Litt om meg selv

Jeg er døpt Tomas Mørkrid. Foreldrene mine er Hermann Tomas Mørkrid og Esther Mørkrid. Når min far døde i 1979 tok jeg hans navn som mellomnavn. Noe senere tok jeg min mors pikenavn som mellomnavn også; Vasskog. Slik ble jeg hetende Tomas Hermann Vasskog Mørkrid.

Livet er fullt av familie, sammenhenger, tradisjoner og meningsbærende elementer. Det er fullt av små fortellinger.

Familien min

Min datter Veslemøy ble født i 1982. Jeg var med på fødselen, og holdt på å besvime av utmattelse da den var over (jeg hadde hjulpet til med å "presse"). Nå er hun voksen kvinne og skuespiller.

Lise og jeg traff hverandre i en tango i 1997. Hun er min partner, venn og kjæreste for livet. Lise er grundig, dyktig, klartseende og original, ei utrolig flott kvinne! og så er hun kunsthåndverker med eget nettsted: www.morf.no

Min første sønn Hermann kom i 1999. Han er nysgjerrig, selvstendig, omgjengelig og lærenem, og har en fin sans for humor.

Min andre sønn Alfred kom i 2003. Han er bestemt, morsom, kvikk og utforskende, og er i tillegg veldig modig.

Vi bor i et rekkehus på Hellerud i Oslo. Huset har mange rom, garasjen er stor og hagen er full av frukttrær og bærbusker. Og så har vi egen krokketplen!

Språket mitt

Jeg er vokst opp med nynorsk som skriftspråk og sognamaol som morsmål. Som ung voksen flytta jeg fra Årdal i Sogn til Elverum i Østerdalen. Jeg gikk på folkehøyskole der, stiftet familie, gikk snekkerskole, og begynte etterhvert å jobbe i barnehage.

Jeg var ikke bevisst på talemålet mitt, og la om uten å tenke på det. Da jeg til slutt merket at jeg hadde lagt om var det for sent. Jeg hadde mista sognamaolet, og hadde ingen mulighet for å få det tilbake, siden jeg hadde nesten ingen kontakt med de hjemme i Årdal.

Så var altså talemålet mitt forandret, men det skulle gå mange år før jeg aksepterte det. Når jeg først aksepterte det, gikk det fremdeles mange år før jeg følte at skriftspråket burde følge etter. Og enda tok det noen år før jeg var moden for å skifte skriftspråk også.

Så jeg skifta skriftspråk. Jeg begynte å skrive bokmål, veldig konservativt først, men etterhvert har det sklidd mer og mer mot et samnorsk. Den siste endringen kom i arbeidet med første roman i Fabulaserien: da innførte jeg hunnkjønn i skriftspråket mitt. Det virket unaturlig å ikke ha det.

Så språket mitt er i endring. Uten et levende morsmål må det nesten være slik, selv om det er litt strevsomt for en forfatter. Det finnes likevel et språklig grunnfjell. Dypt i meg selv ligger sogningen og sover. Han våkner når jeg blir sint. Sint blir jeg sjelden, men når jeg raser er det sognamaol jeg snakker.

 

tilbake til forfattersida