Landsbyen Haus

Bak tornehekken i Haus ligger husene som blå esker. Gluggenes smale øyne stirrer ut i natten. De hvite steinmurene ligger som gjenglemt snø under veggene. Den blå vollen smyger seg inntil husene. Matklokka* henger taus.

Tynn kjole, trette ben, armene i lås rundt knærne. Øynene såre av mangel på søvn. Ser ikke morgengryet over tretoppene. Ser mot pappas hus. Lengter etter sengen der inne, varmen fra søsknene.

Kroppen rykker til igjen. Magen vrenger seg. Hun prøver å holde knærne i ro. Rister. Biter seg i knokene på ene hånda, for å unngå å skrike.

Brått løfter hun hodet. En lyd fra det nærmeste huset. De våkner! Hun reiser seg. Løper ut i natten ...

Landshøvding Lerge i Haus

Lyset flakker over ansiktet hans. Voksen drypper, renner ned i sprekkene på det grove bordet. Bortved ovnen kommer et klynk; hundekreket snur seg, sover videre. Varmen er forlengst flyktet ut av gluggene. Det trekker kaldt.

Han puster rolig. Blikket er fast. Munnen bestemt. Grove hender hviler rundt tekoppen. På gulvet ved siden av benken står neverkonten hans, og øksa. Han tar en slurk til. Setter fra seg koppen. Reiser seg. Tar med lyset bort til sengekarmen. Ser på ungene. Legger teppene tettere rundt dem. Snur seg bort.

Han vekker henne forsiktig. Hun stabler seg opp i sittende, tung i bevegelsene, søvnig. Smiler mot ham. Oppdager sekken. Ser på ham igjen. Fortvilelsen hennes treffer et åpent sår i ham. Hun ser det. Legger armene rundt ham. Gråter sammen med ham. Sier at hun forstår, at hun vil følge ham i tankene. Hver kveld, sier hun, vil hun og barna be åndene* hjelpe ham. Han gråter stille, mens hun hvisker ordene sine i øret hans. Til slutt river han seg løs, reiser seg. Tar opp sekken. Bikkja løfter hodet. Nok en gang ser mannen mot kvinnen i sengen, men så går han mot døren. Hunden skvetter opp, logrende, og følger i hælene på mannen ut i mørket.

"Lerge" hvisker Ravnali etter ham. Hun sitter igjen i sengen. Liten. Kald.

Jegeren Blongiri

Ilden spytter sine gnister mot stjernene. I mørket mellom store trær og stener ligger det lillebålet. En vever kropp sitter der, en kvinne. Hun stirrer inn i skyggene, opp mot minnenes himmel, kaster et skrått blikk mot flammene. Stirrer aldri rett inn i bålet. Passer godt på nattesynet.

Legger seg. Lukker øynene. Snuser. Trekker inn den kalde, klare nattelufta. Lukten av barskog, bål, rå jord rundt stenene. Kjenner granbaret gjennom teppet, mot ryggen. Hører nattelydene komme. En rev som bjeffer. En smågnager som rasler under trærne. De triste tonene fra en hubro. Pulsen blir roligere. Hun sovner.

Åpner øynene. Setter seg opp. Strekker en hånd mot solen. Strekker den andre. Reiser seg naken fra teppene. Går bort til bekken. Stiller seg i kulpen og øser vann over den bleke kroppen. Lar hendene følge linjene nedover. Kjenner på brystene. Stryker langsomt over magen. Lar fingrene leke med stive kjønnshår. Skrubber nedover yttersiden av lårene, og kiler oppover på innsiden. Lar fingrene gli harde og kalde inn mellom leppene der nede. Lukker øynene. Nyter.

Hun smiler litt stivt. Hun snakker med folk. Gjør sine byttehandler med dem. Men etter noen dager blir hun utålmodig. Hun lengter ut i villmarken igjen. Ut til ensomheten, roen. De få grunkene hun tjener, graver hun ned. Hun trenger dem ikke. En god bue, en skarp kniv, det er alt hun trenger. Blongiri smiler bredt når hun endelig møter skogen igjen, og det smilet har enda ingen mennesker sett.

Gamle Treskile

Sette seg opp. Tenne lyset. Overse kroppens mas om mer hvile. Vippe føttene utfor karmen, tusle over rimkaldt gulv. Få fyr i ovnen. Gnikke hendene mot hverandre. Vippe opp lemmen og kikke ut av gluggen. Blek morgendis henger mellom husene. Hvit røyk står som tynne og utydelige søyler i disen, fra hvert hus i landsbyen. Kulden stikker i kinnene.

Gamle Treskile lukker lemmen. Snur seg mot barna. Lar dem sove litt til. Legger mer ved på ovnen. Nøler litt med luka åpen. Lar den åpne ilden smelte litt av isen i de gamle hendene. Sukker. Lukker igjen. Setter over grøten. Vekker ungene. Trette øyne stirrer over karmene. Klærne blir dratt på. Små føtter løper over gulvet. Drar seg opp på benkene, krøller seg sammen under lår og rumper. Fingrene presses ned mellom bena. Finner varme der det går. Gamle Treskile smiler et trett smil, sier de kan løfte benkene bort til ovnen.

Åtte unger, og alle er små. Alt for små til å hjelpe henne på jordene, men de må. Hun har ikke noe valg. Alene kan hun ikke få gjort alt som skal til, for å fylle så mange munner. De må ha mat til vinteren også. Hun er trett. Hun kunne sette seg rett ned og grine. Men hun blir stående ved ovnen. Varmen mot bena er den eneste trøsten. Hun rører i grøten, og fyller skålene med dampende mat. Ungene tar i mot med åpne armer, sluker den rykende grå massen uten å mukke. Det er godt med mat i munnen, og varme i magen. De snakker ikke. Hun sier ingenting. Tar den siste slumpen til seg selv, og setter seg på enden av benken. Spiser. Begynner å fordele oppgaver. Passer på at ungene får noe de kan klare. Prøver å sette dem til å gjøre ting sammen. Så kan det kanskje bli litt lek innimellom.

Gamle Treskile reiser seg fra benken, og ungene spretter opp. Hun stenger for trekken til ovnen, så det ikke skal gå mer ved enn nødvendig. Setter hatten på hodet og går ut. De åtte ungene følger med. Minsten smyger neven sin inn i mormors knudrete hånd. Et øyeblikk føler hun seg myk. Ser ned på ham. Han er blek, mager, trett, tapper. Hun ser mot himmelen. Tørker seg under øynene med den ledige hånden. Holder hardt fast i den lille neven.

Heksen Innsiras

Latteren hennes sprutet ut og jallet mellom veggene. Det var urkomisk. Han hadde kommet til henne med tydelige symptomer på buksott. For en gangs skyld var han virkelig syk. Det var ikke bare noe han innbilte seg. Han var selvsagt låk som en fisk på land, og sutret som en vind ingen vil slippe inn. Hun hadde lagt ansiktet i alvorlige folder. Snakket alvorlig med ham. Nikket til alle de "grusomme" plagene det gav ham.

Med alvorlig mine hadde hun fortalt ham at ingen urter i verden kunne kurere dette. Hun hadde diktet opp navnet "gravsott" på den "sjeldne" sykdommen, og sett på ham med medlidende øyne. Hun hadde holdt rundt ham og sagt at han måtte være tapper. Det eneste hun kunne gjøre var å påkalle trollkreftene, og se om de kunne gi ham noe lenger tid å leve.

Han ble helt stille. Så ned i gulvet, grå i ansiktet. Hun ga ham en kopp te mens han ventet. Fortalte ikke at den teen var det eneste han trengte for å bli frisk. Så tegnet hun opp et "mektig" symbol på gulvet, fremsa masse "besvergelser", og insisterte på å tegne "trollruner" med sot i ansiktet hans. Til slutt skapte hun en trolsk stemning som fikk ham til å føle seg ganske rar og lett i hodet. Det var også eneste effekten trolldommen hennes hadde. Han var allerede frisk igjen av urteteen.

