Nekromanti

De døde kaller på oss. Kroppene deres er villige. De venter på nytt liv. Kjødet er svakt, men viljen er der, det bleke minnet om et liv levd. De døde kaller i våre drømmer. De kaller. La oss vekke dem.

Du skal kjærtegne restene av mennesker du elsker. Kjenne den bleke følelseskulden deres, den utilslørte tørsten etter varmt blod. La dem suge liv av dine drømmer, dine krefter, ditt blod. Du skal skjære deg til blods for de døde, dryppe liv i munnene deres. Du skal vekke dem.

De døde reiser seg. De døde går blant oss. Døden tjener vår sak. Vi skal reise alle døde legioner, alle gamle helter. Alt liv som har levd skal vi reise og lede. Vi skal være de dødes profeter og frelsere. Vi skal vekke dem.

Død. Råtten. Grotesk. Oppstanden. Våre hedersord, våre bønner, vår trosbekjennelse. Vi er nekromantikere, sanne venner av levende og levd liv. Livet etter døden er vårt.

De som kaller på de døde og vekker dem kalles nekromantikere, dødemanere, blodhekser. De samler seg i hemmelige samfunn og utøver en form for trolldom som nesten er religiøs. De er en slags åndemanere selvsagt, men deres fokus er ikke de egentlige åndene. De fokuserer utelukkende på den resten av ånd som finnes i døde kropper. Deres form for trolldom forsterker denne ånden, den gir kroppen krefter nok til å få nytt "liv" og den gjør de vandøde* til deres tro tjenere. Selv er de "patriarker" og "matriarker" i sine familier av vandøde. De møtes i sine hellige templer med stort seremoniell og høytidelige prekener. De dyrker hverandre, seg selv og sine døde familiemedlemmer.

* vandøde

Nekromantikeren elsker sine vandøde. Han ser på dem som sin familie. Han steller med dem, lar dem drikke blod av seg selv og andre, bruker dem som tjenere og holder dem i "live" ved hjelp av kreftene. Han ser på dette som den ypperste måte å bruke kreftene på. Andre nekromantikere er hans trosfeller i dette.

De vandøde trenger ikke spise eller drikke, men de elsker blod. Blodet gir dem en kortvarig følelse av å være varme, blodfylte, levende mennesker igjen. Blodet vekker lidenskapen i dem, lystene, evnen til å gjennomføre den kjødeligste av alle akter. Tørsten etter blod er ustoppelig i dem. De åpner pulsårene på sine ofre og drikker dem tørre. De stiller sine kjødelige lyster med likene og bærer dem så til sin hersker. Herskeren legger sine hender på liket, reiser det til nytt liv og skaper et nytt medlem i sin vandøde familie.

De er alle en eneste stor familie, de vandøde. De vandrer som en familie, tett sammen. De omringer sine ofre og dreper dem sammen. De fråtser i likene som en familie rundt et festdekket bord. Og hver gang de dreper bærer de liket til familiens overhode, slik at den døde kan bli velsignet, oppstanden, en del av familien.

Trollvekke (sjel) brukes for å reise døde kropper og gi dem nytt liv. Trolldommen kan bare brukes sammen med mane-teknikken. Sammen med trolldrepe er dette den sentrale trolldommen i nekromantien, en skole som er forbudt i de fleste siviliserte land. Det man skaper er noen sjelløse vesener som fungerer på grunn av skjelettets "minne om ånden". Så lenge det finnes et skjelett kan denne trolldommen brukes. Heksen kan velge å reise skjelettet med jord og røtter som "kjøtt og sener". Det er vanskeligere, men det gir større beskyttelse til den vandøde kroppen.

Den vandøde er en slags "ånd" som vekkes opp, forsterkes og styres av nekromantikeren. Den kan ikke kommunisere ved annet en fysiske handlinger og blir ikke affektert av sjelelig påvirkning. Den vandøde har et slags sanseapparat (gjennom trollkreftene), noe som gjør den i stand til å oppsøke, forfølge og angripe levende vesener. Brukt som blodhund er den vandøde en langsom, men sikker metode. Vandøde er svært glade i blod.

Når nekromantikeren reiser kroppen til en fremmed bestemmer spillmesteren hvilke ferdigheter den vandøde har. Nivået på eventuelle ferdigheter finner man ved å rulle spesialterningen og trekke fra 1, eller antall år liket har vært begravd (bruk det som er høyest). Når man reiser kroppen til en kjenning vil den få ferdighetene til den levende personen, med de nivåer den hadde minus 1, eller antall år liket har vært i jorden. Avanserte sosiale ferdigheter vil den vandøde mangle. De har et sterkt felleskap med andre vandøde og med den som reiser dem. De kan merke emosjoner, men har ingen selv. De har ikke noe språk, men vandøde som har ligget kortere enn ett år i jorden kan hvese svakt. En vandød vil alltid kunne gå, stå, bære og slå, men et gammelt skjelett vil gjøre dette på en langsom og stiv måte.

Liket må graves opp før man kan reise det. Trolldommen krever vanligvis fysisk kontakt, men kan gjøres på avstand med et tillegg på fem i vanskelighet. Det er bare folk med hele skjeletter som kan reises fra døden. Det er vanlig å bruke nylig døde, før de begraves, eller å bruke lik som graves opp på menneskenes kirkegårder. Vanligvis forsteines dverger når de dør, gnomer gis til fuglene og får bena sine spredt, troll spises og knuses, og orket blir brent. Alt dette er måter å behandle de døde på som hindrer gjenoppvekking.

Trolldrepe (sjel) brukes for å drepe sjelen til et levende vesen. Trolldommen kan bare brukes sammen med mane-teknikken. Dette er en av de to sentrale trolldommene i "De dødes skole". Dødemanere blir jaget over hele Fabulaens verden for sine gravskjendinger og sjeledrap. Om sjelen dør blir kroppen viljeløs, men den kan fortsette å eksistere. Den kan mates, kan følge enkle ordre og faktisk overbringe enkle beskjeder. Det er også mulig å spørre den ut om dens tidligere liv. Selv om en zombie kan utføre enkle handlinger har den sjelden noen av sine spesielle ferdigheter igjen (bare i ett av ti tilfeller). Den kan brukes som en slave, en enkel kroppsarbeider som graver, bærer, holder eller drar. I noen kulturer brukes trolldrepe som straff for alvorlige forbrytelser, men de fleste steder er det forbudt.

Trolldrepe fungerer på alle sjeler som er svakere enn heksens egen, så lenge de ikke kan stå imot trolldommen med trylle eller trolsk. Mot sterkere sjeler øker vanskelighetsgraden med fem for hvert poeng. Trolldommen krever vanligvis fysisk kontakt, men kan gjøres på avstand med et tillegg på fem i vanskelighet.

* kirken og nekromantien

Nekromantien er den viktigste grunnen til at trolldom nå er forbudt på store deler av det Moriske kontinent. Særlig trolldrepe var utbredt den gang det fantes hekser, og ble blant annet brukt av gnostikerne (en fraksjon i Håndens kirke) som religiøs straff. Men Håndens kirke endret seg, gnostikerne ble kastet ut og all trolldom ble stemplet som vanhellig. Kirken står nå sterkt i de vestlige deler av Moria, og den fordømmer folk som berøver troende deres plass i frelsen. Det regnes som en krenkelse av Håndens helligste gave.

Problemet med trolldrepe er at sjelen faktisk dør, noe som ikke skjer ved et vanlig dødsfall i Fabulaens verden. Når sjelen dør kan den ikke komme til dødsriket. Den blir utestengt fra paradiset og frelsen. Dette var selvsagt en grusom straff den gangen, og er fremdeles noe som får Håndens troende til å skjelve av redsel.

Problemet med trollvekke er at kroppen og graven danner en port for sjelen til dødsriket og paradiset. Om kroppen aldri legges i jorden eller graves opp igjen vil sjelen ikke komme til paradiset. Hånden vil aldri hente den og frelsen uteblir. Det er ikke bare en grusom straff for den troende, det er like stor straff for den troendes familie og venner. De er ansvarlige for at kroppen faktisk blir gravlagt. Å la sine nærmeste bli vetter eller vandøde er en dødssynd.


tilbake til Heksen eller til Trolldoms-skolene