 |
||||||||
|
||||||||
Hornborgen
* tårnetDet hever seg høyt over murene i Hornborgen. Sortglinsende og umulig står det, som en tornegrein mot himmelen. Det stikker spisse, svarte pigger ut fra "tårnhuden" både høyt og lavt. Noen av dem opptil to favner lange. De er giftige, sies det. Innimellom ser man gule membraner, som sår der "barken" er slitt av. "Døren" til Tårnet er også en slik membran, som deler seg når folk kommer nær, men bare for den Tårnet vil slippe inn. Og når man kommer nær, kjenner man lukten. Den kan minne om kvae, men den er skarpere, sterkere. Tar litt tid før man venner seg til den. Inntil sist tidsalder stod det en mur skapt av mennesker rundt tårnet. Med med vårløsningen etter den fimbulvinteren, begynte det å vokse opp svarte pigger i en ring rundt tårnet. Det reiste seg murer, merkelige hus, og svartglinsende figurer. Hornborg vokste opp av bakken! Det sies at Mesteren brukte flere tidsaldre på å samle trollkrefter nok, og at han er gammel nok til å gjort Tårnet også. Andre sier at selv Mesteren er for svak til å skape slik trolldom. Men hvem har da skapt borgen, og Tårnet? Figurene er tre fabeldyr. Den første er en hest med et langt, vridd horn i pannen, stor og steilende som en virkelig hest. En vill og voldsom enhjørning. Den andre er en hest med mannekropp og hode, og med hender som holder en bue, klar til å skyte ned solen. Dobbelt så høy som en mann står denne, og svart som den mørkeste natten. Den siste og største figuren står utenfor borgen, utenfor ringen som vokste opp. Det er en enorm hest, med utslåtte ravnevinger. Den er også svart, og høyere enn den piggete borgporten, som et varsel for de som vil inn. Så dette er hjemmet til Mesteren, den mektigste heks på denne siden av havet, ja muligens i hele verden. Og det er her den sagnomsuste Gnoser Nattkappe har sitt bo, lederen for de legendariske hornridderne. Her er det, og om ditt mot er lite bør du snu før fabeldyrene våkner. De skal nemlig våkne, om en feig mann slipper innenfor portene i Hornborg. |
"Skavanken"
(røkter Nuls Haleheng)
Jajaja...
De har potene på kanten av matfatet allerede før det lander. De drar det ned. Det grove leirfatet treffer gulvet med et dunk. Hvalpene kaster seg over maten, bjeffende, kvinende. Venter ikke på plass ved fatet. De drar i haler, napper i ører, dytter og glefser, prøver på alle måter å jage bort søsken som står i veien. Det er en kamp for føda, og de svakeste blir tråkket ned i kavet.
Store, milde øyne følger med. Stemmen er lav, hes, godmodig. Hendene grove. Den korte mannen smiler når den lille tispen napper bror sin i halen. Svarthvalpen snur seg og glefser etter søsteren, mister plassen sin i ringen, men trenger seg inn mellom to andre. Sterkest i kullet, Svarthvalpen, og en fin hund vil den bli for sverdmesteren.
Søsteren blir sittende igjen utenfor ringen, som vanlig. Hun er for liten, for svak. Livsgnisten hennes er for lunken. Det er ikke noe å gjøre med det. Mesteren trenger gode hunder, ikke firbeinte skavanker.
Grove hender løfter henne fra gulvet. Øynene hennes minner om mannens egne, store, milde. Den korte mannen holder den lille hvalpen inntil seg. Bærer henne inn i stallen. Legger henne på stabben. Tar øksen. Hugger hodet av henne. Hvalpehodet treffer gulvet, blir liggende. Det spruter litt blod fra nakken. Kroppen ligger slapp på hoggestabben. Ikke et klynk. Fort gjort.
Dagen er over. Borgen er stille. Vaktene går sine runder på muren. Vokslyset flakker i trekken fra gluggene. Nuls ser på hendene sine. De er grove, merket av dager med arbeid, sjauing, røkting. Fulle av arr etter kamplystne unghunder. Skyggene danser i ansiktet hans.
Han fortsetter. Skraper skinnet rent, syr det sammen med de andre hvalpeskinnene. Kappen er straks ferdig. Han skal bære de siste årenes skavanker på skuldrene, lappet sammen til et merkelig plagg, en pelskappe av utallige myke hvalpeskinn.
Nuls fester tråden, biter over, og står opp. Han legger kappen over skuldrene. Det er nesten så han hører klynkingen fra de hjelpeløse hundene, de ynkelige bjeffene. Han hopper rundt på gulvet, med kappen dansende rundt kroppen. Den er god å ha på. Nuls smiler, lager noen lave lyder, en mellomting av latter og bjeff. Han snurrer rundt, kappen står ut i luften. Skyggen raser rundt veggene i rommet, mer sulten på lys og liv enn noen jagende varg, mer selvstendig enn noen tjener. Skyggen løser seg opp, blir et kobbel med skygger, en jagende flokk som farer over steinene i muren...
Nuls stopper. Denne kappen er spesiell, og han vet hva det er. Han har tross alt tjent Mesteren siden faren solgte ham. Selv om de kaller ham "Skavanken" vet han alt om hvordan trolldom lukter, og den nye kappen er begynt å lukte...
Smed
Jam Øyebris
Crom.
Navnet får det til å skjelve i ham. Ennå.
