Markedet

Støv. Møkk. Brukne redskaper. Råtne poteter i en kasse. Noen boder i tre. Flere fargerike telt. Bufeet står og breker i kveene sine. Fillete folk i bodene. Kongens marked.

Det handles med baroniene, med Dvergland, og med dunorket. Kremmerne her er ikke mektige. Redere finnes ikke, så handelen over havet er avhengig av skipene fra Imdoras, byen på den store øyen utenfor Orianna. Derfra får man fremmede varer fra den store verden. Men det er ikke ofte de store havseilerne siger inn på havnen, handelen er ikke god nok for det. Den var bedre før, selvsagt, når det lå en hel by innenfor murene. Kystseilerne er hyppigere gjester, men de er mindre, og varene deres er ikke like etterspurte.

Dunorket sender ikke kremmere hit lenger. Det er blitt for farlig. Selv de som misliker orket kan se at det ikke er bra for handelen. Det sies at de javnlig handler med Hestebaroniet, men hatet mellom mennesker og grønnskollinger hindrer dem i å komme hit. Det er så ille at selv fredelig dunork risikerer livet ved å vise seg i kongeriket. Da en orkekremmer ble lynsjet av rasende fiskere fra Flyen, landsbyen orket brente, pakket de andre grønnskollingene sakene og forsvant.

Så det kommer lite varer hit, og inntektene til både kremmer og konge er små. Når det kommer varer, tar handelen seg opp en kort stund. Gammelkremmerne sitter smilende på benkene og gjenkaller minner om hvordan det var før. Salgsropene lyder lystige over plassen, og ekkoene fra Kongeborgens høye murer gjør at det høres ut som en voldsom folkemengde.

Joda, markedet kan være et livat sted. Men som oftest ligger det som i dag, tørt, stille, med en bonde kikkende på fine stoffer, uten grunkene til å kjøpe dem, og en vokter som står og krangler med en kremmer om prisen på en kniv.

Kremmer Erleng Vevmunn

Et esel står og skriker i hestehagen. Noen unger tumler ned mot bryggene. To mjødstinkende voktere sjangler forbi, mot borgporten. Han nikker, men ingen av dem ser det. Et blekt ansikt myser fra teltet ved siden av. Lave hilsener blir utvekslet. Takk for i går. Det ble fuktig. Han strever med lemmen på boden. Om bare hodet ville slutte å vokse! Skallen banker seg utover. Øynene virker for store. Nesa er øm, munnen tørr. Det er varmt. En ny dag på markedet.

Erleng henger opp noen av de nye trøyene, slik at folk skal se dem. De er fine, og han tror de vil selge godt. Så tar han ned et av de sjeldne stoffene* fra hyllen. Setter seg til å klippe. Målene har han på en trebit ved siden av seg. Det skal bli en ny drakt til borgherren. Stoffet har Grovar selv valgt ut. Erleng tror det vil passe godt på den hengslete kroppen hans, og det er bra. Viktig å gjøre slike folk fornøyde.

Dandilja kommer og henter et stoff hun mangler. Erleng foreslår at hun skal hente sysakene sine, og ta dem med til boden. Hun kysser ham og sier det blir litt mye å bære. Ler når han ser skuffet ut. Tar stoffet og går hjem. Han ser hoftene hennes vugge over markedsplassen.

Kall Kromkatt kommer innom med nye rep. De hjelper hverandre med å henge dem opp. Erleng deler maten sin med ham. Sitter utenfor boden, prater, hilser på folk, drikker vann fra brønnen. Kall forteller at grønnskollingene skal komme tilbake, men Erleng er skeptisk. Kall vet ikke hvor ryktet kommer fra.

Selger en trøye den ettermiddagen. Er såre fornøyd med prisen han får. En vokter fra borgen kjøper den. Erleng håper de andre vokterne blir misunnelige. Det er god mynt i pungene der inne. Han vurderer å sy bukser som passer til trøyene, men bestemmer seg for å vente noen dager.

Kommer en skygge foran solen. Han ser opp fra sysakene. Naboen deres står der. Erleng hilser, og Grang Stormøye hilser tilbake. Ordene er de vanlige, men stemmen hans er rar. Og han ser så alvorlig ut. En skygge i øynene hans. Ser ut som han gjerne vil si noe.

Erleng, det... har skjedd noe... Dandilja...

Hva med Dandilja?

Erleng ser medynken i blikket hans. Kjenner magen knyte seg. Står opp. Er redd nå. Store Grang virker nesten redd han også, ser i bakken, svelger.

Erleng... Dandilja, hun er... død.

Det siste ordet kommer svært lavt, så Erleng tror et øyeblikk han hører feil. Vet ikke helt hva han skal tro. Død? Det høres ikke riktig ut. Han står hjelpeløs og stirrer på Grang. Grang gjentar det. Det svimler for Erleng. Det høres forferdelig feil ut.

Døren står åpen. Hun ligger like innenfor. Erleng ser blod overalt. Strupen er revet ut. Hodet ligger i en umulig vinkel. Øynene er store, stive, tomme. Hun har et tøystykke i hånden. Erleng vet ikke hva han skal gjøre. Det er så mye blod. Hun ser så skjør ut. Han er redd for å ta på henne. Redd for å skade henne. Han gjør stemmen sin så liten og ufarlig som mulig.

Er hun død?

Grang tar rundt skuldrene hans. Fører ham inn i huset, forbi henne, bort til en benk. Erleng setter seg. Ser på bordet. Det er fullt av stoffer, de ferdigklipte stykkene lagt i sirlige hauger. Har det for seg at han burde gjøre noe. Tar et tøystykke. Vet ikke hva han skal bruke det til. Verden er så merkelig. Det er noe som mangler. Ser seg rundt. Det står folk i døren. De hvisker til hverandre. Hvorfor hvisker de? Og hvorfor ligger Dandilja på gulvet?

Dandilja ligger på gulvet! Han velter benken, stormer bort dit. Kaster seg over henne. Hun er så slapp. Han får blod på fingrene. Ser på fingrene sine. Blod! Han hyler.

Hun er død! Dandilja er død! Dandilja! Ikke vær død, Dandilja! Vær så snill! Vær så snill...

Langt borte registrerer han hva som blir sagt. Han vet hva det betyr, men det angår liksom ikke ham. De har løftet Dandilja opp på brisken. Sira Sottolme har undersøkt henne, og vasket såret. Det mangler et stort stykke i halsen. Det mangler en sjel. Det finnes ikke liv der. Dandilja er liksom ikke der hun pleier å være. Han kjenner seg nesten like tom. Hører hva heksen Sira sier, langt borte...

Ingen vanlig ulv.

Ikke?

Nei, både sporene utenfor og det kraftige bittet viser at det var noe annet.

En varulv?

Ja.

Midt på lyse dagen, her?

Ja... sannsynligvis noen herfra. Hør her, alle sammen; er det noen som har holdt seg mye innendørs... noen dere ikke har sett i det siste?

Erleng ser opp. Han må gjøre noe. Kan ikke bare sitte her, sitte og se på henne. Han ser på veggene. Ser en edderkopp oppunder taket. Ser på hendene sine. Ingen har vasket hendene hans. Han går bort til krukken, tømmer vann i fatet, vasker seg.

* sjeldne stoffer

Fluesølv

I ørkenrytternes byer blir det laget et stoff som visstnok kommer fra insekter. De har visstnok store hager med døde trær for disse insektene. Fine tråder blir spunnet til et stoff som er så glatt og luftig at folk i Orianna kaller det fluesølv. Fluesølv brukes kun i finere tøy, for storfolk.

Gorivev

Fra øyen Sangori kommer et ullstoff i sterke mønstre, med svært gode og klare farger. Gorivev er ikke bare ettertraktet blant folk i Orianna. Folk i Moria, på andre siden av havet, liker også dette stoffet. Dvelerne i Ur liker det ekstra godt. Klare farger er alltid en favoritt blant dem. Gorivev er svært godt å sy vintervamsen sin av, og det ser ofte feiende flott ut.

Hestevalle

Havnebyen Imdoras, på øyen Sangori, importerer hestevalle fra et naboland til Moria, på andre siden av havet. Det er dyrt, men noe av det finner veien videre til havnen i Orianna. Hestevalle er et stivt og ubehagelig stoff, men det kan slites i årevis uten å vise tegn til det. Samtidig er det nesten vanntett, noe som gjør det ettertraktet i yttertøy.

Dvedun

Fra Ur kommer det nydelige stoffet dvedun. Det er et hårete stoff som spiller i mange nyanser. Det er tungt, og henger godt på kroppen, samtidig som det lett lar seg forme i spesielle plagg. Dvelerne tar seg godt betalt for det, men blant baronene i Orianna er det flere med drakter og finkapper i dvedun.

Skinnmester Marikan Havblikk

Alene er mennesket, i en verden så stor at tanken ikke kan fange den. Tiden setter sitt merke på menn og kvinner. Mannen er en seiler, en fri sjel som vandrer gjennom verden uten å frykte noenting. Men kvinnen er en båt for livets krefter. Hun er den som må bære lasten. Når noen rører henne mister hun styringen over sin egen kropp. Når noen retter blikket mot henne, seiler hun på grunn. Og alt hun tar ombord må hun bære med seg. Hun må bære lasten til den blir for stor å skjule. Da skal den rive henne i filler, spjære henne opp, og gå fra henne. Nytt liv! En trussel for kvinnen, et løfte om skjærende smerte. I denne smerten er hun født, og hun er alene når den vender tilbake. Alene og liten på et stort hav av smerte.

Mester Marikan er en kvinne i sin beste alder. Hun har funnet sin havn. Hun blir her. At det ikke finnes gode nok menn for henne i denne havnen eller dette landet, er en fordel. Hun vil ikke ha dem. Hun vil ikke lokkes til å drømme om et liv som ikke er hennes.

Vokterne i borgen prøver seg, og de drømmer sikkert om kroppen hennes. Hun smiler til dem, møter dem med åpne øyne, men de får nøye seg med ringdansen. Til sengeleken bruker hun seilere, når det en sjelden gang er nødvendig, menn hun vet vil forsvinne. Og hun bruker de rette urtene, så det ikke blir til noe. Livet sitt vil hun ha for seg selv. Drømmene om noe annet hører natten til.

Hun har drømt seg gjennom nettene før, ønsket seg andre steder, og blitt brutalt revet tilbake til virkeligheten. Til sist var det bare én drøm igjen, drømmen om å flykte, og den gikk i oppfyllelse. Et skip gjemte henne i buken sin, tok henne med, satte henne i land her. Det var som å bli født på ny, til et liv uten smerte. Men hun er forsiktig. Vokter seg for å tro på drømmene. De er bare nattlige fantasier, ingenting hun ønsker seg. Trenger ikke noe annet. Er en mester i sitt fag, såpass lærte hun av gamlingen, før hun la hav mellom seg selv og ham.

Han lærte henne mye, gamle Rovglade, i sin grove egennytte. Ikke brydde han seg om hun fikk barn. Og ikke fikk hun beholde dem. Han tok seg av det. Han visste om de riktige urtene, de som fikk henne til å vri seg i smerte, og støte ut livet hun bar på. Og hver gang stod han over henne, Raukin Rovglade, hennes læremester og rytter. Bandt henne med lærremmene sine, red henne gjennom natten, helt til solen brant i øynene hennes. Og så lot han henne ligge der, opprevet og blodig, grunnstøtt og alene på et stort hav av smerte.

Pottemaker Herdes Revemyk

Herdes lar hendene gli inn i leiren. Tar opp en håndfull. Klemmer den mellom fingrene. Det er god og saftig blåleire. Hun klatrer opp elvebakken og drar håndvognen nærmere. Begynner å kaste leiren opp på skinnet i store klumper. Dette er god leire, uten klumper. Lett å forme. Det blir spennende å se om den tar glasuren, og om den brenner godt.

Leire er tungt. Ingen grunn til å ta for mye før hun vet hvordan den oppfører seg. Hun gjør seg ferdig. Legger skinnet tett rundt leiren, løfter skjekene, fester remmene over skuldrene, drar vognen etter seg. Hun er ikke særlig sterk, og det er langt å gå, så hun sparer på kreftene. Om hun ikke når frem før kvelden, har hun en tepperull under vognen.

Den lille bekken klukker i skyggen under trærne. Hun har ikke tent bål. Tar ikke sjansen på å bli sett av fremmedfolk. Lener seg mot vognhjulet, tygger brød og ost. Drikker vann fra bekken. Kjenner på de støle musklene. Strekker seg litt. Tar en siste slurk og legger seg.

Drømmene er behagelige. En mørk mann. Tepper som virlver i vinden rundt henne, og hendene hans som leter etter henne i blinde. Hun drar seg unna, lar ikke hendene komme nær, men likevel pirrer de henne. Og mannen vet at hun merker hendene hans. Lar dem danse i luften rundt teppene, leke med kroppen hennes, lokke den til stadig nye fornemmelser.

Hun våkner av sitt eget stønn. Hånden går umiddelbart ned mnellom bena, for å fullføre det drømmen har startet, men så stivner hun. Noe rører seg i mørket, på veien. Et taust følge drar forbi. Figurer som labber tungt langs veien. Hun skal til å rope, men griper seg i det. Følget er veldig stille. Ingen stemmer, Ingen føtter som subber. Inge småstein som blir sparket bortover.

Hun ligger stille, ser følget dra forbi. Ser skyggene vandre langs veien, som en slagen hær på vei hjem. Vet ikke om hun er våken eller drømmer. Tør ikke sjekke. Ligger bare og venter til følget har passert. Ligger en stund til. Så setter hun seg opp, ser seg rundt, lytter. Vanlige nattelyder. Hun legger seg ned igjen, forsiktig, stille.

Drømmen er fremdeles der. Teppene danser rundt henne. Hendene er der, men det er flere nå, og det nytter ikek dra seg unna lenger. Hendene kommer og tar på henne, stryker henne, griper henne, drar henne ned seg. Hun vil ikke bli med disse hendene, disse mørke mennene. Men hendene holder henne fast, river henne med seg, klemmer, kveler... hun får ikke puste, hun må ha luft, hun kveles!

Våkner med et rykk. Tar seg til halsen. Ingenting. Det er morgen. Hun er våken. Klissvåt av svette. Det var bare en drøm. Skvetter vann i ansiktet, tar en bit brød. Ruller sammen teppene. Går videre mot Kongeborgen. Veien ligger som i går, ingenting tyder på at et stort følge passerte i natt. Likevel venter hun nesten å finne borgen kringsatt av fiender. Men den står som før.

Markedet er også som før, stille, støvete. Hun drar vognen bak boden. Drar skinnet med leire inn. Sjekker at det er ved nok til en brenning i natt. Vet hun har nok av den fine blåglasuren. Fyrer i brennovnen. Åpner bodluken så folk ser de fine leirkarene hennes. Drar dreieskiven ut i solskinnet på forsiden. Henter en pøs med vann, og en passelig klump av den nye blåleiren. Setter seg med skiven mellom bena. Begynner å dreie. Føttene driver skiven. Hendene former leiren. Hun arbeider, leker formene frem, med stor tålmodighet, lette fingre, mykt sinn.

Skyggen

Noen har sett ham halte han mellom Skyggehagen* og Skyggetårnet, midt på natten. Noen netter banker han på dørene til folk, eller på døren til et vertshus. Han banker til noen åpner, men går aldri inn. Hvisker bare noen utydelige ord, og går sin vei.

Iraisse diesse... morisse noktis...

Stemmen hans er hes. Kappen tett rundt kroppen. Ansiktet i skygge. En fillete hatt sitter på tjafsene av hår. En ram lukt av gammel mann omgir ham. Barna har beskjed om å holde seg borte fra ham, men ingen har sett ham på dagtid. Han lever et slags natteliv i skyggen av Kongeborgen. De vet ikke hva han lever av, hvor han kommer fra. Noen har anklaget ham for mord, men ingen har klart å finne ham når slike anklager reises. Noen kjefter når han viser seg, men ingen tør legge hånd på ham.

"Skyggen" kaller de ham. Han går rundt i natten, hviskende:

Irisse diesse... marisse nakti...

* skyggehagen

Bak Kongeborgen ligger Skyggehagen. Der legges de dødes kropper til hvile, nedgravd i jorden. Slik er det bare; de døde må gravlegges for ikke å bli vetter. Den døde kroppen er en port til Dødsriket, og uten denne porten er sjelen dømt til å leve i Skyggelandet mellom liv og død. Den blir en vette.

Vetten vil hjemsøke sine fiender og venner. Og når vetten eldes, glemmer den at den har vært et menneske. Da ser den på kroppen til sin nærmeste med grådighet, og den vil prøve å fortrenge sjelen som bebor denne kroppen. Når vetten lykkes, vil den en kort stund smake livet igjen, før kroppen begynner å råtne rundt den, og alle mennesker støter den fra seg som en levende død.

Skyggehagen er ikke et hellig sted. Det er et sted man frykter, fordi vetter kretser rundt gravene hver natt, som de kretser rundt et gammelt slagsted, eller en brannruin. Det er et sted menneskene frykter, fordi skillet mellom de levendes land og Dødsriket er svakt her. Det er fryktens sted, dit alle kommer når de ender sine kalde dager på jorden.

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenMarkedet