Havnen og bryggene

Midt på natten. Mørket klamrer seg til bakken. Ekkoet fra murene er uvant. Folk i borg og skur undres hva som skjer der ute. Fra bryggene lyder det rop. En tremaster, et skip fra fjerne kyster glir stille inn på havnen. Månen glipper med øyet. Speiler seg i det skjelvende kjølevannet.

Roen er brutt. Raske, målbevisste skygger takler riggen. Bryggene våkner til liv der inne. Lagerskur åpnes, tønner rulles ut, kvinner og menn samles på knirkende treverk. Alle blikk, all aktivitet er rettet mot skipet. Akterstavnen, mastene, skroget; skipet ligger som en fremmed skygge på havnen. En gåte hyllet i mørke. Har noen sett navnet på skuta? Forstår noen hva de roper? Hvor kommer de fra? Hvorfor er de kommet hit, til denne verdens utpost?

Lagermester Rundla

Det å bli sett opp til er en egen kunst, som ikke alle mestrer. Uten bevissthet om sin egen fremtoning, og evne til å skape seg selv i andres øyne, faller de fleste gjennom. Mange dyktige menn og kvinner i Oriannas historie er falt fra høye posisjoner, fordi de ikke kontrollerte hva folk tenkte om dem. Med omtanke for folks fordommer kan en mann nå lenger enn evnene ellers tilsier. Slik kan middelmådigheter stige til toppen, fordi folket elsker dem.

Lagermester Rundla tvinner forsiktig på barten sin. I den velsydde drakten gjør han en figur som er både markant og verdig. Foran ham ligger et kaos av skriftruller, fortegnelser over Duebaroniets rede varer. Det er med bekymring han ser at det meste finnes i Skyborg. Det er nå han trenger det, her. Rolig reiser han seg fra stolen. Han smiler nok en gang overstrømmende til kapteinen, tar ham i hånden med begge hender, takker for en fin og opplyst samtale.

Kaptein Sandrin fra Gormengol ser ut som han liker å finne forfinede fakter her ute, i villmarken. Rundla er trygg på at avtalen er sikret. Det er bare leveringen som gjenstår. Kapteinen er en utålmodig mann, så dette må skje raskt. Han kan sende et bud til Skyborg i dag, så oksekjerrene kan fylles i kveld. Oksene burde klare turen på en natt og en dag, uten stopp. Rundla tar en sjanse: Alt De ber om vil være klart til lasting ved solnedgang i morgen.

Solseileren

Tåken ligger som et bedøvende teppe rundt skipet. Farvannet er ukjent. Stemningen spent. De nærmer seg en ukjent kyst, og vet ingenting om den. Utkikken står i tønna, og i rærne henger jomfruer* som ikke klarer å vente på dekket. De stirrer inn i tåka, i håp om å se ilden fra et fyrtårn.

Da kommer lyden, uten forvarsel. En lang klagende lyd. Skjærende ensom og melankolsk i alt det hvite. Ingen ser noe, men alle gyser ved tanken på et sjøuhyre som synger så sårt, så sultent. Både jomfruer og garva gaster anstrenger øynene nå, for å få et varsel om det som kommer.

Det tårner seg over dem. En høy slank skygge, en orm som reiser seg fra bølgene. Høyere enn stormasta tårner den opp, og høyt der oppe ser de flammene stå ut av kjeften. En drage fra dypet! Fra strupene til hundre sjøfolk stiger et skrik i angst og beven. Skjebnen har innhentet dem, og den er overveldende. Dette kan de ikke nedkjempe med heltemot og huggerter. De står fjetret, lamslått ved tanken på at nå skjer det; nå ender det miserable livet deres. Det blir stille på skipet.

Pinefullt sakte glir skipet mot ormen. Den står som en steinklo, rett opp av havet, rører seg ikke. Den er sikker på sitt bytte. Øyeblikket virker uten ende, da utkikkens stemme plutselig bryter gjennom: Det er et fyrtårn! Det er piskadausen et fyrtårn, folkens! Kaptein! Kaptein! Vi har nådd land! Land i sikte! Ropene hans skyller over skipet, og en befriende latter bobler opp fra menn og kvinner, en angst som spruter ut av munnene. De har nådd land! Land!

Sjaueren Klurd Herdestor

Fra bryggene lyder det rop. Sjauerne sliter med sitt denne morgenen. Fullriggeren som ligger der skal fylles med kostbart orkeglass, dvergjern, og tønner med varmende eplesider.

Klurd er blant dem, stødig og sterk, stille. Tar sine to fulle tønner på skuldrene, gynger ned landgangen, over bryggene, inn på lageret. Tønnene noteres, han får merket, går ut igjen. Opp landgangen, nye tønner, ned landgangen, nye merker. Frem og tilbake. Løfter, bærer, løfter, bærer, løfter...

Svetten siler. Han driver seg selv hardt. Ingen står og skriker til ham. Det trengs ikke. Merkene bestemmer hvor mange grunker han får, og lossingen gjøres på en enkel økt. Ingen tid til snakk, pustepauser, klage over vonde muskler. Men Klurd tåler det bedre enn de fleste, får godt med merker. Grynter litt når tønnene begynner å bli tunge, men bærer like fullt, og nesten like støtt. Tar seg tid til å skvette litt regnvann i fjeset. Må holde seg klar. Har ikke råd til å miste grepet. En eneste knust tønne gjør slitet fånyttes, og hva skal han da leve av? Almisser?

Klurd bærer, sammen med de andre, Skeive Jun, Trand Klokpels, Lillebjon og resten. Det er oppholdsvær, og bra størrelse på tønnene. Arbeidet betaler seg i dag. Det går unna, og de har den vanlige kappleken, Trand, Lillebjon og han. Hvem får flest merker i dag. Den beste spanderer første runden med mjød i kveld, men det legger ingen demper på iveren. De teller hverandre, og løper nærmest fra lageret til skipet. Holder regning på hvor de møtte hverandre sist, og om de andre tar innpå.

De er alle i fint driv, tett etter hverandre, når Skeive Jun glipper og lar en tønne smelle mot brygga. Det er gode tønner, men Jun er uheldig. Den detter på en påle med toppen først, og sprekker. Lagermesteren reiser seg i lageråpningen, roper:

Det blir førti merker for tønna, Jun! Du er femten bak!

Jun bare står der. Klurd passerer ham, leverer tønnene, får merkene, går tilbake. Skeive Jun står der ennå. Ser opp når Klurd nærmer seg. Hvisker at han er femten bak, og skylder penger på markedet. Klurd ser ned, går forbi. Hører Jun be Trand om hjelp, men Trand svarer ikke, kommer etter Klurd opp landgangen. Klurd tar sine to tønner, snur seg, og der står Skeive Jun, klar til å ta sin ene. Skeiv og svak. Klurd stopper et øyeblikk, før han setter etter Trand. Dragen steike! Han blir liggende etter!

Seileren Fioni Marjedatter fra Moria

Det er merkelig å stå med fast land under føttene igjen. Det gynger liksom fremdeles. Hun går ustøtt langs bryggene, i retning av den store borgen på neset. Det er sikkert en kro blant skurene under borgen.

Et lite marked, med diverse saker hun ser på, og lar ligge. Ingen kro der, hun fortsetter langs muren, inn i et nytt kvartér, med små, falleferdige skur. Ikke en by å snakke om egentlig, bare et forblåst fattigkvartér. Kanskje selve byen er innenfor murene? Hun spør seg for, og får vite at det er tidsaldre siden det lå en by her. Nå er det bare Fiskerstaden, Markedet og de to vertshusene; Kruset og Ankeret. Hun spør om dem, og får retningen.

Det henger et anker utenfor det ene vertshuset, så valget er enkelt. Innenfor er det kjølig, lite folk ennå, ganske stille. Bortsett fra lyden av en ensom strengelek. Han som spiller stopper straks han får øye på henne. Hilser, og spør hva det skal være. Hun smiler.

Litt god, varm mat, et krus med stedets drikke, og mer musikk?

Skal bli!

Takk!

Han smiler, likte tydeligvis å bli bedt om mer klimpring. Hun setter seg i nærheten av bordet hans. Kikker ut av en smal glugge. Lett duskregn utenfor nå, og det kommer nok mer. Fioni lener seg mot veggen, lukker øynene, sukker. Hører verten komme med kruset. Åpner øynene, takker, tar en slurk. Lukekr dem igjen. Verten fortsetter å klimpre på strengeleken. Etter hvert kommer maten.

Hun blir sittende. Det fylles opp etterhvert. For det meste bønder og fiskere. Noen kremmere, og noen voktere fra borgen. Fioni kommer i snakk med en kjekk bonde, og da han spør om hun blir til dansen nikker hun og sier at joda, danse gjør hun gjerne. Han smiler og løfter kruset.

De har stor moro av å svinge seg i ringdansen. Han er sterk, og hun er smidig. De drikker mer. Hun spanderer til og med en krukke vin på dem. Visstnok satt på sopp, av noen grønnskollinger i fjellene. Han prøver å lære henne de lokale allsangene og de ler seg skakke, mest fordi de begge er gode og fulle. Utpå natten sjangler de skulder ved skulder gjennom den sammeraste byporten, langs en gammel mur, til det lille skuret han bor i.

Hun våkner. Hodet er tungt som en ambolt, og smeden der inne nekter å stoppe hamringen. Hun krabber ut av sengebrisken, finner litt friskt vann og skvetter i trynet. Ser seg rundt. En fattig stue. Geiter i ene enden, og ei ku. Velstelte og fornøyde dyr. Hun melker kua, finner litt mel, ser seg om etter egg. Hører noen høner, går ut og finner hønsehuset på baksiden.

Han våkner. Setter seg opp i brisken, grynter. Snuser i luften. Kjenner lukten av nystekte pannekaker. Slenger bena over kanten, reiser seg, naken. Hun ser på ham. En fin kropp. Brei over brystet, kraftige armer. Hun setter steikepanna ved siden av ilden. Tusler bort til ham på nakne ben. Presser seg inntil ham. Dytter ham ned i sengen igjen. Kravler oppi. Han gliser.

Vær rask. Pannekakene venter.

Han er ikke vanskelig å be.