Snakket om Crom slipper han aldri unna, selv om mestersmeden selv er borte. Han var en av de tre gamle, Crom, sammen med Gnoser og Heksemesteren selv. Gretten var han, vanskelig å be, men en smed med skapende krefter ingen andre kunne måle seg med, så de holdt ut med ham. Alle de som slapp å bo med ham.
Jam bodde under mestersmedens tak i syv år, og aldri har han vært mer lettet enn den dagen Crom ble tatt av dragen. Han fulgte dragen med tårer i øynene. De trodde han gråt for sin mester, men nei... han gråt for seg selv, for sin egen lykke. Han gråt fordi han endelig var kvitt dveleren Crom.
Det er år siden nå, men han glemmer det ikke. Vokteren som kom og tok ham rundt skuldrene, støttet ham mens dragen fløy bort. De andre, som så på ham med triste øyne, fordi vokteren fortalte at han gråt når Crom ble tatt. Han gråt av lykke, av fullendt hat, men ingen så det. Det er vanskelig å se det selv også, nå. Han kjenner seg ikke igjen. Det er nesten som å tenke på en fremmed. Hatet virker fjernt. Bitterheten er krympet. Tankene om hevn er som en drøm i morgendis.
Crom.
Hammeren slår mot ambolten. Aldri vil Tårnet få en smed som gamle Crom, men Jam gjør sitt. Svetten siler. Musklene verker. Jern hamres og egger slipes. Våpen har de, både riddere og væpnere. Hestene har sko, og kokkene har gryter. Jam gjør det som skal til.
Den er grøssende nær, og likevel fjern, tiden som var. Nået er et forsvarsløst fnugg av liv under minnenes himmel. Likevel er han rolig. Han kjenner en merkelig fredfullhet, og nå vet han at den synes. Det var overraskende å få vite det, og gledelig. Vet ikke helt om han var klar over det selv, før Stelle sa det:
Jam Jernhug passer ikke lenger. Du trenger et nytt kallenavn* Jam, et navn som står til det vakre fjeset ditt... som viser de nye vindene i hugen din...
Jam Øyebris.
Sånn ble det, det nye navnet hans, og sånn åpnet hun øynene hans for endringen. Han er ikke lenger full av hat og hevn. Tiden har løpt seg ferdig med ham. Navnet Crom får det til å skjelve i ham, ennå, men nå lar han skjelvingene gjøre seg ferdig, uten å knytte nevene, uten å skjære tenner i vånde.
Han hever hammeren igjen. Lar den følge den gode buen mot jernet, slipper kreftene fri, lar dem virke. Det virker. Hammeren gir jernet sine harde kyss, og jernet mykner, føyer seg. Det herder under hans rytmiske kjærtegn. Joda, Crom var grusom, men han lærte Jam å blåse liv i jernet.
Jam Øyebris.
* kallenavnFolk i Orianna har ikke slektsnavn. Dette er et særtrekk ved dette landet, og har nok å gjøre med historien til nybrottsfolket som kom hit. De flyktet fra ufred og forfølgelse. De kom til Orianna på leting etter en ny start. Her fant de det de trengte; et land uten folk, uten bånd til rikene i vest, uten historie. Fortiden kunne de glemme, og det var lettere å glemme den uten slektsnavnene fra andre siden av havet. Hvordan tradisjonen med kallenavn oppstod, er ikke så klar. Det startet tidlig etter bosettingen, kanskje fordi folk hadde behov for å skille mellom de med samme navn. Samtidig var nybrottstiden preget av heltemot og store dåder, noe som gjorde kallenavnene lette å ty til. Folk "skapte seg et navn" i denne tiden, og det har folket i Orianna fortsatt med siden. Kallenavnene er ofte knyttet til natur og kropp (Jernhjerte, Vindfot, Magebjørn), men de kan også knyttes til fornemmelser eller personlighet (Håndgod, Lettøye, Dyssemunn). Vanligvis er det flere måter å tolke navnet på, både negative og positive. Steinhånd kan for eksempel tolkes som at man er trygg og arbeidssom, men også at man er stivsinnet og voldelig. Folk styrer ikke selv hvilke kallenavn de får. Det første kallenavnet blir vanligvis gitt i ungdomstiden, av familie eller venner, men det kan endre seg. Gjør de ting som vekker oppsikt, kan det gi opphavet til et nytt kallenavn. Kjente folk kan få kallenavn av samfunnet rundt dem. Praten går om deres bedrifter, noen nevner et passende navn, og det blir hengende ved dem. Til slutt har de intet annet valg enn å akseptere det nye navnet. Noen mennesker er mektigere enn andre, og ikke underlagt reglene for alminnelige folk. Slik er det også i Orianna. Noen er rike nok til å betale trubadurer for å spre nye og flatterende kallenavn på dem. Andre er så fryktet at de kan gi ordre om kraftfulle kallenavn for seg selv. Jeg foretrekker å bli kalt Ørnenese, kan en kjent ridder si, og dermed heter han ikke lenger "Kroknese". |
Væpner
Larf Grimme
Tøff! Sterk og tøff!
Larf går sakte ut på plassen. Sverdet ligger godt i hånden, skjoldet i den andre. Brynjen henger tung på skuldrene hans, men han er sterk. Ingen tvil om det.
Motstanderen er også sterk, ikke så sterk som Larf, men mer øvet, og kanskje kjappere. Ser ut som hun står avslappet nå, men han ser ikke ansiktet hennes under hjelmen. Solen står nesten rett bak henne. Vet fremdeles ikke hvem de har valgt til å møte ham.
