Kilverheim

Kilverheim er et kongerike øst for Orianna. Man kommer dit ved å følge kysten rundt Luhmanna og krysse Snøhavet. Eller man kan følge Storelva til Eldenmyr, fortsette over fjellene ned til fjordene på andre siden og så krysse Snøhavet derifra. Det er bosetning innerst i to av disse fjordene. Folket her kommer fra andre siden av Snøhavet og er båtkyndige.

Når man krysser Snøhavet kommer man til Hednareik, et ugjestmildt og forblåst fjellrike gjennomskåret av trange fjorder og trange daler. Over vannskillet kommer man ned til et videre skogland. Store deler av dette landet er fritt og utemmet, men det er også her vi finner kongeriket Kilverheim, med kjøpstaden Varghus som kongssete.

Ved å klikke på dette symbolet får du opp et kart over Kilverheim og landene rundt. Kartet dekker hele den østlige delen av Moria.

"Barbarenes tre kongeriker"

Alt folk i denne delen av verden har samme opprinnelse; vidt vandrende jegere fra tiden før Urmannia. De kom til dette ugjestmilde landet, lengst øst på det Moriske kontinent. Her slo de seg til, jaktet, fisket, sanket og fødte unger. De bygget hus, ryddet gårder og skapte barbarenes tre kongeriker; Kilverheim, Hednareik og Marken. Hednareik styres ikke av en konge, men de tre rikene er likefullt kjent under dette navnet.

Naboskapet deres er utrygt. Stadig drar de på hærtokt til hverandre. De røver med seg fe og folk. Noen tar seg treller. Andre tar seg koner. Stadig er det krig, kongen i ett land som vil ha sin sønn på tronen i det andre, stormenn som gjør oppgjør, jarler som bryter ut, bønder som reiser seg og forteller kongen at de er frie menn.

Kilveringer er like krigslystne som hedninger og markinger. Deres berserker og hamskiftere drar ofte på røvertokt, på jakt etter nye rikdommer, eventyr, drømmer. De er ville menn og kvinner, follket i Kilverheim, og uten denne villskapen ville de ikke overlevd i dette kalde landet. De er plaget av skrælinger, troll, fimbuler, linnormer og andre vetter. Landet deres herjes av stormer og tunge snøfall. Mørkemaktene hersker i fjellets rot og skogens hjerte, og alle barbarer vet at mørket kan stjele mannens drømmer.

I dette kalde skoglandet hersker en gammel konge. Kong Erwodusir har sett sitt syvende tideverv bli lokket frem av vårsolen. Han er influert av nye krefter som undergraver hans mandighet; fremmedlendinger som kaller seg treller i "Håndens Kirke". De har brukt fimbulvinteren på å smiske seg inn i kongens hjerte, ved å love han frelse og evig liv i Hånden om han lar reise en kirke i Varghus. Det har gjort at gamlekongen nå bruker alle sine krefter på å få reist denne kirken før han dør, så han kan bli "frelst". Og gullet sitt lar han smelte om til lysestaker og annen staselig pynt i kirken. Rikets ve og vel tenker han ikke på. Jarlene holder egne hirder, bygger festninger og blir egenrådige som aldri før.

Kongssønnen er derimot klar over farene. Hlewagastir ser klart at jarlene tar seg friheter under farens svake styre. Han er redd for at faren skusler bort arven hans, og er grundig lei av farens svakhet. Troloveden hans står sin mann bi. Hun er den staute jarledatteren Woduridar, som vet at dette kan koste henne krig med faren, jarl Hralewostar i Nordfylket. Men jarlen har selv valgt mann til henne, så han får heller sverge troskap til Hlewagastir når den tiden kommer, så unngår de krigen.