Etter å ha virret rundt med halvåpne øyne en stund, "utmattet" av de store trollkreftene, satte hun seg ned og tok ham i hånden. Dette er den sterkeste trolldommen jeg noensinne har opplevd, fortalte hun ham. Hun fortalte ham at han var kurert, mot alle odds, og ikke bare det ... Hun kunne se på ham (og han kjente det sikkert selv også), at han var friskere enn noensinne. Kreftene strømmet like lett gjennom ham som gjennom de sterkeste trær i skogen.

Hun smilte masse, sa at det var en opplevelse, og at han sikkert ikke ville bli syk før døden innhentet ham som gammel, gammel mann. Det var nett så vidt hun klarte å holde seg alvorlig da han takket henne med begge hender, klemte henne, og gikk tilbake til landsbyen med spenstige skritt.

Heksen Innsiras stod og vinket i døren, til bonden Golme forsvant i skogen. Så lukket hun døren, og eksploderte i latter. Hun følte seg riktig slem, men kroket seg sammen og hylte av morskap. Det likbleke ansiktet hans, lettelsen, og den spenstige gangen; det var uutholdelig å tenke på.

Innsiras fikk helt ondt i magen av å le så mye. Fikk nesten buksott selv, av all denne morskapen. Jaja, med litt flaks ville hun slippe å se Golme her igjen, med alle sine innbilte plager, sine smerter, og sin irriterende syting. Tanken på det fikk henne til å le enda mer.

Markjæle

Hun stirret på den store kvinnen med trommene. Hendene hennes stupte som hauker mot skinnet. Hvert slag satt rett i kroppen på Markjæle. Hun reiste seg, sammen med de andre, og dannet ring.

Rundt bålet danset de, med skyggene som ville vesener mot trærnes bladkroner. Det var som å danse med trollkreftene. Med armene lenket til hverandre danset de, i en ring av ville sjeler. Dansen var full av kraft og skjønnhet. Kroppene fant styrke og smidighet i rytmene. Trommeslagene kastet dem fra sans og samling. De var en eneste stor kropp, og samtidig kropper frie fra alt annet enn dansen.

Markjæle lo høyt. Hun følte seg sterkere enn noensinne. Hun var full av liv, full av lyster, full av seg selv. Hun danset i lyset fra det store bålet, og kjente varmen stige i kroppen. Hun lot haukehendene ta kroppen og kaste den opp i luften. Hun lot seg fange, og fanget selv styrken i trommene.

Da kom fløyten sigende. Med en kjælen tone begynte den å fange rytmen. Med innsmigrende sang fikk den trommene til å lytte. Med sin triste stemme lokket den frem svakhet der Markjæle trodde det var styrke. Plutselig var ikke ringen fullstendig lenger. Hun husket et smil og et ansikt som manglet. Markjæle følte seg ensom. Hennes beste venninne var borte. Hun hadde glemt det et øyeblikk, men nå kom det tilbake, med en sorg hun ikke kunne holde tilbake. Kroppen svaiet fremdeles i trommenes etterdønning, men den var full av savn nå, og øynene hennes var fulle av fløytelåt.

Fløytespilleren stod på steinen sin, med lukkede øyne, følsomme fingre, nådeløst spill.

Ravgale Emerg

Ravende, skrikende, rasende gal var han. Kroppen vrengte seg ut gjennom kjeften på ham. All smerten samlet seg i ryggen og presset seg gjennom hodet mot innsiden av øynene. Han lot det skje.

I kroppen hans raste vettene mot sjelen som fanget dem. De ville ha kroppen hans, men Emerg holdt fast på den, med en villskap som gjorde ham til et bjeffende monster. Et monster som knurret mot folk.

'Han visste at han ville bli et siklende vrak, men han ville i hvert fall ha en kropp de kunne begrave. Han så frem til døden, og marsjen til Dødsriket. Ravgale Emerg ville ta de sultne villvettene med seg. Ingen av dem skulle fange kroppene til folk i hans landsby. Ingen vettlause gjengangere skulle tvinge hans familie og venner til å bli skyggesjeler. Han skulle leve så lenge han kunne, og fange så mange vetter som mulig.

Han var Ravgale Emerg, landsbyens vettefanger*.