Irriterende!
Larf myser, beveger seg forsiktig mot henne, stopper. Hun tar ett skritt mot ham og åpner munnen.
Larf?
Ja.
Så går det opp for ham hvem det er. Feidi! De har sent Feidi mot ham, uten tvil fordi de vet han har sverget å verge henne mot den minste fare, sverget at en eneste skramme tildelt henne ville være et dødelig sår for hans manndom. De har, troll tryte, gitt ham gamlekjæresten som motstander! Og han har aldri trukket eden sin til henne! Han er fortsatt under om aldri å skade henne. Han har fortsatt å håpe... at hun ville ha ham når han ble ridder.
Nå står han her, sverd i hånden, klar for ridderslaget. Og så nekter de ham slaget på en så nedrig måte! Fortrollede sverdfruer, trolske og trytsjuke sverdfruer!!! Han kjenner raseriet svelle opp i seg, uten at det nytter. En ridder kan ikke gå tilbake på sitt ord. Da snakker hun til ham igjen:
Jeg ba om det selv, Larf... ba om å få møte deg i ridderslaget, og du trenger ikke tenke på eden. Jeg løser deg fra ordet ditt. Du skal få kjempe mot meg som min like, Larf, men du må slå meg for å bli ridder, og slå meg for å få meg. Slår du meg ikke kan du bli ridder senere, men du vil aldri få sjansen til å vinne meg igjen. Forstår du det? Er du rede til å kjempe på de vilkårene, Larf Grimme?
Ja!
Hun angriper! Kjapp som vinden er hun fremme hos ham, og han er fremdeles blendet av solen. Skjoldet er tungt, og for tregt for det lynraske sverdet hennes. Det hugger inn i overarmen hans. Smerten iler gjennom ham. Et grynt unnslipper munnen idet han lar seg falle mot bakken, ruller rundt, spretter opp, står klar. Varmt blod renner innenfor våpenskjorten, langs skjoldarmen.
Hun smiler. Står bredbent med sverdet i hånden og smiler. Erter ham med sitt uimotståelige smil, det samme hun bruker ved sengen. Hun vet det, vet hvordan han reagerer, og liker det. Han blir rasende, som han før har rast mot henne. Rasende fordi hun utfordrer manndommen hans, fordi hun står uaffektert og bivåner følelsene som river i ham, fordi hun leker med ham før hun kaster seg over ham.
Joda, han vil ha henne, tvinge henne under seg, elske henne til hun skriker masken vekk fra ansiktet sitt, men han har ikke råd til å leke nå. Det står for mye på spill. Han står stille, vurderer posisjonen, hva han vet om kunstene hennes, mulige svakheter. Står og venter, vokter...
Hun angriper igjen, men nå er han forberedt, og møter angrepet... som ikke kommer! For sent ser han finten! Rekker ikke sideforskyve, ser formen hennes forsvinne ned i synsfeltet, under paraden hans, kjenner hugget i låret. Sverdet skjærer kaldt gjennom lårlæret. Varmt blod strømmer ut. Hun ruller vekk, han snur seg. Hun er allerede på bena. Han holder motangrepet tilbake, nytter ikke nå.
Hun smiler. Står bredbent med sverdet i hånden og smiler. Han holder raseriet tilbake, klamper en kald visshet over brystet; det nytter ikke å storme blindt mot en kjappere motstander.
Du må få henne innpå deg, må holde henne der...
Han smiler. Ser på henne. Kroppen hennes smekker og smidig, veltrent, med reaksjoner som en gaupe. Sinnet hennes sterkt og steilt. Steil! Hun er steil, og liker å bli jaktet på... men det nytter ikke å jakte når byttet ser deg. Han må finne noe å dekke seg bak, og lokke henne frem uten at hun skjønner det, avdekke svakhetene hennes.
Han gjør et utfall, som hun unngår. Et utfall til. Hun unngår det. Leker med ham nå. Før hun finner nye måter å leke med ham på angriper han igjen, og hun unngår det like lekende lett som sist. Han legger på et frustrert grynt, og håper det ikke blir for gjennomsiktig. Går på igjen, men stopper like utenfor rekkevidde. Ser henne inn i øynene, snakker så lavt at ingen andre enn hun hører det:
Du vinner.
Slipper skjoldet. Holder sverdet liggende i begge hender, med hjaltet mot henne, som tegn på overgivelse. Men det ligger med eggen i den rette vinkelen, og han har tommelen på hjaltet, klar til å vippe sverdbladet frem. Fortsetter å snakke, så hun ikke skal se måten han holder sverdet på.
Vet jeg ikke kan slå deg, Feidi. Så kan jeg ikke få deg heller, men det får være. Du er for rask for meg. Jeg gir opp. Ta sverdet mitt...
Han hugger! Treffer i sverdarmen. Treffer ikke godt, men hun mister sverdet, og det renner blod. Han følger opp angrepet. Med skikkelig tak om hjaltet driver han sverdet sitt tilbake i et elegant sidehugg. Eggen graver seg inn i skjoldet hennes. Han river det løs og fortsetter angrepet, Hun kaster seg til siden, kommer opp med skjoldet over seg, og tar imot hugget hans på ny. Han fortsetter mot henne. Hun snubler og detter bakover, ruller rundt og klarer på mirakuløst vis å få skjoldet opp foran seg når han hugger! Og så sparker hun fra, kjører skjoldkanten inn i magen på ham og slipper. Han knekker sammen. Ser henne fare forbi, kaste seg etter sverdet, sprette opp. Han tar skjoldet hennes og reiser seg. Hun er uten skjold, en liten fordel for ham.
Du nøler ikke med å skade meg!
Hun roper det ut, og høres rasende ut, men smiler likevel. Han forstår det ikke, men rekker ikke tenke før hun angriper. Sverddansen er vill og vakker i hendene hennes, og selv om han kjemper som en helt for å unngå huggene, blir han imponert. Du store drage så god hun er!
Ett stikk går under paraden, men møter brynjen. Ett hugg snitter øret, og et annet splitter våpenskjorten langs hele underarmen. Han kjenner kreftene ebbe ut, mens hun fremdeles danser lett rundt ham. Skjoldet glipper! Han kan ikke ta etter det. Han kjemper febrilsk mot den syngende eggen på sverdet hennes, og hun smiler bare av forsvaret hans. Det virker som en evighet, men han vet de har kjempet en ganske kort stund. Kreftene holder likevel ikke lenger. Det er tøft å innse. Han er ikke sterk nok.
Han senker sverdet. Slipper det. Går ned på kne. Denne gangen er det ingen tvil. Alle ser at han viker for henne på den mest ydmykende måte han kan velge. Knefallet anerkjenner hennes seier, hennes status som overlegen, og hennes rett til å drepe.
Hun smiler ikke lenger.
Hornridder
Vagard Ørnenese
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det vil ikke nytte, jeg vet det, men jeg må si noe. Dette hviler tungt på mine skuldre, kunne jeg si, og jeg har nok min del av skylden. Jeg er tøff i kjeften, så jeg kan ha såret ham, men må han straffe oss begge så hardt for det? Jeg mener; slik har jeg alltid vært. Det var ikke akkurat nytt, eller overraskende for ham.
Troll ta ham! Vi har hatt så mye sammen, Keir og jeg. Vi har kjempet rygg mot rygg, drukket hverandre sanseløse, sovet under de samme stjernene, delt brød og vann, vært som brødre... Keir har vært min trygge skjoldverge, og jeg har vært like trofast mot ham. Og nå er det over... fordi jeg var litt brysk, litt utålmodig.
Greit nok at han liker sengelek, og lengter etter varme kyss, men når de sier det så klart som hun gjorde, er det lite annet han kan gjøre enn å skygge unna. Det blir ikke bedre av at han må innom gården hennes hver gang vi rir runden. På den måten blir han aldri ferdig med henne, det fordømte kvinnetrollet! Først har hun forhekset ham, og nå har hun forlatt ham. Jeg skjønner at det gjør vondt, men jeg skjønner ikke at han blir sint på meg når jeg sier fra, når jeg prøver å åpne øynene hans.
Keir, ta deg sammen! Det fordømte kvinnfolket er som alle andre; ustadig, illojal og hensynsløs. Hun har lurt deg! Kjælt med musklene dine, lekt med sinnet ditt, og nå har hun forlatt deg for en ny leke. Du vil ikke engang vite hvem Maroline Villvakker nå leker med. Hun er bare en skitten bondekjerring! Så riv deg løs, Keir, og se virkeligheten!
Da så han bare på meg, mørk i blikket. Min skjoldverge og kamerat, ridder Keir Bringestein, så på meg som om jeg var ondsinnet, hadde sveket brorskapet, eller noe sånt. Og så snakket han, lavt og truende:
Du er født med dragekjeft, Vagard. Snakk ikke til meg mer, noensinne! Jeg har fått nok av deg! Finn deg en ny skjoldverge, en ny venn, om du kan! Spis hestemøkk om du vil, bare du ligger unna meg!
Så red han ned mot gården igjen, og lot meg sitte igjen, alene i vinden på bakketoppen. Uten å snu seg red han for å tigge på dørhellen hennes. Jeg fortsatte runden. Kunne ikke godt sitte der og vente på ham. Da han kom tilbake til borgen så han ikke i min retning, snakket ikke til meg, som om jeg var usynlig. Men jeg trodde ærlig talt det ville gå over. Jeg mener; en mann må da kunne nedkjempe slike monstre. Selv om man ikke kan bruke sverdet på dem, er ikke ens egne følelser så vanskelige å kontrollere! Jeg trodde ærlig talt at Keir ville klare det, men i går kom Gnoser og spurte om den nye skjoldvergen min. Hvem skulle det være, spurte han.
Jeg ble helt kald. Keir hadde faktisk gått til Gnoser og slått hånden av meg! Uten flere varsler, uten å snakke skikkelig om det, uten å gi meg en sjanse. Så jeg gikk og sa det til ham, sa hva jeg mente om det, og så ble det bare verre da han svarte meg:
Vagard Dragekjeft, ta den stinkende ånden din et annet sted! Jeg spiser!
Du våger ikke røre kallenavnet mitt, Keir, du våger ikke! Stikk den hestekuken av en tunge du har i andres ører, din fittesleikende hamskifter*!
Da reiste han seg ved bordet og kalte på vitner, det var nok av dem der i matsalen. Alle hadde hørt hva jeg sa. Keir tok hansken fra beltet og kastet den på gulvet foran føttene mine! I morgen, ved soloppgang, var det eneste han sa. Jeg ble stående uten mål og mæle.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg må kjempe, men han er skjoldvergen min. Jeg har sverget å verne ham mot all fare, om nødvendig med mitt liv. Den eden er sterk og levende i brystet mitt. Den er som et åpent sår nå, når vi må møtes i duell. Men brystet hans er lukket, ikke et eneste tegn til oppmykning eller forsoning, ikke et blikk. Ingenting.
Jeg må kjempe, men hva skal jeg si til min eneste venn, før jeg dreper ham?
* hamskifterDette er et av de verste skjellsordene som finnes i Orianna. Betydningen er at den som skifter ham ikke er til å stole på. Kaller man noen en hamskifter sier man at hele dens vesen er løgnaktig, og at dens tale er giftig. I et samfunn hvor det å holde ord er så viktig, er dette en grusom fornærmelse. Avtaler av alle slag gjøres muntlig. En med rykte som løgnaktig kan ha problemer med å kjøpe og selge. Verken kremmere eller alminnelige folk liker å handle med ormer i menneskeham. Det dyret som oftest forbindes med hamskifte er ormen, og denne er lite populær i Orianna. Den er gifitig, fremmedartet, og anses av mange for å være et "trolldyr". Historiene som går om ormen fremstiller den som løgnaktiv, slu, ond, og som troll i forkledning. Den kan forhekse folk med blikket, og kan fordreie hodet på både kvinner og menn. At dragene visstnok skifter ham som de selv vil, gjør ikke dette begrepet mindre ladet. Dragene er mytiske skapninger for folk flest, men de er både fryktede og mektige, og kjent for å svi sjelen ut av folk som kommer i deres vei. |
Sverdherre
Gnoser Nattkappe
Livet er som et bål. Det brenner svakt først, så flammer det opp, for siden å miste de lange ildtungene. Men når bålet ligger ulmende, når forkullede rester pulserer i takt med vinden, når bålet er hvitglødende, da er varmen sterkest.
Den høye, tynne mannen skritter over borggården. Kappen danser i vinden bak ham. De grove og enkle klærne kunne like gjerne vært habitten til en bonde. Men dette er ingen bonde. Holdningen er for rak, utstrålingen for sterk, og blikket for direkte. Dette er en mann med kontroll over seg selv, med kommando over omgivelsene. Det er ingen tvil om at dette er en usedvanlig skikkelse. De enkle klærne understreker faktisk det.
Porten går opp, og mannen skritter ut i morgendisen. Han stopper et steinkast fra porten. Står bare der. Så kommer væpneren etter, med hoppen på slep. Det er en liten grå ganger, lett i skrittet, med halen høyt. Væpneren leder hesten bort til mannen. Mannen reagerer ikke. Væpneren slipper tømmene og går tilbake. Hesten snuser på mannen. Han står stille. Merkelig...
En vokter på muren blunker med øynene, og går glipp av den lynraske, kattemyke bevegelsen når mannen setter seg på hesten. Han rister på hodet når mann og hest, fra det ene øyeblikket til det andre, har gått fra stillstand ved siden av hverandre, til å bli en sammenvokst skikkelse i full galopp ned bakken.
En bonde retter ryggen. Stryker over pannen med en moldsvart hånd. Undrer seg over rytteren på åskammen. Hvor lenge skal han sitte der? Hva ser han etter? Nåvel, folket i Hornborgen driver med sitt. Selv har han en hel åker å luke før kveldingen. Når han ser opp igjen litt senere er rytteren borte.
En buskhøne flyr opp. Skremt av prustingen fra en grå kjempe. Hoppen skritter frem, stopper. Mannen der oppe lener seg over, ser på eggene i redet. Som en håndfull små rullestein en unge har funnet på stranden, og gjemt i en gresstue. Den stramme munnen hans strekker seg. Det ligner et smil. Men han er like stram i blikket nå som ellers. Smatter på hesten, som skritter rolig videre.
Verden er et egg, et ufødt foster. Det ligger krøllet sammen og drømmer om hvordan livet vil bli, når det en gang bryter ut av egget, når det våkner. Og vi er drømmene, vi er skjelvende skjøre bilder av liv, innbilte vesener i et egg ingen må knuse.
Hesten står og gresser. Den lille hytten er skjev, beskjeden, ensom på elvebredden. Ved langs ene kortveggen, og en hoggestabbe. Rader med kål i bakken bak hytten. Løk ved siden av. Elvebrisen får gresset til å bølge i bakken. Elven selv ligger fet foran hytten, skitten, doven, stor. På bredden ligger en liten pram. Det ryker av pipen.
Vinden er verdens milde åndedrett. Uten vind ville verden langsomt kveles. Vinden bærer frøene som skaper liv, vinder bærer ideene som skaper tanker, drømmer, følelser. Livet er et lite fnugg i vinden, og livet er mye mer. Livet er en storm av vilje, en uimotståelig og forvirrende virvelvind.
Tankene dine... de er tunge i dag.
Mannen sier ingenting. Han sitter bare ved bordet, holder rundt koppen med begge hender. Det er noe med ham, noe anderledes, noe vi ikke har sett andre steder. Han virker mindre, skuldrene henger lavere. Ansiktet er liksom mykere, slik ansikter blir når vi sover. Men han sover ikke. Øynene er åpne, følger den gamle kvinnen. Hun legger en vedski til i steinovnen.
Kanskje du er sliten... eller sulten... hmm... vi får lage litt suppe. Suppe er godt, enkelt å spise, så kan vi tenke på noe annet. Vi kan tenke sammen, Gnoser, slik vi gjorde før.
Denne gangen er smilet tydelig. De stramme øynene smiler også. Smilerynkene får ansiktet hans til å se mildt ut. Det er overraskende, uvant. Gnoser sier fremdeles ingenting, men vi ser at han vet hva hun snakker om, vi aner at det var dette han kom for. Vi aner fremdeles ikke hvem denne kvinnen er. Hun er gammel, mye eldre enn ham, og de har tydeligvis en historie sammen, men hvem er hun? Hvorfor snakker hun til lederen av hornridderne* som om han var en liten gutt? Hva er det hun har, som den mektige sverdherre Gnoser Nattkappe søker?
* hornridderneDen slår i vinden fra toppen av Enhjørningens Tårn, en svart vimpel, med hodet til en enhjørning i hvitt, hornriddernes merke. Den unge mannen blir vist fra hus til hus, stallen, matsalen, sovesalene, smia, Tårnet. Og hele tiden smeller den svarte vimpelen i toppen av Tårnet. Skyene jager over borgen. Det grøsser i ham. Det er første dagen hans i borgen, og han kan ikke la være å lese tegn i det som skjer; de mørke skyene, de skarpe smellene, og iltre kråker i luften over fyllingen. Han er fra Rid, den lille landsbyen ved stupene ned mot Gallen. Det var ikke hans idé å melde seg som væpner her, men når kameraten mistet motet, var det for sent for ham å ombestemme seg. Hva ville kjæresten sagt om han plutselig kom og sa: Neei... jeg sa det mest for å imponere deg... Du plikter å stelle hestene til ridderen, å holde våpnene hans ved like, og rustningen. Om ridderen rir ut, plikter du å følge ham, og beskytte ham. Du plikter å bli ved hans side, uansett, om han ikke sender deg bort. Alt dette, og mere til, er dine plikter. Forstår du det? Han nikker. Plikter å bli ved hans side, ringer i ørene hans som et varsel om fare. Alt dette bare fordi han måtte skryte til kjæresten, og nå får han ikke en gang besøke henne, tror han... men så begynner den gamle gubben å snakke om rettighetene hans. Rettigheter! Han snakker om rett til mat og soveplass i borgen, rett til lønn, og våpen, og en hest! Og rett til fridager. Fridager! Når gamlingen fører ham ut av borgen, og ned på treningsfeltet, er han lett til sinns. Gamlingen forteller om hard trening, tøft kameratskap, og et ubrytelig blodsbånd mellom ridderne. En gang må også han sverge å forsvare de andre ridderne med sitt liv, etter at han har overlevd ridderslaget... sier gamlingen, og forklarer at ridderslaget er en duell med en som allerede er ridder. Og så ser gubben ham rett inn i øynene, og sier det hender væpnere dør av skadene i et ridderslag. Følger gamlingen inn i borgen igjen. Hopper nesten når den sorte vimpelen slår i vinden. Han er rystet! Skal han trene i mange år, for å bli drept i ridderslaget? Det er ingen grunn til å tvile på gamlingens ord. Ridderslaget utkjempes med skarpslipte sverd, til væpneren eller ridderen gir seg. Og ridderne han har sett, virker ikke som ettergivne menn. Med jern i blikket og stein i brystet, med knyttede never høyt til hest, slik har han sett dem. Og lederen vår er sverdherre Gnoser Nattkappe, som du får hilse på i kveld. Husk nå endelig å kalle ham mester, slik du vet alle mestere skal tiltales. Nåvel... Gnoser er din øverste herre, sammen med sverdrådet. Sverdrådet har du kanskje ikke hørt om, men det er de fem eldste ridderne i borgen, de som har overlevd mest, og som best kan gi råd til Gnoser og Mesteren i en krise. De er gamle, og ser kanskje ikke så imponerende ut, men du skal vise dem respekt! Respekt! Ordet kommer som et tordenbrak fra munnen på gamlingen. Han skvetter, nikker, og undrer hvor Mesteren kommer inn i alt dette. Den gamle forklarer tålmodig. Forklarer at Mesteren og Gnoser er likestilte, og var likestilte med dvelersmeden Crom, før smeden ble tatt av en drage. Han får vite at bare noen få av ridderne sverger lojalitet direkte til Mesteren, og de er like mye hekser som riddere. Han lytter, og tenker at nå vet han litt mer om Mesteren, den mystiske herren hans far har svart skatt til i alle år. Men nok en gang blir han avbrutt i sine tanker. Se på banneret, gutt. Det er sort, med et hvitt hode av en enhjørning. Det sorte banneret er Mesteren, og vi er enhjørningen. Jeg, og du og ridderne er enhjørningen. Mørket bak oss er Mesteren. Skjønner du? Bra! Gå tilbake til sovesalen nå, hvil deg, og tenk litt på det jeg har fortalt. Når solen går ned kommer du til matsalen, så sverdherren og rådet får ønske deg velkommen. Ja, og da får du møte de andre væpnerne også... |
Tjener
Stelle Nattøye
Jammen mor...
Nei! Nå er det nok. Du har tatt tjeneste hos Mesteren, og da blir du der. Mannfolk er det overalt, så du får venne deg til det.
Men det er bare mannfolk der, bortsett fra kokka, og hun er steingammel!
Gammel blir du selv også, så snakk ikke stygt om de eldre. Er din mor for gammel, kanskje?
Nei mor, men...
Men-men-men. Det holder sier jeg. Nok!
Stelle holder inne med det. Det nytter ikke. Mor er gammel og vil ikke høre. Vel, hun har jo rett også. Man kan ikke si opp tjenesten sin, eller dra sin vei, for familien må bli igjen. Det går dårlig med dem om man bryter løftet sitt. Men Stelle hadde likevel håpet at mor ville... ville funnet en utvei, eller gitt etter. Nei, hun vet egentlig ikke hva hun håpet på. Kanskje hun håpet at den virkelige enhjørningen, fabeldyret, skulle komme og bære henne bort.
Spis nå. Du må tidlig opp i natt. Husk at du skal være i borgen før soloppgang.
Stelle setter seg lydig ved bordet. I morgen er hun tilbake i borgen. Stå over grytene, servere sure og grove mannfolk, skure steingulvet i salen, legge seg på brisken med verkende armer og ben, uten noen å snakke med. Ja, noen av mannfolka er jo greie, men hun kan ikke snakke for mye med dem, for da kan andre bli sjalu, og så har hun det gående igjen.
Hun legger seg, kryper sammen i teppene. Om det bare var noen andre jenter der, noen hun kunne snakke med, men det nytter ikke å drømme. Hun må sove nå, sove...
Jegermester
Helmen Sivsang
Fy drage så sliten! Han klarer nesten ikke klatre opp på hesten, og du gode fabel så glad han er for at hesten ikke er like fyrrig som henne. Om den begynte å danse under ham nå, ville han sikkert dette av. Pikken kjennes ut som en rå fille mot salen. Han smatter på hesten, og stønner når den tar det første skrittet.
Rir ut av Gode, over engene mot åsene i Dunkelmark. Det er ikke lett å sitte i salen, men han vil vekk fra landsbyen før han stopper. Kommer opp i et skogkratt, ved en bekk. Glir av hesten, vikler tømmene rundt håndleddet, legger seg på rygg, lukker øynene.
Våkner brått. Vet ikke hva som vekket ham, en lyd, men det er stille før han får summet seg. Setter seg opp. Solen står høyt. Han er øm ennå, og støl i bena. Strekker bena ut på bakken foran seg, ser mot bekken. Reiser seg møysommelig, skreller av seg klærne, setter seg naken i en dyp kulp.
Det iskalde vannet kjøler stellet hans. Han sitter en stund før han begynner å vaske seg. Sitter slik da to gutter kommer ut av krattet, altfor opptatt av fangsten sin til å merke ham. Hei, roper han og de skvetter. Haren de har fanget detter i bakken.
De blir stående og stirre, med åpne munner. Han skal til å si noe, men så blir han klar over at han står med pikken i hånden, og forhuden trukket tilbake. Han skvetter litt mer vann i skrittet, later som ingenting. Må huske å vaske dere etter sengeleken, gutter, sier han med dyp og alvorlig stemme, så ikke skogsoppen slår rot mellom bena deres! Han ser strengt på dem, og rister vannet av pikken. De står målløse og stirrer. Han skritter opp på bakken, trekker på seg buksene, og spør hvorfor de ikke presenterer seg. Megne! Stule! De er i stemmeskiftet. Han som kaller seg Megne rødmer faktisk, fordi den dype stemmen brister og blir litt pikeaktig. Helmen lar seg ikke merke med det.
Byr dere en sulten jegermester på litt nygrilla hare? Så kan vi snakke litt jakt sammen, sånn fra mann til mann, vi tre. Mester Helmen Sivsang, det er meg.
De bukker begge to, og unnskylder seg for at de ikke kalte ham mester, og vil gjerne dele haren sin med ham. Det er tydelig at de vet hvem han er. Stanger nesten hodene mot hverandre i iveren etter å plukke opp haren, og gi den til ham. Han stopper dem, og ber dem tilberede haren, mens han finner noen røtter de kan spise til. Han må ut i skogen, ut av syne for dem, så han i hvert fall kan trekke på smilebåndet.
Kommer tilbake med et knippe søtrot, og noen store surblader å koke i. De har tent bål, flådd haren, skinnet ligger på en stein ved bekken, og tatt frem brød. Stule henger haren over bålet. Megne er ikke å se, men Helmen hører ham i skogen.
De spiser. Guttene stille og storøyde. Helmen i sprudlende humør. Natten var fantastisk! Han er uthvilt og nyvasket, og så kom disse guttene som om skjebnen hadde sent dem, med maten han trengte. Han skryter uhemmet av haren, og får noen klønete komplimenter tilbake for de nydelige røttene. Og de virker faktisk ekstra gode i dag! Bladene gir røttene en sursøt smak som sikkert er litt uvant for guttene, men de ser ut til å like dem.
Etterhvert tør de opp, og våger si litt. De er ikke så dumme, vet ganske mye til å være så unge, og spørsmålene deres viser at de vil lære mer. Han får huske på det, når han trenger flere jegere i borgen.
Kvelden nærmer seg. I morgen skal han møte jaktlaget i Hukeholet. Det er et stykke dit, så han kan ikke overnatte her. Han reiser seg, takker for maten, og forteller guttene at han ser frem til å treffe dem igjen. De takker og bukker masse for det. Han lurer på om de skjønner at det er en invitasjon... men det kan sikkert andre forklare for dem. Så han saler hesten, klatrer forsiktig opp, og rir mot Dunkelskog.
Den mystiske "Mesteren"Har jeg fortalt deg om "Mesteren"? Vi kaller ham bare Mesteren, for han er den mektigste og farligste av alle heksemestere som har levet. Tror du meg ikke? Hva vet du om ham da? Hva vet du egentlig? Hør nå, hva jeg kan fortelle deg... Han er en heksemester, og han bor i Enhjørningens Tårn. Han blir også kalt Enhjørningen, etter det tårnet. Ingen vet hvem som reiste tårnet, men alle vet at det er reist med trolldom. Noen sier Mesteren er så gammel at han kan ha bygget det selv, og jeg er en av dem. Tenk det! Jeg tror han reiste tårnet selv, med de umåtelige kreftene sine. Han formet de glinsende piggene i veggene, og veggenes myke former. Jada, du kan gispe i undring nå, men slik er det. Fyll ditt sinn med respekt, og frykt, for dette beviset på voldsom trolldomsmakt. Det er Mesteren i Tårnet vi snakker om, ikke hvem som helst! Han kan svare på alt, om man bukker og skraper når man spør, men han gir aldri kunnskap uten å forlange noe tilbake. Og han ber ikke om grunker! Det hender den som spør har noe Mesteren trenger, men det er sjelden. Oftest ber han om gaver fra fjerne land. Det kan være sjeldne urter, bortgjemte gonduler eller mystiske skriftruller. Husk at det er farlig å søke slike saker! Og det bryr Mesteren seg lite om, for han setter kunnskapen sin over det skarve livet ditt... skjønner du? Andre hekser i Orianna er ikke så mektige. Langt i fra! Du må ikke tro det. De var sterkere før, men kunnskapen til de gamle hekseringene er glemt. Nå står marekorsene der, overgrodde, vetteplaget, fulle av krefter som ingen kan styre. Og det passer Mesteren bra. Han liker ikke at andre hekser er for sterke. Liker ikke at de vet for mye. Og tro ikke at du kan skjule noe for ham! Mesteren er ikke et vanlig menneske. Ingen vet hva Mesteren kan, hvor han kommer fra, hva han vet... Og hør nå... kom nærmere, så jeg slipper si det høyt... ...de sier han er venn av Kongen. Det har du hørt? Ja? Men det stemmer ikke... det er nemlig Mesteren som gjør Kongen syk! Han bruker kreftene til å presse på Kongens hjerte, slik at Kongen langsomt dør, uten at noen kan gjøre noe. Han dreper gamle Kong Varg, for selv å bli konge over hele Orianna! Hysj! Ikke si noe! Det kommer noen... |
Mesteren
i Tårnet
Litt mat først. Det er uklokt å gå til krystallene på tom mage. Legger turen om matsalen. Går mellom bordene, hilser, skritter opp på podiet. Setter seg ved det grove bordet, tar geitosten, skjærer en god bit. Lukten er skarp og hissig, slik den skal være. Han smiler, brekker av brødet, spiser. Vinen rører han ikke. Den er for de andre. Selv drikker han vann.
De andre sitter langs langbordet, drikker, spiser, snakker. Han sitter stille ved enden, ser på dem, folket hans. Kjenner dem godt, som de kjenner ham. Folk lærer hverandre å kjenne når de jobber, ferdes og kjemper sammen. Det å dele bål med noen, etter en lang utmarsj eller et blodig slag, bringer deg nær dem.
Han grunner litt over det. Samvær gir bedre innsikt i folk enn samtaler. Det er lett å forme ord. Å skjule en svak karakter i daglige gjøremål er verre. Mesteren ser utover bordene. Riddere, væpnere, jegere og bønder om hverandre. En gruppe hekser på et eget bord. Verdt å merke seg de to unge heksene som menger seg med væpnerne. Bra!
Rådet sitter langs hans eget bord. De gamle i borgen. Har en god tone seg imellom, jovial og lett. Den anstrengte stemningen fra i våres er heldigvis borte. De fører et direkte språk, har sterke meninger og sterk rygg. Stolthet og utholdenhet har de også, i fleng. Fra tid til annen blir dette fallgruver i omgangen deres. Men de er til å stole på. Gjør alltid sitt, og sier fra når noe er galt.
Gnoser sitter avslappet på andre enden av bordet. Tydelig at han var hos gamla i går. Mesteren fanger blikket hans, smiler og løfter pokalen, skåler stille. Reiser seg. Ønsker rådsmedlemmene en god kveld. De ser opp, hilser god kveld, fortsetter med samtalene sine. Han trekker seg tilbake. Er ikke trett, tvert i mot, kjenner seg uthvilt og klar. Arbeidet han nå skal gjøre krever at han er både våken og skarp, og at han evner å holde igjen. Han trenger styrken sin.
På vei over borggården gjentar han den gamle advarselen, lavt, for seg selv; Søk ikke dypet i trollkulen! Det regner lett, et forfriskende kveldsregn. Legger turen om porten, veksler noen ord med vokterne, går til Tårnet, opp trappene. Han har brukt trollkulene i årtier nå, men det er like forlokkende å fortape seg i krystallene nå, som det var første gangen. Hver gang han retter blikket inn i kulene kjenner han et sterkt drag, et forlokkende ønske om å fortape seg i bildene, i livet han ser der.
Han holder igjen. Trollkulene er et farlig redskap, men bare et redskap. De er ikke portaler til et bedre eller enklere liv. Og livet han lever er fyldestgjørende, selv om det krever ham, eller nettopp derfor. Samtidig står det klart for ham, at om han ikke var så fornøyd med sin plass i verden, ville draget fra kulene være sterkere, kanskje uimotståelig.
Trollkulen lokker, trollkulen lurer, trollkulen bygger usynlige murer...
Søk ikke dypet i trollkulen!
Rollespillet
Fabula Fabula
Ulvetid Orianna
i ulvetidenHestebaroniet