Mesteren og trollkulene

Rommet er enkelt, sirkelrundt, nesten tomt. Det er stille her. Rommet ligger øverst i tårnet. Langs veggen står pidestallene med kulene. En sengebrisk med halm og tepper i midten. Gammel halm, må skiftes. Får ta det i morgen. Kulene er så mange, arbeidet så hardt at han trenger sengen hver gang. Og nå må han i gang, før det blir for sent

Mesteren nøler ikke, starter arbeidet med en gang. Står med åpne øyne, og lar langsomt trollkreftene bli synlige, i veggene, i gulvet, rundt kulene. Trollkreftene får rommet til å flyte for øynene hans, det svimler, men han holder hele tiden blikket åpent. Samtidig forsterker han trollsynet. Det krever konsentrasjon, og en evne til å styre kreftene som er helt på grensen av hva han makter. Men han makter det. Han er sterk. Når han begynner å se gamle mønstre i kreftene, når han aner folk som har gått her før, da går han til den første kulen...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Advarselen kommer samtidig med berøringen. Den glatte sfæren er kald mot håndflatene. Kreftene binder dem sammen, Mesteren og trollkulen. Den åpner seg for ham, en liten del av verden lukkes inne. Han bøyer seg frem. Blikket fanges av den lille åpenbaringen...

Kongen ligger stille i sengen. Ser kanskje ikke spindelet av lys i luften ved siden av seg. Mesteren studerer ansiktet hans. Kjenner dette ansiktet, vet hvilke aldre det har vært gjennom. Kongen er våken. Snur seg brått, som om han hørte noe. Mesteren hører ingenting, krystallen har ingen lyd. Kongen myser ut av trollkulen. Ser ikke Mesteren, men smiler svakt. Har nok sett trollkulens spindelmønster nå. Vet at Mesteren ser ham. Beveger leppene. Mesteren lar kreftene bringe kongens ansikt nærmere. Hva vil Kongen fortelle ham? Studerer det kjente ansiktet, furene, skyggen under øynene, de hule kinnene. Er ikke sikker på hva leppene prøver å forme, vent... det kan ligne på... farvel. Det stikker i ham, en uro for det uunngåelige, og uroen får bildet i kulen til å skimre og forsvinne.

Leppene til kongen formet ett eneste ord; farvel. Men han kan ikke stoppe og tenke over det. Må fortsette runden. Det koster for mye å avbryte. Kreftene han har påkalt må brukes. Neste kule venter. Han er en observatør, en som ikke engasjerer seg i bildene. Går til neste kule. Løfter langsomt hendene og legger dem på den kalde krystallen...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Hun sitter som en dronning. Fører maten til leppene med utsøkte bevegelser. Nobelt! Mesteren har sett det før, i fjerne land der fyrstene står høyt over sitt eget folk. Her virker det likevel sterkere, fordi det er fremmed. Duebaronessen er en fremmed fugl i landet, men en fugl som styrer sitt revir med stor innsikt. Noe i holdningen hennes forteller ham at hun ikke er alene. Han lar kreftene styre kulen, og bildet glir bort fra henne. Krystallen tar inn et bord med mat, en vinkrukke, sølvpokaler. Han ser et romslig kammer, enkelt møblert, rustninger og sverd bare en mann kan bære. Og så ser han mannen, på en stol overfor baronessen. Det er Ignar, kongens lojale sverdherre. Det er et kammer i kongeborgen. Ignar løfter pokalen, sier noe, smiler. Mesteren lar bildet sveve ut, så han ser dem begge. De samtaler. Ingen tjenere forstyrrer, så er det viktige saker det rådes om. Hun er rolig og behersket. Han er helt tydelig på vakt, forsiktig. De er begge involvert i spillet om tronen, så dette er ingen tilfeldig samtale...

Men Mesteren kan ikke fundere over betydningen i dette, ikke nå. Han river seg løs fra baronessens intrigespill, løfter hendene fra krystallen. Kjenner allerede at kreftene begynner å tære. Det er fristende å lukke øynene nå, men han holder blikket åpent. Snur seg mot neste trollkule. Puster dypt, legger hendene på krystallen igjen, retter blikket mot kulens senter...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Bildet kommer helt uten forvarsel, og selv om han kan håndtere slike overraskelser, er dette noe som bringer ham ut av fatning. En maske fyller trollkulen. En stiv maske, men intenst levende, betraktende. Der han skulle se Isorkets hjertesal, fylles kulen av denne masken. Han har ingen kontroll over bildet, kan ikke flytte det, fjerne det. Den minner ham om noe... en fjern anelse bygger seg opp i ham, om hvem som skjuler seg bak masken, hva hun vil. Men hvordan har hun overlevd? Hvordan har hun funnet ham, og på denne måten? Hvorfor en maske? Masken selv gir ingen svar. Den fyller bare krystallen hans, holder blikket hans... til han summer seg. Gjenkjenner grepet hennes, og bryter det...

Ingen svar i kulene. Bare taus tilstedeværelse, og spørsmål. Mange spørsmål! Han er rystet, men lar ikke uvisshet og uro overmanne seg. Svarene får han søke senere. Snur seg bort fra krystallen. Går stiv mot den fjerde trollkulen. Legger hendene resolutt på den...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Det er stille. Hjørnetårnet står som det alltid gjør. Muren strekker seg bakover. Ruinen ligger tom og øde. Mesteren puster rolig igjen. Lar bildet flyte langsomt med kreftene. Svever rundt tårnet, over muren, inn mellom sammenraste steinhus. Sitter en kråke på en stolpe. Piler en liten skygge langs en vegg. Stein, stritt gress, villvin og blomster. Villmarken krever landet tilbake. Dvelernes gamle hovedstad blir langsomt en del av bakkene rundt Ekkoberg. Mesteren kan nesten lukte sommeren i ruinen. Ser en røyksøyle, styrer krystallen dit, tre figurer rundt et bål. Troll! Flere bål. Det er troll overalt! Store, stødige, piggete, fulle av krefter. Det ene trollet snuser i luften, urolig. Mesteren tar ingen sjanser, trekker hendene til seg, snur seg bort...

Står et øyeblikk, anspent, prøver å slippe synet. Slipper det. Slipper alle tanker på hva som skjer, hva som må gjøres, slipper seg selv. Går langsomt, støtter seg til veggen, nærmer seg neste åpenbaring. Stopper og puster litt, men ikke for lenge, driver seg selv videre. Stålsetter seg, løfter hendene...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Trollborgen står sort og dyster i det fjerne. Bildet henger stille i trollkulen. Han dreier det langsomt rundt, ser det ødslige landskapet. Stein, sprekker, døde trær. Mørke fjell som en sagtagget mur over dalen. Ingen tegn til liv. Ingenting rører seg. Komemr tilbake til borgen. Studerer broen. det er langt unna, men han vet at han vil se det, om noe eller noen beveger seg over den. Han har sett troll der før, sett kolonnene når de marsjerer ut fra Trollborgen. Ingen der nå. Alt er stille og dødt. Dalen som en gang var orket sin utpost, pløyd og sådd av driftige grønnskollinger, er nå trollenes ødeland. Ingen grunn til å holde dette bildet lenger enn nødvendig...

Det blir stadig mer slitsomt å bevege seg, musklene smerter, protesterer, men et lokkende syn venter ham på pidestallen et par meter unna. Tvinger musklene til å fungere. Det er med stille forventning han bøyer seg frem for å se...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Landskapet er kjent. Trærne i blomsterflor. Bakken full av lysegrønt gress. Det gamle gjerdet i ferd med å falle ned. Nesten litt vemodig å se det slik. Restene av huset er knapt synlige i det høye gresset. Bildet får vugge frem og tilbake, uten at han styrer. Han følger bare med, puster ut, lar øynene hvile i minner. Minnet om gress mellom nakne tær. Summende humler. Hans første spyd, laget med hans første kniv. Fjerne minner om latter, bekkesilder, fuglesang, mor som roper. Far sin mørke stemme. Mørke åkre. Saftig jord. Ugress. Uvær. Folk som kjemper mot tiden, for å berge kornet fra regnet som truer. Lukten av soltørket høy. Sauene. Det lille, ustødige kopplammet. Alt han husker fra barndommens dal. Ligger langt over hav nå, fjernt i tid, i en trollkule. Nok! Han river seg løs. Har ikke råd til å ønske seg tilbake. Kan ikke forsvinne i trollkulen. Snur seg bort.

En tåre i øyekroken. Det hender minnene griper ham. Men det kan han leve med. Vil leve med det. Trenger minnene. Det ligger livskraft i dem, og han er svak nå. Bena skjelver under ham. Hjertet dunker i brystet. Er så sliten at det verker, men har lært å overse verken. Den siste krystallen pirrer. Han nøler. Mannen i denne krystallen fengslet ham, men når mannen forandret seg ble han mer enn fengslet, nesten trollbundet, og han er ikke sikker på om det er trygt...

Trollkulen lokker, trollkulen lurer, trollkulen bygger usynlige murer...

Søk ikke dypet i trollkulen!

Han var ventet! Mannen, eller varulven, må ha kjent trollkulen bli brukt mot seg. Den glefser mot ham med det samme trollkulen åpnes. Han skvetter bakover, men slipper ikke kulen. Kan ikke slippe kulen. Er fanget! Blunket, og får ikke øynene opp igjen. Kjenner det i hele kroppen. Blodet koker i ham, bevegelsene er voldsomme, sansene i fullt spenn, og når han klarer å åpne øynene igjen... er han i fullt sprang gjennom skogen. Potene er store mot lyngen, sikre. Kroppen er lang og full av krefter, full av drifter. Han driver instinktivt jakt på noe, samtidig som han jubler over det han allerede har fanget. Skjønner ikke hvorfor han jubler. Hva har han fanget? Så skjønner han det. Det er varulven som jubler, fordi den har fanget ham! Og han forstår alvoret i det som skjer. Han må slippe disse sansene, disse umåtelige kreftene, denne viljen til å løpe, jakte, drepe, ete. Han må komme seg opp av dypet, komme seg vekk, dra seg ut, styre sine egne hender, sin egen vilje, ta med seg minnene og kunnskapen og flykte fra varulvens grep. Han stopper! Vet ikke hvordan han styrer bena på varulven, vil bare stoppe, og gjør det. Tar kontroll, ser seg rundt, tvinger varulven til å bruke sansene, for å finne sporet tilbake. Ser ingen andre varulver. Vet ikke om skyggeridderne har fulgt sin herre. Går sporet tilbake. Kjemper som en vill med viljen til sverdherre Cymis. Vet hvem han er, sverdherre Cymis av Skyggeulvene. Vet hvor sterk han er, men må virkelig bruke mer enn han vet nå, når Cymis har instinktene og styrken til en varulv. Klarer å tvinge ham tilbake, finner det forlatte trollspindelet, i ferd med å hviskes ut av strømningene i kreftene. Kjenner varulven Cymis rase. Dette går ikke, han kan ikke slippe ulvekroppen, komme seg tilbake, og samtidig unnslippe Cymis. Det går ikke! Spindelet er der ennå, men det hjelper ikke. Vet ikke hva han skal gjøre. Cymis gnager på viljen hans, kreftene svinner... Så har han det! Bruker det eneste han vet; sverdfrue Eteria elsket Cymis. Hun kom til Cymis for å gi seg hen, den kvelden han myrdet henne. Cymis lytter. Det stilner. Mesteren slynger det mot ham så brutalt han kan; hun var din, og du drepte henne, fordi du trodde hun ikke ville ha deg! Hun var klar for deg, Cymis! Elsket deg! Kjenner sjokket lamme mannen et øyeblikk. Flykter! Flyr på kreftene, finner veien tilbake, river til seg hendene, faller vekk fra kulen...

Er seg selv! Han ligger på gulvet, skjelver av opphisselse. Fantastisk! Styrken, kraften og viljen til det vesenet! For en opplevelse! Sansene! Løpet! Kroppen så full av liv, drifter, blodsug! Mesteren krabber mot sengen. Latteren hans gjaller gjennom rommet. Nå raser opplevelsen gjennom hans egen kropp, river i ham, får ham til å sparke ukontrollert bakover, gjør at han klorer neglene i stykker mot gulvet. Kjeften henger åpen, siklende. Han knurrer, kryper opp i sengen. Siger sammen. Kroppen rister litt. Mesteren lukker øynene. Søvnen henter ham med det samme, men drømmene hans er nye, levende, fulle av dyrets blodtørstige intelligens...

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenHestebaronietMesteren