Ormeborg

Det er midt på dag, solen står høyt. Luften skjelver i varmen over Støvheden. Sanden ligger stille, bare brutt av rød stein som stikker opp mellom dynene. En tynn og skjelvende skygge bryter synsrandens røde skimmer. Etter stund ser vokterne en kvinne i sanden. Luftige sorte gevanter, sandaler, ansiktet skult bak et rødt sjal. Helt klart en kvinne, myk i bevegelsene, brede hofter, og med en sensualitet ingen klær kan skjule. Vokterne følger henne fra hun er en uklar skygge, til det står en kvinne av kjøtt og blod under de høye murene.

Det har skjedd mye i Ormebaroniet de siste tidene, men ingenting som har satt varige spor. I hvert fall ikke på hus og murer. I folkets sinn er likevel mye endret. Baronessen tviholder på den gamle gjestfriheten, men hun er alene om det nå. Folk flest er lavmælte, mistenksomme, og lite villige til å dele det de har med fremmede.

De tre vokterne ser ned på henne. Hun ber om å få komme inn. De forlanger en gjentjeneste, at de tre skal få nyte henne den natten. Hun ser ned. Den yngste av dem roper utålmodig; Hva blir det til? Vil du inn? Hun ser opp. Tar av seg sjalet. Han banner; Drako, en sandhuding! De andre blir også overrasket. Hun smiler opp mot dem. Det glitrer i hjørnetennene, nesespaltene utvider seg. De mørke dyreøynene stirrer uutgrunnelig opp på dem. Det er greit, sier hun, Jeg gir dere natten. Lukk opp!

Ormebaronessen (Trubalys)

Hun må bare få dem til å forstå. Bøndene må forstå at de ikke kan leve her uten beskyttelse. Baronene må forstå at de ikke kan beskytte landet hver for seg. Hun vet at hun ikke er moden for en slik oppgave. Hun er for ung, for uerfaren, og tidene er for vanskelige. Likevel må hun prøve. Moren hennes lever ennå, men arven er allerede lagt på hennes skuldre. Hun håper morens lever lenge nok til å gi henne et pusterom, et pusterom der hun kan finne sin egen stemme, løfte baroniets arv, få kontroll over borgen.

Den unge Trubalys Ormebaronesse har nettopp gitt sitt livsløfte, til en utlending. Han kommer visstnok fra et land som kalles Hesteriket, og er sønn av en baron eller noe lignende der. Hesteriket ligger på andre siden av det store havet, bortenfor Moria. Alle er i grunnen eninge i at Trubalys trenger hjelp til å styre baroniet. Hun er svært ung, og mor hennes er ikke til stor hjelp, med sitt rørete gamle hode.

Trubalys har en sterk stilling blant folket i borgen, men dette skyldes nok mest hennes lyse og vinnende vesen, fremfor hennes egenskaper som leder. De fleste av dem har sett Trubalys vokse opp, og ser nok mer på henne som en høyt skattet datter, enn som en baronesse med krav på respekt. At mor hennes fremdeles lever sikrer lojalitet fra noen, og legger en demper på konfliktlysten hos andre. Folk i borgen respekterer gamla, selv om hun er en svak skygge av seg selv.

Ormebaronen (Reiv av Kavallen)

Barbarer! Det var intet annet ord for det. Hans nye undersåtter var barbarer. De snakket et uskjønt og direkte språk. Joda, det var samme språket som hos hestefyrstene, men for en lidelse å høre det i munnen på disse barbarene! Evnen til å styre landet var ingen i besittelse av, men likevel kranglet de om hvem som egnet seg når kongen var død. Ingen arvinger, ingen allierte, ingen organisert bruk av trollkrefter. Til alt overmål fantes det ikke en skikkelig kjøpstad i landet. Den som en gang var, lå i ruiner. Rett nok lå det fremdeles et marked ved Kongeborgen, men det var en fattigslig affære sammenlignet med torgene i Epikur. Reiv stod på toppen av Ormetårnet. Han så utover det golde landskapet. Støvheden var hans domene.Greit nok at han bare var en halvsønn av fyrsten der hjemme, og at han ikke ville få mange sjanser til fyrstetittel i Kavallen. Dette var likevel et trist land å styre. Like greit å få så mye skatter ut av det som mulig, og stikke av til rikere land på andre siden av havet.

Reiv ble fjern i blikket. Kavallen. Moria. Rann. Nokturno! Navnene fikk det til å sitre i ham. Der lå eventyret og ventet! Her lå det kun et nitrist baroni uten muligheter, og en naiv baronesse i sengen. Hun var så forelsket at det kjedet ham. Han var lei av å smile til henne. Nok en gang ble det gamle ordet sant; Den som streber etter kjærlighet, finner svik. Den som vokter sine emosjoner, finner gull.

Reiv av Kavallen er den nye Ormebaronen. At dette er en heldig forbindelse for den unge baronessen er det ingen som tviler på. Selv om Hesteriket ligger langt borte, er det ingen tvil om at den nye baronens erfaring med livet i en borg, med styre og stell, vil være bra for styret av baroniet.

Det sies at baronessen møtte baronen på sin reise til byen Imdoras, og at de i løpet av denne våren har fått et svært sterkt forhold. Baronessen har i hvert fall blomstret opp, og hun var livlig i utgangspunktet. De fleste ble overrasket over baronens unge alder, men hans elegante fekteteknikk, og sikre måte å te seg på, har overbevist de aller fleste om at han har det som skal til.

Førel Smed

Ildtårnet er varmt om vinteren, som det eneste i borgen. Likevel er Førel mest alene der. Han er en av få født med svart hud i Orianna. Noen mener dette gjør ham til en heks, men Førel har aldri hatt noe anlegg for trolldom, og aldri noen interesse for det heller. At han mangler hår på hodet gjør ham også spesiell i manges øyne, men Førel har lært seg å leve med det. Og han har lært seg å leve med ensomheten som følger med å skille seg ut.

Hans evner som smed er store. Han er intelligent i bruk av redskaper, finslepen i bevegelsene, sikker i utførelsen, arbeidsvillig og sterk som en okse. Han ville sikkert vært mester allerede om ikke mesteren hans hadde bukket under for sykdom så alt for tidlig. De siste femten årene har han brukt på å finslipe sine egne teknikker, og på å tilegne seg kunnskap der det manglet.

Førel sin stilling i borgen er sikker, så lenge han holder sine følelser for seg selv. Siden baronessens syttende vår har Førel båret på sin hemmelighet. Han har båret denne hemmeligheten like varsomt som han den dagen bar henne over den flomstore Karsila i sine armer. Ingen har han betrodd seg til, om hva nærheten til baronessen gjorde med ham. Den lette og spenstige kroppen, latteren hennes som sildret i ørene hans, og de store øynene som studerte ham. Leppene hennes så nære, nære...

Den svarte kroppen glinser i mørket. Slagene fra hammeren smeller mot ambolten. Hun har gitt sitt løfte til en annen mann, og Førel er mer alene enn noen gang. Ildtårnet er varmt og mørkt. Det er stille i borgen, bortsett fra de skarpe smellene fra smia. Hardt slår han. Nattevaktene tenker at det må være et grovt arbeid han gjør, men dette er i sannhet et merkelig smedarbeid. Det freser når tårene spruter fra ambolten, bort på ovnen. Det freser og smeller. Smeden løfter hammeren gang på gang, og hver gang en tåre detter fra kinnet hans kommer hammeren etter, prøver å banke tårene fast til metallet. Det er ingen fornuft i det, bare en stor svart mann som plages av indre kniver som aldri blir sløve.