Fylker og kjøpsteder i Kilverheim

Det er fire kjøpsteder i Kilverheim, og syv fylker. De tre mindre kjøpstedene er Lauvsal i nord, Utve på kysten i øst og Soltorn i fjellene. Varghus er den største kjøpstaden. Den ligger i innlandet, der flere handelsruter krysser, og har hatt kongssetet siden den nåværende kongsslekten tok makten.

De syv fylkene er Nordfylket, Gapefylket, Langfylket, Innfylket, Nutefylket, Bakkenes Hus og Sydland. Nordfylket har Lauvsal som jarlesete. Gapefylket har høvdingsete i Bryggja, en bygd på kysten av den havbukten som kalles Gapet. Langfylket har jarlesete i kjøpstaden Utve. Innfylket har Varghus som jarlesete og kongen som sin eneste høvding. Nutefylket styres fra jarlesetet i Soltorn. Bakkenes Hus styres av høvding Rojawigir i Bakkebygd. Sydland har høvdingsete i Grøndal, en forblåst liten bosetning lengst syd på grensen mot Øden.

Varghus og Innfylket

Varghus har vært kongssete siden farfar til kong Erwodusir vann over Laukingene i Nutefylket. Osekongen var lederen deres og den siste som ba kongen i Varghus om grid. Men kong Widlewulfin hadde lagt ed på å drepe den siste stormann som stod imot hans velde, og på å drepe all hans familie. Osekongen ble nakkeklipt sammen med kjerringa, de tre brødrene hans og de tre barna deres. I tillegg drepte Widlewulfin mor til osekongen, den gamle Osedronninga og bror hennar. De to var de farligste motstanderne av en sentral kongemakt i Kilverheim.

Kongens langhus i Varghus er en gildeskål det ikke finnes maken til i landet. Den er høyere enn vanlig, med ildsprytende drager i mønene og på ljorehuset. Gavlene er smykket med de fineste drageknuter. De snor seg i hverandre så man kan bli svimmel av å se på dem. De sterke hjørnestolpene er ormer som snor seg om hverandre, med skjell så livaktige at folk mener de gnisser når det stormer. Langveggene er smykket med staute menn og kvinner, jarler og konger og konene deres som før har hatt sete i Varghus. Ved den vakre døra står jarlen Agrithordin på den ene siden og hans kone Ydjebodar på andre siden. Det var dette staute paret som reiste gildeskålen i sin tid, med et løfte om at deres slekt skulle "samle skog og fjell" under seg. Inni er gildeskålen like fin, med treskurd og smijarn i sterke mønstre. Den er sine gode hundre steg lang, med høyloft over det hele, bortsett fra rundt langilden, der dragetronene står høye under ljorehuset. Ned fra ljorehuset stikker det seks hissige linnormer, denne dyptlevende slektningen av alle jordiske drager. De er formet i blåtre og svarte av sot, men likevel er de et mesterstykke man ikke kan unngå å gape over. I ilden fra grua er det som om de vrir og vrenger seg over hodene på folk.

Lauvsal og Nordfylket

Lauvsal er kjøpstaden nord i skogene, høvdingsete i Nordfylket, mot grensen til Marken. Fylket og kjøpstaden har mye kontakt med folket i Marken, særlig jegerne i skogene, som til tider foretrekker å bytte bort fangsten sin i Lauvsal. Folket her kjenner til Hånden, og har flere ganger gjort byttehandler med menn som bærer Håndens merke. Noen av det frie folket i Lauvsal er endog av den oppfatning at Hånden kan være en god tro, særlig for treller, siden godene deres preker om arbeidets velsignelse hele tiden.

Lauvsal har fjorten store langhus, fem mindre og en stor gildeskål reist av jarlen der det før stod to langhus. Gildeskålen er sine gode seksti steg lang. Elva Driva renner gjennom staden på sin vei mot Gapet. Det er lagt ei bro over elva litt nedenfor tuntreet. Det stolte tuntreet reiser seg fire ganger så høyt som Gildeskålen, og dobbelt så høyt som trærne i skogen rundt. Det sies at dette treet har levd like lenge som det har levd folk her i landet. Det er rikt på nøtter og er et yndet klatrested for ungene i staden. Ved tuntreet ligger den åpne kaupangen, der jegere og bønder fra Nordfylket, Gapefylket og Marken kommer for å bytte varer og diskutere nyhende.

Fylket er er ellers sparsomt befolka. De største gårdene ligger rundt Lauvsal, stort sett på solsida av Drivdalen. Lenger oppi dalen finner du Oppelv, ei bygd med syv langhus. I Ostedalen finner du tre bygder; Oste med seks, Fossen med syv og Kjølen med ni langhus. Lenger nord, i det villeste skogområdet mot Marken, finner du den lille bygda Flokkhus med tre langhus. Utover dette er det lite bønder, men desto flere jegere i Nordfylket.

Jarl Hralewostar

Styrke 5, Sanser 2, Sjel 5
Fekte 15, Lede 17, Skyte 10, Vokte 8, Løpe 6, Bygge 13
Jarl Hralewostar er en staut mann av Dragen, men han snakker mindre djervt om Dragens fordeler enn andre jarler pleier. Det krever større teft for gode naboforhold å holde seg som jarl i Nordfylket, med grådige markakonger siklende bak trærne i de dype skogene. Hralewostar er klar over at Dragen fremdeles er sterk i Marken, og at Hånden også kan bruke sverdet. Det prøver han å fortelle i råd med de andre høvdingene, men få av dem lytter på det øret. De snakker seg imellom om de veike menn i Marken, og den veike kongen i Varghus.

Hamskifter Elwathadur

Styrke 3, Sanser 7, Sjel 3
Hamskifte 20 (villsvin), Løpe 18, Skyte 17, Jakte 12, Gjemme 16, Snike 15, Lede 9, Vokte 14
Elwathadur er en av flere hamskiftere i Nordfylket. Han er høy, svært rask, med brunt hår og små, mørke øyne. I villsvinham er han en diger galte med krumme hoggtenner og skarpe klauver. Han er blant de eldste i svineflokken her nord, og høyt respektert blant både vanlige jegere og hamskiftere.

Hamskifter Dreinithan

Styrke 5, Sanser 5, Sjel 2
Hamskifte 10 (villsvin), Løpe 10, Skyte 11, Jakte 6, Gjemme 7, Snike 6
Dreinithan er valpen til Elwatadur. Han er kraftig, med stri lugg og bredt ansikt. I Lauvsal er han kjent som en selvsikker kranglefant. I villsvinham er han en usikker galte med nervøst blikk. Han er sterkere enn lederen sin, men langt fra så klok og erfaren. Uten Elwathadur ville Dreinithan få store problemer i svineflokken.

Bonde Swabaharjar

Styrke 5, Sanser 3, Sjel 4
Jordbruk (sjel) 16, Skogbruk (sty) 13, Elvebruk (san) 9, Bygge (sty) 15, Smi (sty) 14, Fekte (sty) 12, Jakte (sjel) 8, Skyte (san) 8, Løpe (san) 7
Swabaharjar er en kraftig mann med stritt hår og store hender. I Lauvsal er han kjent som en dyktig mann, både i byggekunst og i gårdsdrift. Jarlen låner ofte øre til Swabaharjar, særlig siden han har frender i Marken, og har gifta vekk datter si, Sweigihunar, til en bondehøvding der oppe. Selv er Swabaharjar høvding i bygda Flokkhus.

Utve og Langfylket

Utve er en kjøpstad ved kysten øst i landet. Den er sete for jarlen i Langfylket. Jarl Wotathurin ble valgt til jarl på Langetinget denne våren. Han er mektig i handling og mektig i ord, så folket i Langfylket er spent på hvordan hans ledelse vil være. Det første han gjorde var å reise en dragepåle foran gildeskålen, og en stor stokkade rundt Utve, til forsvar mot overraskende angrep fra sjøen. Det har seilt fremmede skip langs kysten etter fimbulvinteren, så det er litt utrygt i kjøpstaden nå. Folket her er dyktige fiskere, men de er ikke vant til å måtte hegne om skipsleiene og fiskegrunnene sine.

Utve har tjue store langhus, en gedigen gildeskål på Elvehaugen over kaupangen, og fire gode båthus. På begge endene av stokkaden mot sjøen har jarlen latt reise høye speidertårn. Kilverinna renner gjennom staden og ut i havbukta nede ved bryggene. Det ligger to broer over elva ved kaupangen. Foran gildeskålen har jarlen reist en høy trepåle med et gapende dragehode på toppen. Den står og glefser mot havet, Dragepålen, og setter skrekk i de som tenker å gi seg på Utve. Kaupangen i Utve brukes av alt folket langs kysten, både fiskere, fangstmenn og frie bønder. Tømmerhoggerne i Langfylket fløter det gjeveste skipstømmeret til kaupangen her. De skal bruke sommeren på å bygge drager for jarlen. Som gjentjeneste er de faste gjester i gildeskålen der de spiser seg gode og feite, samt at de er lovd å bli høvedsmenn når skipene neste vår seiler opp til Marken.

Langfylket har ellers en dryg bosetting. Det ligger gode gårder rundt Utve, og tre store bygder i dalføret oppetter Kilverinna; Stilla med ni langhus, Solflaten med åtte og Dvelen med syv langhus. De aller største gårdene ligger likevel i det korte og breie dalføret nord om Volleåsene, der det er fire bygder; Flaten med elleve langhus og Oppflaten med ni, Hersen med hele tretten langhus og den lille bygda Skaret med fem langhus. Nord for Flatdalen ligger Oppdal, med bygda Opphus sine syv langhus og Nerihusa med sine ni langhus og mange båthus. Syd for Utve er det mindre bosetting. Langt inne på de forblåste Høymoene finner man Moene, ei jegerbygd med fem langhus. I Brattdalen står det syv langhus, alle liggende på en høy voll med utsikt mot havet fra kystbygda Steine. Her finnes også de beste båtbyggerne i Kilverheim, klinkersmeder nesten på høyde med dragemesterne i Hednareik.

Jarl Wotathurin

Styrke 6, Sanser 3, Sjel 3
Seile 18, Lede 11, Fekte 15, Slåss 12, Vokte 9, Navigere 15
Wotathurin er høy og kraftig, en riktig krigersk høvding av det gamle slaget. Dragen er han trofast til. Han liker å vise at menn av Dragen er sterkest. Kongen bryr han seg lite om, så veik som den karen er. Wotathurin bygger gode drageskip og drar gjerne på lengre ferder med Dragen. Han sier det er kilden hans å reise mye, men i krokene fortelles det at kjerringa hans er så stri at jarlen heller rir stormene på Morgenrødens Osean. Ute på det åpne havet kan han herse som han har lyst, hele tiden.

Fisker Yggadrosin

Styrke 2, Sanser 5, Sjel 5
Seile (sty) 8, Havbruk (sjel) 15, Fiske (san) 15, Koke (san) 9, Prute (sjel) 16, Svømme (san) 10, Slåss (sty) 6, Klatre (sty) 6, Skogbruk (sjel) 10, Skyte (san) 8
Yggadrosin er en liten fiskermann med brunt hår. Han fanger god matfisk som han tørker på klippene syd for Utve. Det han ikke selv spiser bruker han i byttehandel med jegere og bønder, og får alt han trenger på den måten. Livet hans er enkelt og godt, men han har vært gretten i det siste. Det seiler langskip fra Marken langs kystene nå, og de ror ikke fisket. Ett av dem har et nytt symbol på seilene; en stor hånd med ni fingre og et øye i håndflaten. Han stoler ikke på dem. De er litt for nysgjerrige. Etter hans skjønn burde jarlen ruste noen drager og lære dem en lekse, så de sluttet å tro at disse kystene var for alle.

Fisker Drosethundor

Styrke 3, Sanser 5, Sjel 4
Seile (sty) 13, Havbruk (sjel) 12, Fiske (san) 14, Koke (san) 15, Prute (sjel) 12, Svømme (san) 15, Fekte (sty) 9, Klatre (sty) 6, Jordbruk (sjel) 8, Flørte (san) 18
Drosethundor er en normalt bygd, men oppsiktsvekkende vakker mann. Ansiktet er velformet, med store øyne, stor munn og blondt hår like stritt som nyslått stubbmark. Fingrene er slanke, og bevegelsene fri. Det er kanskje ikke rart at kvinnfolket langs kysten her speider langt etter en slik mann, særlig når man vet at han har ord på seg for å være både mild og god i senga. Han er ikke gift, men kvinnfolk kan han visstnok fiske like godt som han drar gyteferdig torsk.

Soltorn og Nutefylket

Soltorn er kjent som "den harde borgen" blant folk i Kilverheim. Den ligger høyt, forblåst og vanskelig tilgjengelig. Dalen du følger opp til Soltorn er bratt, full av kampestein og rasgater, ubebodd. Elva er full av fosser og stryk. Det er virkelig et slit å komme til Soltorn, med kulden og snøen i fjellene, og trollene som lurer i fjellets rot. Når du kommer opp de bratte kleivene derimot, da åpner dalen seg, den blir vid og blid. Elva renner som et dovent belte gjennom dalbunnen og steingardene strekker seg fra elvebredden opp i bratta på hver side. Dette er Soldalen, og det er først når du ser den slik, i mild vårsol, at navnet gir mening. Da svarer også elva til navnet sitt: Solrisla.

Nesten øverst i denne vide dalen stikker en nut opp, som elva renner rundt. Der ligger langhusene i Soltorn. Fjorten store langhus er det, og åtte mindre. I tillegg har jarlen reist en flott gildeskål her, med utskjærte dragebilder i hele kortveggen mot kaupangen. På andre siden av kaupangen, ved siden av den dype brønnen, står et svart tårn i stein. Dette har gitt nuten navn. Det har fanget solens stråler hver morgen så lenge menn i Kilverheim kan minnest. Høyt er det, med en trappegang som får menn til å gispe etter luft. Tårnet er åpent to mastehøyder opp. Der forsvinner vindeltrappen som følger veggen, gjennom en luke i taket. De som våger trappen trer inn i et kammer der oppe, med døråpninger til ni kanter. Midt i kammeret står en svart stein med et bølgende dragebilde rundt foten, hugget inn i steinen. På toppen av steinen er det hugget et hull, stort som to hender og formet som en skål. Den kalles blotesteinen. Blot på denne steinen gir sterke og klare drømmer. De ni døråpningene fører ut i ingenting, med slette veggen rett ned på alle sider. Taket kommer man ikke til. Nutejarlen bruker dette til krigsråd og blot i den milde årstiden. Men når vinterstormene herjer står tårnet tomt. Da fylles det kun av stormens vrede og vindens ve.

Nutefylket er et opprevet og høytliggende fylke, der bosettingen er konsentrert til tre høye og vide dalfører. Soldalen har en bygd i tillegg til Nuten, det er Gjelbygd med seks langhus ytterst i dalen, over gjelet Solrisla har gravd ut der. Nord for Soltorn ligger Uppidalen med to bygder; Uppigard og Ulhus har fem langhus hver. Uppa er en rik fiskeelv. Avdalen ligger lenger syd, med tre bygder på rekke og rad mellom de fire Langvatnene. Ovenfor Nedre Langvatn ligger Nerebygd med fem langhus. Ror man over Smalevatnet kommer man til Røyse med tre langhus. Overfor der igjen ligger Osevatnet med bygda Osen i vestenden. De gamle osejarlene hadde sete her. Osen har mange hustufter, men bare syv langhus står i dagens bygd. Den gamle jarleslekta har ingen ætlinger her. Ovenfor Osen ligger Langvatnet og det strekker seg en hel dags roing for sterke mannfolk, helt inn til bretunga som langsomt lepjer vannet og avslutter dalen. Breen kalles Isdragen. Folket i Avdalen bloter til Isdragen en gang i året, da de ror helt inn til bretunga og ofrer en hane der.

Utover de tre dalene finnes det jaktbuer, fiskernaust og noen få garder, særlig i de nordlige delene av fylket.

Jarl Thorawallir, "Nutejarlen"

Styrke 6, Sanser 5, Sjel 1
Fekte (sty) 18, Slåss (sty) 17, Smi (sty) 14, Rase (sty) 16, Klatre (sty) 13, Hoppe (sty) 13, Lede (sjel) 3, Vokte (san) 15, Løpe (san) 14, Svømme (san) 13
Thorawallir er en kjempe av en mann med stort rødt skjegg og en hårmanke gitt ham av morgensolen. Dragen følger han tro som noen. Drømmene sine lytter han til. Nutejarlen er også kjent som "Bersehersen". Som det navnet forteller er han berserk, og hirden hans er alle berserkere. Han er en villmann, sterk i strid og sterk i blikket. Noen stor leder er han ikke, men mektig som han er følger folk ham likevel. Og berserkene som følger ham er ikke blinde for at hans lynne gir dem harde slag å kjempe og dø i. Deres tro på den gale døden som veien til dragens drømmer passer godt inn i Bersehersens ville planer. Siste Fimbulvinteren har han stadig gnålt om Heidnareik, det ville landet i vest, og ikke har hirden hans lagt noen demper på stridslysten. Thorawallir er egenrådig, sta, krigersk og sterk som en moskusokse. Han tenker ikke mye på bønder, på markens grøde og på kornbingene som må fylles til neste fimbulvinter. Det overlater han til kjerringa.

Jarlekona Thoradiris

Styrke 5, Sanser 3, Sjel 5
Lede (sjel) 20 - mesterferdighet Humor 10, Jordbruk (sjel) 16, Elvebruk (san) 9, Røkte (sty) 15, Bygge (sty) 13, Smi (sty) 11, Slåss (sty) 9, Jakte (sjel) 12, Skyte (san) 6, Svømme (san) 5
Thoradiris er ei kraftig kvinne med stritt hår, tette øyenbryn og synlig bart på overleppa. Hun er den eneste Bersehersen ikke tør herse med. Tar han henne for gitt får han svi så det monner i gildeskålen. Han har mer enn en gang krympet seg under hennes giftige tunge. Når hun hever røsten og drar med seg hele salen i skoggerlatter over den stakkars bersen sin, da er det vanskelig å være stor kar. Thoradiris også ei øm kvinne, som kjenner folket sitt og viser dem omsorg, samtidig som hun er villere enn de fleste og rir sin mann som stormen i sengehalmen. "Thorawallir er jarl i Nutefylket", sier folket rundt dem, og legger til: "men Thoradiris er herse i halmen".

Berserk Wothoradur

Styrke 6, Sanser 5, Sjel 2
Fekte (sty) 17, Slåss (sty) 15, Smi (sty) 13, Rase (sty) 20 - mesterferdighet Brøle 12 (skaper frykt), Klatre (sty) 13, Vokte (san) 17, Løpe (san) 15, Svømme (san) 13
Wothoradur er en av de tøffe berserkene i jarlens hird. Han er en storvokst mann med lang lyst hår, fullskjegg og store ører. Det ene øret mangler øverste ørekammen, mistet i sverdkamp med en herse i Hednareik. Den hersen er den eneste Wothoradur har senket sverdet for. Han er ikke den som ivrer minst om å dra i strid over fjellene.