Imdoras

• Kart over verdensbyen Imdoras (foreløpig versjon)

• Byens figurer og fenomener

Historien om Duftenes Havn

To bratte klipper strekker seg ut som armer mot havet, to knyttnever møtes nesten, skaper en høy port av stein. Opp fra hver knyttneve vokser et lys mot himmelen, en fyrlykt som sender sine stråler mot havet, reflektert av de mørke bølgene som vandrer mot kysten her. Rasende kaster havet seg mot berget, bølgene slår mot klippene i en evig kamp om å bryte seg inn, flomme over byen og landet, uten å lykkes.

Trygt bak klippene ligger reden der de store havseilerne er fortøyd. Der ligger de vaklevorne, gamle bryggene, de høyreiste bryggehusene, fiskebåtene og kystseilerne. Opp fra reden reiser landet seg langsomt, i dovne bakker fulle av hus. Noen av husene er i stein, men de fleste er bygget i tre. Noen er bygget for å imponere. Noen er bygget for å huse varer eller virksomheter. Noen er enkle skjul mot vind og vær. Mange av husene er så gamle at de kun står fordi de lener seg mot hverandre. Mellom husene renner det bekker av skitt og søppel, stinkende avføring som renner mot reden og farger den brun som et myrhull.

Duftenes Havn ligger der bak lyktene, ei gryte med rester av tykk og kald suppe i bunnen. Bakkene reiser seg med bebyggelsen som et plagsomt utslett, en sykdom som kryper innover landet fra den brune gjørma i bunnen av gryta. På hver side av Havporten står de bratte skrentene som stengsler mot verden utenfor, mot havet og friheten og eventyret. Mange er de som vil ende sine dager her, ikke av egen fri vilje, men fordi deres vilje nettopp er ufri, fanget av byen, smittet av den. Folket kravler som maur i byen, inni husene, opp og ned bakkene. De sleper sekker og tønner og kasser fulle av varer. De sjangler og strutter og synger og pisser på hjørnene. Det yrer av liv her inne, et håpløst liv, et eventyrlig lappeteppe av skjebner. I skjul bak berget og lyktene kravler det et utall små vesener av alle slag. De omgås, de jakter på hverandre, de ligger i skjul og venter på natten. De har bygget seg en yrende tue full av dufter. Dette er Duftenes Havn.

Vannet på reden er så stille at det virker som om noen har stjålet det fra havet, misfarget og temmet det. Havet og himmelens stormer brøler forgjeves utenfor denne gryten. Her ligger havgående skip, kystseilere og fiskebåter like trygt, gamle skip og nye om hverandre, med rærne hengende som skeive grener på mastene og seilene rullet opp som sovende pupper. De gynger fredelig i dønningene, dovne kremmerskip med runde mager, raske kystløpere med skarpslipt baug, rullende bølgevenner med sine nett og liner. Joda, det finnes dem som reiser ut herfra, de som driver handel og fiske, de som hyrer seg på et skip til fjerne strøk, i håp om å komme tilbake med store skatter, eller i håp om å forsvinne i den store verden der ute. Alt må jo være bedre enn dette!

Landet innenfor byen strekker seg mykt mot skogene og fjellene. Åsene ruller avgårde i dagevis, med spredte kratt og skogholt, sildrende bekker, syngende elver, milde vinder som skaper det strie gresset om til et bølgende hav. Østover gjennom Dorland strekker åsene seg, og de ruller like uavbrutt mot Fabellund og Dyvåg i syd. Fra Karavanseraiet på kanten av Bygryta kan man se de steile og snekledte toppene i Otium, men det er små topper som ligger langt unna. De vokser langsomt når man bruker dem som vandremerker. Det virker øde først, dette landet, men det er spredt små gårder overalt her, bygder med bønder som dyrker jorda og selger overskuddet i byen. Dette er Sangori, det gamle orkelandet der grønnskollingene ikke lenger trives.

Frihavnen er det eldste navnet vi kjenner på denne byen. For lenge siden kom det folk seilende til disse kystene. De oppdaget det som i dag er en verdensby. De fant en vindskjermet gryte kledt med tett skog, et rolig sted der båtene deres kunne dras opp på stranden, renses, repareres. Det er mulig at de første var fornøyde med det og ikke tenkte på å slå seg ned her, men stedet ble merket av på draftene og trakk mer folk til seg. Det varte ikke lenge før noen fant at dette var et perfekt sted å sette bo. Så ble denne vindskjermede plassen et hvilested for utvandrere, for rastløse folk på vei mot de nye landene i øst, de som søkte eventyret i Utmarken og Gallene. Det ble et sted å hvile, en handleplass for de siste forsyninger, eller en plass å stoppe for godt når det man søkte var et land uten høye herrer og stive skatter. Kanskje var det frihetselskerne som kalte den Frihavnen?

Piratgryten ble dette stedet hetende blant seilere på Solhavet. Det må ha vært generasjoner etter at Frihavnen ble oppdaget. Navnet var sikkert like fortjent som de mer klingende navnene stedet har fått, men det er vanskelig å si når den livlige kjøpstaden gjorde seg fortjent til slikt et oppnavn, og hvor lenge den var et fristed for pirater og annet pakk. Joda, havnen var full av frihetselskere, men elskere av friheten kan være både kyniske og brutale når ideene deres blir utfordret. Ingen er sikker for hatets smitte. Seilerne fryktet stedet med rette. De to flammene ved innløpet stod som onde øyne i natten, speidet etter nye offer. Og ofrene kom, lokket av lyset kom langveisfarende seilende, la til i dette eneste vindskjermede musehullet på en ugjestmild kyst. Skipene deres ble plyndret, noen ble brent, andre ble gjort om til piratskip. Selv ble seilerne truet til å bli pirater, eller de ble solgt til sine slektninger, for løsepenger, eller skipet som slaver til markedene i Gnoth. Noen få snudde kappen etter vinden. De kappet strupen på tidligere kamerater og ga sine venner i hendene på piratene. Slike fantes det også blant ofrene, de som var brutale nok til å hevde seg i denne sydende, mørke gryten. Noen sjeler har en vilje til å berge seg som gjør at de alltid flyter videre. Blod, ild, mørke og ondskap setter sitt preg på dem, men de lever.

Dommen kom uten nåde. Uvergelig tårnet dommedagen seg over denne syndens pøl. Dommen kom i form av en allianse mellom den nye kongen i Marken, den mektige storheksen av Hekseriket (det som senere ble Orianna) og grevene av Moria. De mislikte de stadige rapportene om tapte skip, slavebundne undersåtter, voldtatte døtre, og sønner som vendte tilbake med ører og nese kappet av. Når de ikke lenger kunne overse ondskapen som brygget på denne øya, da kom hevnen, brannen, slakteriene. De samlet en krigsflåte i Rommen, øst for Sangori, og angrep byen med overveldende kraft. Byen ble brent! Piratene ble slaktet! Byens ledere ble lagt i jern og ført bort til de tre landene, for å mishandles i påsyn av folket, så alle skulle se at denne syndens pøl nå var renset!

Stillheten senket seg bak de to lyktene. Buskene grodde til. Vannet ble klart igjen. Husene som var bygget i stein fikk nye tak. Nye skur ble reist i le av Skrentene. Kremmerne overtok igjen. De la brygger ved vannet igjen. Bygde opp igjen verftet. Ryddet et torg. Dro til seg varer, flere kremmere, mer handel. Byen reiste seg igjen. Den trivdes og vokste. Det var som om skjebnen fortalte at her skulle det uansett ligge en by, et levende hjerte for regionens handel. Nå banket hjertet fast og godt. Rikdom ble skapt. Fred og fruktbarhet hersket. Maktene som brente Piratgryten lovet sin beskyttelse til den nye byen, og handelen fortsatte å blomstre. Bygryta ble full igjen. Duftenes Havn våknet til liv. Murer ble bygget. Byen ble trygget. Knekter fra de tre rikene voktet freden, og rikdommene...

Duftenes Havn kalles den. Men den har flere navn. Folket der kaller den bare Gryta eller Bygryta. Noen kaller den Den Store Fellen. Andre kaller den Kremmerskålen og Tiggerskålen om hverandre, etter hvilket humør de er i den dagen. Men det klingende navnet du finner på alle kart er Imdoras, et navn noen en gang satte på et pergament, og siden er det blitt sittende. Ikke spør meg hva det betyr. Hvem vet? Kanskje dette navnet bærer alt i seg? Eller er det bare en konstruksjon, en fantasi, et navn for noe som ikke kan fanges i ett navn alene?