutten. Ser febersløve øyne prøve å forstå hva som skygger. Lepper som prøver å si noe. Nøyr løfter den lille kroppen fra gulvet, bærer ham til sengen, legger ham der. Tar hånden hans i hånden sin. Kjenner øynene fylles med tårer. Raser innvendig. Påkaller drager og troll og fabeldyr. Gode og onde makter, det gjør ingen forskjell. Han vet at ingen lytter til en fisker. Ingen bryr seg om en skarvunge. Bøyer seg over sønnen sin, hvisker:

Jeg bryr meg, Juden. Pappa er glad i deg. Jeg bryr meg om du lever eller dør. Pappa jobber for å skaffe mat til deg, Juden, før det er for sent. Juden...

...

Svetten siler. Sulten gnager. Nøyr er ikke den som klager. Liker ikke at andre klager heller. Syting hjelper ikke. Båten må på sjøen.

* skarvunge

Før i tiden var dette et oppnavn på tiggende fiskerunger. Nå kalles alle barn av fiskere for skarvunger. Det betyr at ungene er tyvaktige, magre, og støyer som et fugleberg med sultne kyllinger. De kan være ganske pågående, særlig senvinters, så oppnavnet er svært passende.

Brukes også som fornærmelse mot voksne, enten fordi de er av fiskerfolk, eller fordi de er barnslige, stakkarslige og uten moralsk ryggrad. Å kalle noen "skarv" er en kortform av det samme.

Gamle Obseig

Det henger skyer over alle kyster. Det renner alltid nytt vann ut i bølgene. Livet er kort og regnet kaldt. Fiskere er ikke helter og heltinner, de er vanlige mennesker som strever så lenge de kan. Havet er en svikefull fyrste. Noen få blir gamle, og opplever å være en byrde for sine barn. Det hender gamle familiemedlemmer velger å hoppe ut i brenningen ved Sortklippene.

Gamle Obseig er den eldste i Fiskerstaden. Sammensunken og skjelvende lusker han rundt. Tennene er råtne, synet svakt, og selv for fiskernes neser lukter han stramt. Han har familie, en sønn og kona hans, men de har mange munner å mette, så Obseig prøver å skaffe seg magemette selv, ved å tigge på markedet og i vertshusene. Det er blitt vanskeligere nå, siden vertshusene ikke slipper ham inn lenger.

Han tusler ut på Sortklippene igjen. Står der og ser på havet som fråder mot steinene. Står ikke der fordi han tenker på å hoppe. Flere venner av ham har hoppet. Han står der og tenker på dem. Lurer på om det var bedre å hoppe. Om de har det bedre nå. Men hvordan kan de ha det bedre. Sjelen deres er tapt, fanget i dypet, som en sjøvette. I draugens tjeneste, sa en heks han kjente, en gang. Hun er også borte.

Han er den eneste som er igjen, av de gamle. Alle venner og jevnaldrende har tatt steget til den andre siden av dødens terskel. Obseig står igjen, som en gammel rot vinden ikke fikk tak i, fordi den hele tiden legger seg og reiser seg igjen, like skakk som alltid.

En hånd på skuldra får ham til på snu seg. Mart Oksegod står stor over ham. Obseig smiler til mannen, og roper et spørsmål om hva han gjør på Sortklippene. Mart ser på ham, roper tilbake:

Jeg skal hoppe!

Obseig smiler av morsomheten til Mart, selv om den er noe upassende. Så stivner smilet. Det er litt ulikt Mart Oksegod å snakke slik, og han ser ikke ut som han spøker. Øynene hans er rødkantede, men fulle av en skremmende besluttsomhet. Han mener det!

Obseig blir forvirret. Hvorfor skal Mart hoppe? Hva er det som går av ham? Han er vokter i borgen, så det mangler ikke mat på bordet, verken for ham eller familien. Det kan være hugsott, og øynene hans ser saktens ut som mannen har mistet grepet på verden. Syk på sjelen, javel. Men hva gjør man med slike? Obseig er ikke kjent med heksenes kunster, så han kan ikke tilby annet enn mild overtalelse.

Du kan da ikke hoppe! Havet tar deg! Du blir en sjøvette!

Det hjelper ikke. Mart står fremdeles og stirrer ned i den rasende brenningen. Det ser ikke ut som noe når inn til ham. Obseig er ikke sikker på om stemmen hans bærer heller, i brølet fra bølgene. Han drar Mart i hånden, trekker ham ned til seg, skriker inn i øret hans:

Du blir en sjøvette!

Mart Oksegod ser ned på Obseig, rister på hodet. Bretter opp et fillete erme, peker på armen. Obseig kikker på den. Er han forgiftet? Armen er full av hår, så det er vanskelig å se. Veldig mye hår på den armen. Mer enn vanlig. Vil Mart at han skal se hvor hårete han er? Hva vil... håret på armen... det vokser! Det blir tettere, mye tettere enn hår. Det er pels!

Og neglene hans er lange, skarpe, spisse. Klør!

Hva skjer? Obseig rykker ett skritt, to skritt bakover. Stirrer på Mart Oksegod. Hele mannen forvandler seg, rett for øynene på Obseig. Det er grusomt å se på. Håret vokser. Tennene og neglene vokser. Haken og nesen blir en snute, som på en hund. Og bringen blir dypere. Albuene stikker ut. Fingrene sveller opp til kraftige... hendene blir store og hårete, og de kraftige fingrene ender i svarte klør. De smeller mot steinen når mannen går ned på alle fire, klorer lyse riper i Sortklippene, med en lyd som skjærer gjennom brenningen.

Mart Oksegod snur seg mot ham. Øynene er fremmede nå, men kjente også, og Obseig ser at Mart vet hva som skjer med ham. Han er blitt en varulv, en som søker blodet til sine nærmeste. Obseig skjelver ved tanken, ved synet. Synet er skremmende. Det er sterkt å stå så nær varulven. Å kjenne lukten!

Halen er mellom bena på ulven, og ørene ligger. Obseig reagerer instinktivt, strekker frem hånden, åpen, for å vise at han ikke truer. Varulven knurrer. Den reiser bust og knurrer mot hånden. Obseig skvetter, og trekker den til seg, vet ikke hva han tenkte på. Gi hånden til en varulv? Tosk!

Skal du rive meg i stykker nå?

Varulven ser på ham. Kanskje den hørte det? Varulver skal ha god hørsel. Den ser på ham. Blikket er sterkt, men det er en noe bedende der. Kanskje den vil at han skal si fra til familien hans, at han ble en varulv? At han tok sitt eget liv, for å slippe å ta deres? Eller... kanskje den ber Obseig om å holde dette for seg selv, ikke fortelle hva han har sett?

Obseig får ikke noe svar. Varulven, Mart Oksegod, kaster seg ut i brenningene. Obseig hører et pinefullt ul. Han ser en mørk kropp som kastes mot steinene. Ulet stopper. Brølet fra brenningen fortsetter. Obseig puster inn. Visste ikke at han stod og holdt pusten. Gisper etter luft. Tar seg til brystet. Det stikker. Hoster. Ser ned i det frådende vannet. Ingenting. Varulven er dratt ned i dypet, ned til draugen. Mart Oksegod er borte. Obseig kjente ham aldri, men du store krake for en skjebne mannen fikk. Så grusomt! Og for et heltemot han viste!

Obseig hoster. Snubler ned fra Sortklippene. Går mot Fiskerstaden. Fiskere er ikke helter og heltinner. De er folk som strever så lenge de kan. Ja. Og livet er kort. Han bruker lang tid hjem. Er skeiv og ustø. Flytter bena så forsiktig han kan. Stopper. Puster. Det surkler i brystet.

Det begynner å regne.

Fisker Monike Sulesyn

I et dårlig skur ved borgmuren ligger barna og sover. Skakt og falleferdig er skuret, men slik føles livet hennes også. Fisker Monike Sulesyn går mot havet i grålysningen. Hører dønningene velte seg mot Sortklippene. Havet spytter og fråder mot steinene som ikke gir etter. Hav og land møtes i en kamp der ingen gir seg. Klippene står, havet slår.

Fra naboskurene kommer folket hennes labbende; fiskere på vei ut, med bøyde rygger, skrukkete hender, blikket rettet mot et punkt mellom havet og himmelen. Horisonten. Blir det godt vær i dag? Blåser det opp? Stormene kommer og går. Fiskerne gjør sin dont.

Den grådige blåmyra sugde kreftene ut av mannen hennes. Hun så ham i kavet, veivende med armene. Hørte ham. Stemmen hans var så skjør i det siste skriket. Så drog blåmyra ham ned. Bølgene danset videre. Gjorde stedet vanskelig å finne. Skumtoppene spyttet henne i ansiktet. De andre holdt henne igjen. Hun fikk ikke dra etter ham. Draugen har ham, skrek de, tenk på ungene!

Ungene sover nok ennå. Gode unger. Fine å se på i søvnen. Ser trekkene hans i dem. Det hender hun drømmer om ham. Av og til har hun mareritt, ser ham slave for draugen, prøver å tigge ham fri. Han slipper aldri fri. Et mareritt. Hun legger skuldra mot båten og skyver fra. Den hvisker over sanden og legger seg smidig ut i bølgene. De klatrer oppi, heiser seil, fanger vind. Hun sitter midt mellom dem. Ser mot bunnen i båten. Ser øynene hans for seg. Kjenner seg så alene. Han kommer ikke tilbake. Sitter ikke i en av de andre båtene. Har ikke garnbøte mellom hendene. De gode hendene...

Kjenner en hånd på skulderen. Skvetter. Ser opp. De vet hva hun tenker. De er der, folket hennes. Hun roer seg. Smiler vemodig. Stirrer utover. Været ser lovende ut.

* skjenkestuer

I siste tideverv* fikk kongen opprettet skjenkestuer i alle Oriannas bygder. Siden har disse stuene vært en kime til konflikt blant folk, fordi Oriannas bønder ikke er så vant til sterk drikke. De er også et problem i forholdet mellom kongen og baroniene, fordi skjenkestuenes enerett på salg av emmis, molde og grogg, gir kongen betydelige inntekter.

De fleste skjenkestuene er borte nå. De som ble reist i tre møtte en varm endelikt. Noen av de som ble bygget i sten står ennå. Skjenkestuen i Fiskerstaden er den største av disse. Det finnes en i Osk også, og i Gula. Ved Bjørneborg er det også en, men det et støvete sted, med mer edderkopper enn folk.

Varene selges etter foreskrevne regler. Det er ingen pruting på emmis, som alltid selges for to grunker pokalen. Molden selges i krus, både varm og kald. Groggen selges også i krus, men den er så dyr at folk flest ikke har råd. Sterk er den også, og gir en fyll som gjør de fleste svært hissige. Emmisen er bedre i så måte, bortsett fra at den fører til en sugsott ingen enda er kurert for.

Den grå skjenkestuen

Jadda-jadda-jadda!

Åshå shvinger vi pokalen vår igjen, shjo-skål!

Shhh...

Erre for no'?

Se'a dere, se på'n der a'! N'er helt g... grønn i trynet jo!

Er'n ikke!

Jo'a, n'er grønn, sier je'!

Dragen steike om'n er!

Oi! Gutter! Shprenger øra mine! Gi're opp'a! E'bare emmishen som får'ere til å... åiii...shmk!

Han tipper over. Treffer gulvet med et dunk. Blir liggende. De to andre ser på ham. Den ene kniser, foreslår at de skal danse. De reiser seg, går ut på gulvet. Legger armene over skuldrene på hverandre. Begynner en merkelig dans, med høye knær, klapping på hoder og rumpevrikking.

Noen ser på dem og ler. Andre ser på dem, men forstår ikke hva de gjør. Den tredje gruppen ser ikke på noen. Stirrer ned i pokalene sine. Lurer på hvorfor det ikke er noe nedi bunnen der. Skjønner egentlig ikke hva "bunnen" er for noe. Det er merkelig. "Bunnen"?

Mannen for var "grønn i trynet" kaster et blikk på danserne, går til verten, får et krus, setter seg ved et bord. Skåler med de andre ved bordet. Drikker. Nyter det. Slapper av. Kommer i snakk med to andre, om det som har skjedd i Fiskerstaden, damen som ble revet av en varulv. Monsteret er ikke funnet enda. Mannen spør om familien er undersøkt, mener en heks kan merke månesyken i folk, og de blir sittende og diskutere hva hekser kan se i folk.

Ei kraftig kvinne med bukser og lærbrynje kommer inn, ser seg om, blir dultet borti av de to dansende mannfolka. Dytter dem unna. Går til den ensomme mannen i hjørnet. Kremter. Han ser opp. Blek i ansiktet. Matt blikk. Ber henne sette seg. De snakker lavmælt sammen.

På bordet ved siden av sitter et umake par. Han er kort og feit, godt kledd, en kremmer. Hun er yngre enn ham, liten og nett, med velholdte, enkle klær. De plumpe fingrene hans kjærtegner underarmen hennes. Hun ser opp i ansiktet hans, smiler. Legger sin lille hånd oppå hans. Samtidig er det noe med holdningen hennes, en årvåkenhet. Hun følger med på mer enn hans åpenbare tilnærmelser.

Verten står bak tønnene sine. Tørker pokaler, setter dem i fine rekker på toppen av tønnene. Plystrer. Skinnskjegget er fett, uvasket, og de store leppene blir større når han plystrer. Øynene er fulle av morskap. Han stirrer på de to danserne, bivåner deres uunngåelige forlis mot en benk, og synet av to hjelpeløse skrog som synker mot gulvet. Lattermild skritter han frem på gulvet, får noen til å hjelpe seg, og drar de to druknede bort i et hjørne. De kan ligger der til i morgen.

En mann prøver å prute, nå når verten er i godt humør. Viser en grunke i en skitten hånd. Undres om det gikk å få en liten pokal med emmis. Verten, Dosil Duemunn, følger reglene. Inge pruting på Emmis! To grunker pokalen. Setter opp en helt ny flaske, lokkende grønn foran mannen. Mannen ser seg rundt. Spør om noen vil spandere på en fattiglem. Kremmeren reagerer, tar etter pungen, graver frem noen grunker, kaster generøst noen mynter i retning av stakkaren.

Ser ikke at de andre i skjenkestuen reagerer. Øyebryn som hever seg. Neser som rynkes. Hoder soms tikkes sammen. Øyne som følger stakkaren, som uten selvrespekt legger seg på kne og plukker grunker fra gulvet. Bukker mot kremmeren, takker. Får det til flamme opp i øynene til flere av de andre der, de som ikke hadde grunker å spandere

* tideverv

I Orianna deles tiden inn i tideverv. Et tideverv er tiden mellom to fimbulvintre. Det er er vanligvis fra syv til tolv år mellom hver fimbulvinter. Fimbulvintre er ekstra strenge, og så lange at to vanlige vintre går i ett, uten noen skikkelig sommer mellom. Tidevervene får egne navn, etter hva som kjennetegner dem. Det tidevervet Orianna nå er inne i kalles Ulvens Tideverv, eller Ulvetiden.

Året i Orianna deles inn i fire årstider. Våren har nitti dager, og avsluttes med tre klare fullmånenetter. Sommeren har nitti dager, som avsluttes med tre varme fullmånenetter. Høsten har nitti dager, og løper over i vinteren med de tre røde fullmånenettene, også kalt blodnettene. Vinteren har nitti dager, og avsluttes med tre fullmånenetter, med en blek og frossen fullmåne. Midt på vinteren er det oskenatt, da vettene kommer i store følger for å finne menneskesjeler. Kloke folk holder seg innendørs og legger løk i dør og vinduskarmer den natten. Etter oskenatten feires oskefesten, da man feirer at man er i live, og at det går mot en ny vår. Midt på sommeren feires den store bålfesten, da det sies at åndene i landet er så vennlige at man kan danse med dem. De fleste danser likevel med noen de liker.

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenFiskerstaden