Kongeborgen

Baroniene

Kongeborgen

Tidevervene lar seg ikke styre. Årene går sin gang, årstidene er som vognhjul på vei ned en endeløs bakke. De setter sine spor i alt. Avslører menneskelig svakhet, forsterker dårlige sider, og straffer de som velger galt. Kongeborgen er fremdeles den største i landet. Murene er ennå de høyeste, men moralen er lav. Mange av vokterne er vel så engasjert i egne saker. Lederne i borgen er av ymse kvalitet. På toppen sitter en gammel og veik konge, som ikke bryr seg om stort annet enn fortiden.

En vokter får bedre betalt i Hornborg eller Skyborg. Ridderborgen betaler like bra, og gir en mer ærefull tjeneste. Ære er det lite igjen av i Kongeborgen. Fremdeles er det et slags hoff i borgen, men det er en stakkarslig forsamling, med lite av de gamle tidevervenes glans. De merker at baroniene unnslår sin tiende*. Gullet de har kommer fra skatt i opplandet til borgen, fra fiskerskatten, og fra markedstollen. Blir det for ille hender det at skattmesteren sender noen voktere ut i natten, og krever skatter direkte fra baroniene. Det gjør ikke kongen bedre likt, verken hos bønder eller baroner. Og selv om det nesten gjør kongens voktere til tyver i natten, må det til.

Kong Varg

Som de ønsker, herre Konge!

De bukker og går. Lukker dørene etter seg. Han støtter seg på armlenet til stolen. Bena rister under ham. Klarer snart ikke stå lenger. Er sliten bare han går bort til døren. Har flere ganger opplevd at han ikke drar hardt nok i klokkesnoren. Tjenerne hører ham ikke. Kommer ikke. Så ligger han i sengen. Venter på kvelden, eller på en rådgiver som skal ha svar på noe. Og når de kommer later han som han sover, våkner, og ber om hjelp opp av sengen. Sier han er så trett "akkurat i dag". Han er alltid trett, men det trenger verken rådgivere eller tjenere vite.

Ba rådgiverne komme tilbake en annen dag. Vet han skuffet dem, igjen, men hvorfor skal han måtte aksle alle bekymringer, fra morgen til kveld? Hvorfor plager de en mann som snart ligger i graven? Han er gammel og trett. Har levd for lenge, sett for mye. Trenger hvile.

De skjønner det nok, likevel. Skjønner at han er trett av makten, trett av å bestemme, avgjøre, velge. Han trenger noen, men han kan ikke betro seg til folket i borgen. Det er ikke hans folk. Folket og arven hans er borte. Han trenger å se arvrekken båret videre, men det finnes ingen. Tiden tok barna hans; den sindige kronprins Norm, yndige prinsesse Melo, prins Raff. En etter en ble de liggende igjen i fortiden. Nå er han alene, ingen kaller ham far lenger. Dronning Aura er borte også. Hennes myke hender ligger ikke lenger på håndbaken hans når han sitter på tronen... når han sitter på tronen! Har ikke gjort det på måneder! Har ikke vært i tronsalen siden før vinteren. Går ikke dit mer. Vil ikke... tør ikke be om hjelp til å komme seg dit. Sitter heller her og kjefter, surner, dør. Dronningen er ikke lenger her. Smiler ikke til ham. Drar ham ikke ut av sengen. Åndene slukte henne også. Hans vakre dronning, smilende, viljesterk, full av krefter. Langsomt fortærte de henne. Til slutt lå hun der som en tom skinnpose. Tom!

Han kjenner seg tom innvendig. Motet har sviktet. Han tør ikke være alene, og klarer ikke velge noe annet. Kan ikke velge lenger. Kjenner landets ånd ligge der. Den venter. Den krever ham. Han burde være glad for det, men han klarer ikke ta utfordringen. Folket trenger en konge som kan åpne seg for denne ånden, bruke den. En som kan gå opp i landets nyvåknede åndevesen. Han er ikke den mannen, ikke nå lenger. Han hører til i et annet tideverv. Har gjort sitt. Trenger hvile.

Han stavrer bort til sengen. Legger seg. Stirrer i taket. Så fint det ville vært om Norm levde, så riktig det ville vært å gi ham ansvaret. Kronprinsen kunne ta tronen, bli konge. Og for en konge han ville vært! Han ville åpnet seg for landets ånd, og styrt kreftene ånden gav ham. Selv kunne gamle kong Varg lent seg bakover, pustet ut. Gitt rådene en gammel far og konge skal gi, støttet sønnen sin, gjort en siste innsats for folket og familien. Åh! Det ville vært godt å legge seg på dødsleiet med en slik visshet i kroppen; at arven var levende! Nå går arven i døden med ham. Hvem vet hva som skjer med landets ånd? Hvem vet om en ny konge, om en ny slekt på tronen vil kjenne den samme ånden? Kanskje går det tidsaldre før de oppdager at den finnes...

Den gamle kongen synker dypere i teppene. Øyelokkene glir igjen. Tankene sløres. Musklene i ansiktet slapper av, avslører hvor tynn og trett han er. Når han ligger der, rett ut, ser han uendelig sårbar ut. Det er vanskelig å tenke seg at denne kraftløse kroppen har regjert Kongeriket Orianna i fire tidsaldre. Det er vanskelig å se ham for seg med løftet sverd, å se en mektig kriger som stormer frem i bresjen, som snur krigslykken med sin kraft, sitt heltemot, sitt blotte nærvær.

Han ligger bare der. Så ensom. Skjør. Alene på terskelen til døden.

Borgherre Grovar Stormink

Stå rrrett!

Han stirrer på dem med det "det onde øyet". De tror han ikke vet hva de sier om ham, men han vet. Han har sine folk snikende i alle skygger, lurende i alle hjørner, lyttende ved alle dører. Han er ikke bare borgherre i denne borgen, han er edderkoppen som kjenner landet sprelle i nettet sitt. Kongen ligger for døden, men landet spreller i borgherrens hender.

En kommando fra herren i borgen utføres med det samme. Den som følger ordre, og gjør sitt beste, vil finne at Kongeborgen er et bra sted. De som bryter ordre får sin straff. Og vær sikre på at straffen finner dere. "Det onde øyet" ser dere!

Flere av de unge vokterne reagerer. Prøver å skjule at de er overrasket, litt urolige, men Grovar ser. Han lar blikket gli over dem, smiler. Peker på lappen:

"Det onde øyet" sitter her, bak denne lappen, men det er ikke et øye som sitter der. Der sitter en trollstein! Den byttet jeg til meg fra en heks. Jeg ga henne øyet mitt, og fikk steinen. Med den kan jeg se alle Kongens voktere. Det hender også at jeg ser de som skal bli voktere for Kongen.

Hvem av dere satt på Kruset i går, og snakket om "borgherrens onde øye"? Noen her som husker gårskvelden på Kruset? Noen som så meg der? Ikke det? Likevel så jeg tre av dere der. Du! Du! Og du! Ett skritt frem!

De tre skritter frem, kikker på hverandre. Vet at han har sett dem kvelden før, på vertshuset, og er himmelfalne over borgherrens mektige "trolldom". Innrømmer at de satt der, hva de sa. Resten av gruppen er tydelig imponert, noen til og med litt skremt. Borgherre Grovar fortsetter. Gir dem ikke tid til å samle seg nå, vil ha dem i sin hule hånd før han gir dem over til vaktlederne.

Dere er kongens voktere, og skal oppføre dere som det! Alt dere gjør skal være i Kongens navn, med Kongens merke på ryggen. Dere skal holde Kongens ære uplettet! Om noen kaster skitt på Kongen, på hans merke eller vokter, skal de forfølges til de har lagt ned livet som bot! Dere er Kongens tjenere, folkets voktere, og landets sterke arm! Forstått?

Ja, borgherre!

Slik skal det være! Alle som en stemme, som en vilje. Dette liker jeg. Bra!

Sier det siste med ettertrykk, så de skal føle rosen i magen. Kjenne at han er verdt å få ros fra. Ser på dem. De står stive foran ham. En enkel rekke med nye voktere, åtte gutter, fem jenter. To grupper skal de bli, etterhvert. Men først skal de gjennom sommerens trening, og de tre svakeste skal sendes vekk. Så resten skjønner at de er utvalgt. Et godt prinsipp; å bare bruke de sterkeste. Det gir bedre folk å jobbe med, og øker troen på egne evner. Grovar smiler igjen, går tilbake langs rekken, sier ingenting før han har passert alle sammen, og stilt seg opp foran dem igjen..

For å sikre at dere er Kongens folk, skal vi blande blod. Dere skal blande blod med meg, deres øverste leder, Kongens nærmeste rådgiver i krig. Det gir meg det jeg trenger for trolløyet, så jeg kan følge dere. Hører dere hva jeg kaller øyet mitt? "Trolløyet"! Det skal dere også kalle det! Forstått?

Ja, borgherre!

Er dere klare til å blande blod?

Ja, borgherre!

Han trekker sverdet og snitter seg i fingeren. Kunne brukt kniven, men sverdet har større virkning. Går langs rekken. Ser hver enkelt inn i øynene. Sier at de er bundet sammen med blodsbånd. Du og jeg skal stole på hverandre, sier han, vi skal være hverandres skjoldverger. Bruker ord og vendinger han vet de kjenner fra riddernes riter. Vet at det er sterkt for disse unge. Snitter dem i fingeren, trykker sin egen mot deres, blander blod. Med stemmen full av stundens alvor ønsker han hver og en velkommen, klapper dem på skulderen.

Når han står foran dem igjen, er det en helt annen gruppe som står der. Kjenner det igjen. Har sett det før. Han har rørt ved dem. Han har nok en gang vist sin makt over unge sjeler. Trolldom er det ikke, men kreftene er med ham. Det er det ingen tvil om. Og han vil trenge dem. Det er alt for mange som tørster etter tronen i dette landet. Tronen bare én mann kan sitte på, når Kong Varg er død.

Skattmester Tima Kråkeklo (Kråka)

Kråka...

Stemmen hans er knapt hørbar, men hun har alle sanser i spenn. Skimter en bevegelse i mørket. Han reiser seg like foran henne. Er plutselig der. Forteller det hun trenger vite. Det er stille i landsbyen, bøndene sover. To stykker i et tårn ved porten, stikker hodet opp en gang imellom. Hun er imponert. Gjeruls Uglevar er en mester i sitt fag, kjapp, kynisk og stille. En uvurderlig mann!

Han henter de andre. Alle vet hva de skal gjøre, så hun trenger ikke si noe. Stille kryper de gjennom buskaset. En gruppe til venste mot porten. Den andre gruppen til høyre, sprer seg rundt landsbyen, tau og fakler klare. De har gjort dette før. I mørke natten gjør lyset fra faklene undere med bøndenes motstand. Skriket til en nattugle, svært troverdig. To skygger løper mot tårnet, klatrer opp. Hennes to beste folk, med ordre om å slå ned, ikke drepe. Kan ikke risikere noe. Hun må ha kontroll.

Kråka!

Det er en ung mann som sier det, høyt nok til at hun hører det. Torget stilner. Noen peker, og hodene snur seg mot henne, stirrer. Bøndene klumper seg sammen, familier med søvn i øynene. Hun smiler til dem. Sier at alt skal gå bra så lenge de forstår at Kongen trenger skatter, ikke døde bønder. Forteller dem rolig at hun vet hvem som bor hvor, og at hver familie skal legge sin skjerv i skattevognene deres, at vokterne hennes skal hjelpe dem med det. Vognene kommer rumlende inn mellom husene. Fem kraftige vogner, klare til å bære korn, frukt, røtter og sauer til Kongeborgen.

"Kråka" kaller de henne. Hun er en høy og skranglete kvinne, en kjent figur, kongens skattmester. Det er ingen tvil om at hun har kvalifikasjonene som skal til. Uten å nøle presser hun uvillige kremmere, og truer skatter ut av bønder så fattige at andre ville grått av synet. Med sine spesielle voktere gjør hun nattlige raid mot landsbyer i kongerikets baronier, og sikrer på den måten kongens rettigheter. Og når alle tror kongens skattkammer er ribbet for midler, da lar hun dem tro at hun tryller grunker ut av løse luften, at hun fyller kistene med kråkegull*. Derav økenavnet Kråka.

Hun står rolig på en stein, stirrer utover torget, følger med. Vokterne hennes gjør det de skal gjøre. Selv kan hun nøye seg med å overse det hele. En etter en blir bøndene tatt med til husene, hjulpet med å finne skattene, hjulpet med å bære dem til vognene. Der blir det fordelt. Kråka står og smiler. Fem vogner. Fire av dem fulle med sekker og tønner, en full av sauer. Alt går som det skal... vent!

Det mangler en vokter. Denne nye... Tork Tresterk... hvor er han? Ser etter ham. Han viser seg ikke. Det går en stund. Han skal hjelpe med å bære. Har det skjedd noe? Fyller han sine egne lommer? Hun stiger ned av steinen. Det er provokasjon nok å rane landsbyene om natten, om ikke vokterne skal stjele ekstra. Må være streng med det. Vil ikke ha hissige bønder hos baronen, med anklager om urett og overtramp. Vokterne hennes vet. De er Kongens skatteinnkrevere. Holder seg i skinnet. Men Tork er ny, og hun mistenker ham for å ta lett på ordre. Spør seg for, om noen av de andre har sett ham, en av dem peker, så Tork med et kvinnfolk. Hun går inn mellom husene.

Hører dempede lyder fra ei salrygga stue, dytter opp døren. Stønning. Skjønner hva som skjer. Går inn. Over sengekarmen ser hun ryggen på Tork. Går nærmere, skimter et lyslugget hode under ham. Store øyne, fulle av tårer, en kraftig hånd over munnen hennes.

Tork!

Hun sier det ikke særlig høyt, men reaksjonen er voldsom. Han retter seg brått, slår hodet i karmen, banner. Ser på henne. Litt flau. Kråka er jo kvinne. Klatrer ut, drar opp buksa. Kremter. Kråka gjør en bevegelse med hodet. Han løper ut. I sengen ligger ei ungjente. Krøller, stor munn, store bryster, brede hofter, ei kvinne menn tenner på. Han har revet opp trøya hennes, tvunget bena henens fra hverandre. Hun drar skjørtet ned, holder trøya rundt seg. Kråka byr henne hånden. Hun tar den motvillig. Hjelper henne opp. Spør henne ut. Får vite at han tvang henne. Spør om navnet hennes, og foreldrenes navn. Tar henne med til torget, gir henne over til foreldrene.

Kråka er født i Fiskerstaden. Som andre fiskerbarn solgte hun havets sølv på markedet. Hun skaffet seg innpass i Kongeborgen ved å smiske for kongens kokker. Begynte som ryddehjelp på kjøkkenet, men hun ble aldri kokke. La seg etter skattmesteren i alle ledige øyeblikk. Ga seg ikke før han la henne på rygg. Gjorde alt for å tilfredsstille ham. Hjalp ham i arbeidet. Grov og spurte. Tigget seg til opplæring. Så ble han funnet med strupen kuttet, i sengen til en annen fiskerjente. Det gikk selvsagt rykter, men Tima Kråkeklo ble den nye skattmesteren. Og sannelig hadde hun ligget lenge nok under den siklende gamlingen, til å fortjene hans plass i verden.

Vognene er fulle. Vokterne gjør seg klar til å dra. Kråka stopper dem. Går langs rekken med voktere mens hun snakker til de rasende, tause bøndene.

Dere har vært fornuftige! Ikke noe bråk, ingen syting. Bra! Jeg har satt pris på deres samarbeid, og vil rapportere det til Kongen. Kongen setter stor pris på deres skatter! Han trenger skattene, for å holde voktere i kosten, som kan beskytte kongeriket mot troll, ørkenryttere, orker! Dere kan gå trygt på veiene i landet fordi Kongen beskytter dere! Jeg vet dere har lite igjen, men landsbyen klarer seg, og ingen har lidd under annet enn mangel på nattesøvn her! Ingen, unntatt datteren til Guir Hjortesinn og Fara Otermyk.

Hun ser jenta kikke opp. Foreldrene hennes har fulgt Kråka med rasende blikk hele tiden. Nå er de usikre, vet ikke hva som skjer, føler seg sårbare foran rekken med voktere. Ved siden av Kråka står Tork Tresterk og smiler fårete. Hun fortsetter. Snakker direkte til jenta sine foreldre nå.

Datteren deres er blitt misbrukt av en vokter. Det beklager jeg. Jeg vil straffe vokteren fordi han forgrep seg på henne! Kongen tillater ikke slikt! Vi er her for å kreve skatt, ikke for å plage Kongens bønder! Med den myndighet Kongen har gitt meg, dømmer jeg i denne saken!

Plutselig står kniven hennes i hjertet på Tork Tresterk. Det går et gisp gjennom flokken. Hun trekker den like kjapt ut igjen. Tork ser ned på blodspruten, virker overrasket. Skal si noe, men stemmen svikter. Hjertet er sluttet å slå. Kråka tørker av kniven. Han detter.

Hun smiler. Vognene humper langs veien i grålysningen, men hun sitter behagelig i salen på sin egen hest. Vet at bøndene er imponert over den strenge straffen, at ryktet vil gå om Kongens rettferd. Og Tork var ny, så ingen av vokterne hennes har mistet en god kamerat. Vognene er fulle. De ser snart Kongeborgen. Alt i alt var natten særdeles vellykket!

Sverdherre Ignar av Ørkenulvene

Han er av den gamle skolen, men den gamle skolen er forlatt av de andre ulvesverdene. Han er ikke lenger velkommen i Riddertårnet. Rundt seg har han samlet de tro ridderne, de som fremdeles vil gi sitt liv for konge og rike.

Men det blir stadig vanskeligere å holde på lojaliteten. Nye riddere kommer ikke til, og de gamle trøtner. De mister troen på en konge som ikke tar tak i stridighetene. De ser ikke lenger vitsen i å ofre seg for en gammel tulling. Og hvem vil egentlig denne tullingen til livs? Ingen! Alle går bare og venter på at tullebukken skal sovne inn av seg selv. Og mens de venter, samler de krefter. Samtidig svinner kreftene til Ørkenulvene. Og med kreftene deres svinner muligheten for Ørkenulvenes leder til å påvirke maktspillet.

Ignar står ved gluggen. Der nede går vokterne sine runder på murene. Her inne går han sine runder, rundt en indre mur, et forsvar mot opprørske tanker, en grenseoppgang de gamle sverdherrene så på som viktig; en mur av lojalitet som sikrer dine krefter og evner for kongeriket, som hjelper deg til å stå imot fristelsen til å bruke sverdet uten ledelse.

Ignar står ved gluggen. Der ute sitter baronene, på hver sin haug. De samler sine voktere rundt seg, sender ut sine snushaner, driver sitt spill om tronen. Den verste av dem alle er Duebaronessen, denne forfinede fruen fra andre siden av havet. Hun er iskald, vakker, kløktig, trollkyndig, og farlig som en hunndrage. Så er hun også den mektigste av dem.

Ignar står fremdeles ved gluggen når hun kommer inn. Tjeneren bukker og forteller at Duebaronessen er der. Han snur seg langsomt. Hun står i døren, høyreist, vakker, stram i ansiktet. Han møter blikket hennes. Nikker mot bordet med vin og ost. Om ikke baronessen forsmår, sier han når han tar hånden hennes, vil jeg gjerne by henne en pokal vin, og litt fremmed ost. Hun lar seg føre til bordet. Hånden hennes er kjølig og fin på armen hans. Han setter seg, smiler. Løfter pokalen; Kongens skål!

Hun smiler, drikker skålen, ser ham inn i øynene.

Kjøgemester Emmeris Svinefeite

På det dampende varme kjøkkenet i Kongeborgens kjeller står Emmeris Svinefeite og serverer plumpe vittigheter til sine undersåtter. Latteren gjaller under murhvelvingene. Matosen blander seg med lukten av høyet de har spredt på gulvene, stanken av svette fra vokterne som bærer inn varene, og duftene fra sekker som åpnes og sjekkes.

Emmeris er ikke den som setter bort varer for lagring uten først å sjekke tilstand og kvalitet. Han liker å ha kontroll med hva de har, hvor det lagres og hvor mye det finnes av det. Kongeborgen er et stort hushold, og det kan ikke drives på slump.

Trengselen er stor her nede, lufta tett, og arbeidet krevende. Men folket hans er i godt lage. De spiser seg mette hver dag. De sover i tørre senger med stinne høyposer og gode tepper. De lever et godt liv, beskyttet fra all nød og elendighet på utsiden av murene. Emmeris vet at det ville telle lite om nøden var like så stor her inne, men det er den ikke. Han ser etter folket sitt, hjelper dem, og får det beste ut av dem. Bestemor lærte ham det; å bruke godt humør og omtanke for å lede folk. Et grepa kvinnfolk var hun, gamla, og døde gjorde hun med en latter på leppene.

Han åpner en sekk poteter. Tar en av de moldsvarte røttene og klemmer mellom fingrene. Lukter på den bleke innmaten, klemmer saften ut i håndflaten og smaker. Ypperlig! Særdeles gode poteter! Akkurat hva han trenger nå; poteter å sette en ny tønne emmis* med. Han ber vokterne bære potetene inn i bryggekjelleren. Fortsetter inspeksjonen. Har kjøkkenets kakefoni av lyder spillende i ørene hele tiden. Hører folket sitt le, rope til hverandre, erte og flørte. Han suger det inn, liker det, lever i det.

Snur seg og stirrer utover. Bordene er fulle. røtter og frukt ligger i store hauger. Noe skrelles, noe deles, noe knuses i store mortere. Ovnene står glovarme i ene langveggen. Langs andre langveggen står ildstedene, med hengende og stående gryter i alle, dampende fulle av mat. Det eltes og kjevles og rulles og røres, kuttes og formes og sukres og smøres! Kjevlene ruller og folket tuller! Emmis slår latterdøren på vidt gap, i et villt anfall av trivsel. De ser på ham, noen smiler, andre ler. Emmeris Svinefeite brøler og veiver med armene.

Mat! Vi må ha mat! Rydd bordet der! Sett fram brødet fra i morges! Ost og skinke! Nå skal Kongens kokker ha dugurds! Vi trenger krefter før den nye økta! I dag skal det brygges emmis!

De spiser. De prater. Emmeris flørter med ungjentene. De ler av ham, men ikke alle. Noen rødmer, og noen møter blikket hans med frekke tungespisser, rullende hofter. Joda, det har sine fordeler å være høyt på strå. Han nyter det! Tenker knapt på tidligere tider, slitet som bonde i Kavallen, røverne som drepte de gamle, som tok de unge og solgte dem til ørkenfolket. Alt det ligger bak ham nå, slit og sult på andre siden av havet, slaveriet i en bortgjemt del av minnet hans. Han har mer enn overlevd; han har fått et godt liv, takket være kongen i dette landet.

Han blir avbrutt. En vokter kommer og hvisker noe til ham. Emmeris står opp, går fra bordet. Trenger ikke fortelle folket sitt hva de skal gjøre. De kjenner oppgavene sine. Han går opp til skattmesteren. Tima sitter og venter på ham. Hilser kort. Det er stille i rommet. Ett eneste vokslys blafrer i trekken fra det kalde ildstedet. Han setter seg. Ser på henne. Hun er alvorlig. Noe er galt.

Du vet vår "venn" verver nye voktere?

Han vet. Nikker.

Binder dem til seg i en slags blodsed. Masse snakk om krefter og trolløye og slikt. Det vet du...

Han nikker. Vet hvem hun snakker om, smiler i grunnen litt av borgherrens ambisjoner, men Tima ser ikke lystig ut nå. Noe må ha skjedd.

Han drepte Gjeruls i morges.

Det kommer flatt, tonløst, men sjokket er likevel enormt. Ordene hugger til som en kald klo i innvollene til Emmeris. Gjeruls Uglevar! Det treffer ham i det mest sårbare; livet som slave, den dramatiske flukten gjennom ørkenen. Han og Gjeruls flyktet sammen. Emmeris ville ikke klart seg uten ham. Gjeruls er en venn, en uvurderlig partner, den eneste Emmeris virkelig stoler på, og helt klart ikke en lett mann å drepe. Så hvordan har de gjort det? Hva har...

Det ser ut som en tilfeldighet... Grovar var full og i slett lune, traff på Gjeruls, begynte å krangle. Gjeruls var uklok, vek ikke unna, og Grovar hugg ham ned.

Grovar med det tunge sverdet? Aldri! Gjeruls er alt for kjapp, alt for dyktig for den oppblåste tosken! Særlig om han var full!

Sverdet var forgiftet.

Gift! Hvem har blandet gift for Grovar? Hvorfor har ikke jeg fått vite det? Jeg er giftblanderen her. Jeg! Ingen andre! Hvilken gift?

Jeg vet ikke. Det er litt merkelig. Vår venn borgherren ble raskt edru, og hvorfor skulle han gå rundt med et forgiftet sverd? Et sverd som dreper bare du får et streifsår! Kan det være at tosken har lurt oss? At vi står for tur?

Øynene er det eneste som avslører kjøgemester Emmeris. De dype, følsomme øynene gløder i raseri. Om noen står for tur, er det borgherre Grovar. Emmeris kjenner matvanene hans. Emmeris skal servere ham en riktig lekkerbisken, en liten dose vennlighet. Ingen trår Emmeris så nære uten å betale for det. Han skal få tigge om døden. Tanken på Gjeruls fjerner enhver følsomhet i Emmeris. Stemmen hans er kald som is når han reiser seg.

Kjære Tima Kråkeklo. Vår venn Grovar kan du overlate til meg.

Vaktleder Råkje Rovraske

Nå gutter?

De sitter rundt bålet. Snakker. Ler. Hygger seg i varmen. Blir stille når han snakker til dem. Et par av dem kikker hastig opp på ham. De fleste stirrer i bålet, i bakken. Han blir stående utenfor ringen, kjenner fortvilelsen våkne, raseriet. Snur seg, går til teltet.

Nå gutter!

Han kaster seg opp, stormer fremover, hever sverdet. Vokterne hans er like bak, trampende i tunge marsjstøvler, prustende som et mangehodet uhyre. Foran ham ser orket opp, frykt i de gule øynene, grønne tryner som vrir seg i skremmende grimaser. Han har sett det før, og blotter tennene mot dem. Det kjennes godt når sverdeggen synker inn i skulderen på det ene monsteret, før det rekker å reise seg.

Det var ikke krigere!

En av de yngste roper det ut, som om det var en stor oppdagelse. Troll, den gutten trenger å passe keften sin! De andre vokterne ser på ham. Blikkene forteller hva de mener om ham; blodtørst, brutalitet, hevngjerrighet, brudd på ordre. Tror de han er dum? Han ser hva de tenker. Han vet hva ordrene er. Vet godt at dette orket ikke var krigere. Det ene orket var jo bare hvalpen!

Kriger eller kremmer, hva har det å si? Det var ork! Jo mer ork vi slakter, jo tryggere blir Orianna. Det er bare å skjule sporene, grave ned likene. Ja gutter, la oss vise grønnskollingene den siste ære. La oss dumpe dem i myra der borte. Myra er full av råttenskap uansett! Ha-ha-ha!

Han ler alene, men han er vaktlederen deres, så de gjør slik han sier. Og ingen vil gå videre med det. De vet at lojaliteten mellom vaktlederne er sterk, at de får unngjelde for å angi lederen sin. Gamlegutta vil forklare det for nykommeren med sleivkjeften. Såpass vet han om dem. De er voktere. De vet å jenke seg etter det som gjelder. Og de er gutta til vaktleder Råkje Rovraske. Det er hans ord som gjelder.

Lydige løfter de likene, bærer dem til myra, graver dem ned i mørk og feit myrjord. Lett å grave, lite slit, men det stinker verre. Etterpå lar han dem hvile, gjøre leir, drikke søt orkevin, nyte fruktene av seieren. Han holder selv vakt om natten, og vekker dem til et blekt morgengry.

Ingen sier noe. Tause løfter de sekkene, plukker opp spydene, gjør seg klare til utmarsj. Han smiler.

Vokter Fanna Neverkinn

Njorm!

Ikke noe svar. Døren åpen, men det ryker ikke fra ljoren. Merkelig å la ilden gå ut en kald høstdag. Er han på jakt? Er det gjester som har glemt å lukke?

Njorm!

Njorm Granvenn glemmer ikke døren. Hun går nærmere, forsiktig nå. Spydet i hånden. Visne blader på trammen, på gulvet innenfor. Kikker inn. Mørkt. Stille. Noe rører på seg i skyggene. Holder spydet foran seg. En mus piler over gulvet. Hun slapper av, inntil hun ser dyret på bordet.

Et rådyr, revet i filler. En pil gjennom halsen. Den må ha drept det. Kniven til Njorm ligger ved siden av. Blodet på den er svart, gammelt. Skallen til dyret er knust, låret dratt av, skinnet revet i fillebiter. Mange av bena knust av kraftige kjever. Det er ikke spist. Ikke et vanlig rovdyr som har gjort det.

Rådyret er bare revet i stykker.

Fanna ser rundt seg. Huset har alle tegn på å være forlatt, bortsett fra sengen, den har vært sovet i. Det lukter piss, blod, rovdyr. Teppene er brukt, karmene er gnagd i stykker, revet opp av store hjørnetenner. Det grøsser i henne. En anelse begynner å ta form, en visshet om hva som har skjedd. Historiene hun har hørt siste året begynner å ta liv. Det lukter ulv her. Njorm er borte. Han har ikke vært her på lenge, i hvert fall ikke som sitt vanlige selv...

Fanna snur seg. Går ut. Stopper på trammen. Trekker luft. Kjenner det svi i øynene. Pokker ta! Denne verden, dette livet har mye å svare for. Det har tatt fra henne moren og faren, og nå har det krevd fosterfaren på verst tenkelige måte. Hun vet hva som må gjøres. Hun må bli her. Hun må sette fellen for ham, kvitte Orianna for skadedyret. Bare hun kjenner jegeren Njorm Granvenn godt nok til å overliste varulven han er omskapt til.

Njorm!

Skriket er stille nå. Innvendig. River brystet hennes i fillebiter!

Speider Asgeil Sus

Asgeil Sus smiler underfundig. Studerer bakken og stryker seg over skjegget. Sporene taler sitt tydelige språk; de har gått her. Hun barbent, han i solide vokterstøvler. Sannsynligvis ligger de i krattet der oppe nå. Ligger og skjelver ved tanken på at far hennes skal finne dem. Speideren reiser seg, viser et alvorlig ansikt til faren. Den store mannen står med krigsøksa i nevene, speider mot tornekrattet. De kjenner roseduften helt hit.

De er ikke der oppe. De har vasset nedover. Vi får følge elva, men det blir ikke lett. Datteren din setter ikke mange spor etter seg.

Stemmen hans er rolig. Han er kjent for å være en sindig kar, og edruelig, en kar man stoler på. Skiller seg ut med sin blanke skalle og velstelte skjegg. Bærer store sølvringer i ørene, og et kraftig naglebelte. Asgeil er speider i Kongeborgen. Det er ikke mange speidere i borgen, og de har lav anseelse. Asgeil er uansett en dyktig speider, med stolthet over det han gjør. Han er respektert blant de andre speiderne, og nær ved å mestre buen perfekt.

At han "hjelper" vokter Bjarn med å finne datteren er et unntak, en ordre han ikke slipper unna. Han liker det ikke. Fedre som ikke styrer barna sine kan selv ordne opp. Dessuten er datteren gammel nok til å leke med menn. Hun trenger ikke en sjalu og stivsinnet far til å gjøre det vanskeligere. Var hun klok stakk hun, tok med seg en av elskerne og dro sin kos. Det finnes andre borger, andre herskere som trenger dyktige folk i sin tjeneste. Moni Stråmyk er dyktig nok både med spyd og bue.

Men, men... siden hun ligger i krattet der oppe, får han lede faren hennes på vidvanke. Han håper bare at Moni ser dem, og skjønner at hun skylder ham en tjeneste.

tilbake til oversikten