Ørneredet

I bratthenget over Gustenmark henger borgen Ørneredet. Utsatt for vær og vind står murene, lent opp mot berget, med porttårnet som en mager finger av lys granitt mot det svarte berget bak borgen. Innimellom ser man en vokter på muren, eller to. Små skikkelser under fjellets truende enormitet.

Det henger en mørk sky over Ørneredet. Lenge har dette vært en borg for brutale voktere, tyver, giftblandere, og kyniske ledere. Som en sykdom har dårlige holdninger sneket seg inn i borgen. Menneskene her er prisgitt hverandres mørke samspill. De skaper et kor av falske stemmer, som sammen høres hele ut. Disharmonien viser seg i samtalene mellom folk her, i vurderingene de gjør, og i ordre som blir gitt. Sykdommen er usynlig for de som lever her, og vanskelig å se for en besøkende. Det er først i kritiske situasjoner det avsløres. Da kommer egoismen frem. Brutaliteten viser ansikt. Feilvurderingene får konsekvens.

Det henger en mørk sky over Ørneredet. Noen mener stedet er forhekset. Andre mener en drage har kastet sitt onde øye mot murene. Atter andre mener orket har forgiftet kilden som springer frem fra berget her. Noen få ser sammenhenger mellom våre valg og vår skjebne. Disse få rister på hodet, og forteller om mennesker som forgifter seg selv.

Ørnebaronen

Argull heter han. Han sitter i høysetet ved enden av bordet. Hånden hviler rundt et krus med sterk sider. Arret over neseryggen er en kløft mellom ham og de andre. Han presser leppene sammen. Viser ingen tegn til svakhet. Sier ingenting. Stirrer mot sine rådgivere.

De ser ned. Hver dag bringer usikkerhet. Hvordan er humøret i dag? Vil det nytte å snakke til ham? Ser han fiender overalt? Innimellom våger noen et blikk mot baronen, et forsiktig smil. Selv disse sørgelige restene av en mann må de respektere. Han styrer i Ørneredet, og selv når han drikker har han både sverdet og ordet i sin makt.

Undersåttene ser ikke på ham. Han kjenner deres veike viljer. De viker for styrken hans. Makten er fremdeles hans. Ennå kan han kommandere dem. Baroniet er svakt, men han er sterk. Det er i tider som disse man trenger styrke. Det er i slike tider man viser hva man er lagd av. Han tar en slurk av sideren. Retter seg opp. La oss spise og drikke, sier han; La oss hente krefter til en ny dag. Skål!

Nok en gang drikker han. En slurk eller to med seg selv, og en god munnfull med de andre. De løfter krusene til skål. Noen drikker grådig, som baronen. Andre er forsiktige med å vise at de holder tilbake. Det er de som trenger sansenes fulle bruk, de som har større ambisjoner enn bare å plage sine underordnede. De farligste blant dem. De observerer hverandre, mens de spiller baronens spill. Legger seg flate for hans autoritet. Løfter kruserne, skåler, og bråker nok til at ingen merker hvor lite de drikker.

Her sitter han. Herre i egen borg. Bærer av ørneslektens stolte tradisjoner. For et navn dette stedet har; Ørneredet, og hvilke navn det har lagt bak seg; Varghulene kalte de første menneskene her dette stedet, fordi grottene her ulte i vinden; Vindenes Tårn ble den første festningen kalt; Kongen i berget kalte de den første borgherren; Kongen i berget! Den gang var det gress over hele Gustenmark, og fire landsbyer under borgen. Nå står en eneste liten landsby igjen. Resten er brannruiner, villvetter og sand.

Han smiler nå, og de grøsser ved synet. Smilet hans er det verste, verre enn når han innbitt presser leppene sammen. Da er han bare opptatt av seg selv. Når han smiler har han fått en ide, nok et stor plan som skal gjøre ham til herre i landet. De smiler tilbake. Noen løfter krusene igjen, og blir enda reddere når han overser dem. Baron Argull griper ikke etter kruset. Han reiser seg, legger de knoklete hendene på bordet, lener seg fremover. Baronen ser intenst på sine rådgivere. Det mørke blikket er fyllt av krefter ingen vanlig mann besitter. Ordene kommer som piskesmell når han åpner munnen:

Nå er det nok! Dette baroniet skal finne igjen sin gamle storhet. Vi skal skape en egen ulvetid, der sangen fra Varghulene skal lyde over hele landet! Orianna trenger en sterk mann, en mann som ikke viker for de feige og veike. Landet trenger en mann av den gamle skolen. En som ser folk rett inn i øynene og forteller hvem som er konge i landet. Min slekt har alltid vært sterk. Mine forgjengere i denne stolen har alltid handlet når det trengtes. Det er på tide nå, at jeg erkjenner denne arven. Det er på tide at folk lærer meg å kjenne som Kongen i berget!

De banker krusene i bordet. Hør-hør, roper de, og står opp i bordets lengde. Noen få løfter sverdene mot taket. De fleste løfter krusene til skål for nok en svulmende tale. Dette var verre enn noensinne. Opp som en ulv, og ned som en pesk, tenker de. De ser på hverandre. Noen smiler. De aller fleste ser bare biske ut. en og annen har et trist glimt i øyet. De vet hva som kommer; noen meningsløse ordre; et par raserianfall; og så et lammende tungsinn. Leve Kongen i berget, skriker de, leve kong Argull!

Argull setter seg ned igjen. Tar en slurk av sideren. Kjenner seg opprømt. Endelig fikk han frem det han har båret på så lenge. Endelig vek feigheten hans for handlekraft og klarsyn. Og folket hans svarte. Han kunne se det øynene deres; lojalitet; tro på saken; og et sterkt samhold. Taket løftet seg nesten under ropene deres! Argull kjenner kreftene spille i hver trevl i kroppen. Han griper kruset igjen. Løfter det mot taket, og tømmer det i ett drag. Bring mer drikke, roper han, den nye tiden skal feires!

Borgfrue Isole

Joda, de synes hun er vakker, mennene. De forklarer henne gjerne hvor godt de kan gjøre det for henne, om hun bare kler seg naken og legger seg på rygg. Det hender hun smiler. Det hender hun lar lange fingre stryke skjegget deres. Åh, hun kan være en riktig flørt, når hun vil. Noen barske menn har hun klemt seg inntil, og blafret med øyevippene til, før hun tok tak i ballene deres og klemte saften ut av dem.

Sterke menn har en stor svakhet; de tror seg usårlige. Hun hater skjeggete bjørner, som ikke tenker lenger enn den neste binna de kan brunste med. Hun elsker å kutte dem opp, la sabelen leke med musklene deres, gi dem innsikt i sviktende styrke når en knivsodd forstyrrer nervene til bena. Se dem lammes når tynne kvinnefingre fester grep rundt manndommen deres.

De svake mennene derimot, de unge og myke, de tar hun med i høyet. De gjør hun til sine kortvarige favoritter. Hun bruker dem. Hun er borgfruen, deres leder, en vakker kvinne. De sier ikke nei til henne. Hun er dyktig. Med våpenkappen rundt skuldrene er hun en iskald leder. Under våpenkappen lever en brennende kropp. Det er en motsetning, og hun liker det. Det daglige møtet mellom ild og is gjør henne levende, våken, sulten på livet.

Speiderleder Bærha ( Langøre )

De er noen utvalgte få, og han er lederen deres. I navnet rapporterer han til Ørnebaronen, eller Kongen i berget, som han nå kaller seg. Det er i navnet. I realiteten er Bærha sin egen herre, og nær ved å være en mester i sitt fag. Andre ville kanskje kalt seg mestre, men Bærha er ikke kommet dit han er, ved å ha høye tanker om seg selv. Hans ferdigheter i taskenspill er langt fra så finslepne som mesteren sine.

Hun kjæler med ene øret hans. Han har aldri forstått hvorfor kvinner blir så opphisset over ørene hans. Bærha reiser seg fra sengen. Hun slipper seg ned i teppene igjen. Ser på ham. De kaller ham Langøre, uten at han vet hvorfor ørene hans er slik. Noen mener det stammer fra folket på et fremmed kontinent. Bærha lar dem tro hva de vil. Ørene er vanligvis en svakhet i hans gebet, siden de gjør ham lett å gjenkjenne, men han lar andre gjøre drittarbeidet. Han er dyktigere enn folket som jobber under ham, og kanskje uten sin like i Orianna, men han holder seg rolig i baronens skygge. Bærha er klar over at taskenspill er en sårbar geskjeft. Han er alltid på vakt. Skjebnen til mester Myrmel lærte ham den leksen. En grusom død kan være lærerik å bivåne, når du kjenner den som plages til døde. Bærha var heldig som klarte å flykte fra Imdoras den gangen, og enda heldigere som møtte en mjødgal baron.

Bærha ser på kvinnen i sengen. Vakker er hun ikke, men hun er varm, og hun er nyttig. Som tyv er hun ikke særlig innbringende, men som hans ører i Kongeborgen er hun uovertruffen! Han ser i grunnen frem til rapportene hennes, særlig når hun selv kommer hit. Da knuller han Godlin med en selvfølgelighet som ville få mannen hennes til å vrenge seg i sinne. Når han sender henne tilbake til Kongeborgen, er det med kinn som hennes mann; vaktlederen, tror blusser av frisk luft og harde ritt på veiene. Han skulle bare visst hvilken rytterske hun er!

Kjøgemester Casmy

Det er ikke alle som vet å verdsette det som gjør dem mektige. Da den unge Ormebaronessen kastet Casmy på dør, gjorde hun også slutt på en stolt tradisjon av giftblandere i Ormeborg. Hun sa nei til et viktig våpen i kampen om makten i riket. Ung er hun, og ennå ikke klar over hva som kreves av en leder i Orianna, men Casmy er ikke den som lar seg pelle på nesen.

Casmy er lærlingen til den største giftblanderen Orianna har hatt; heksen Kabal. De fleste kjenner henne som en mektig heks, men det var som giftblandereske hun utmerket seg. Det var kunnskap om giften og dens bruk hun lærte videre til Casmy og Colja. Han smiler ved tanken på Colja, så naiv, så dum, så lett å utnytte. Så overrasket hun ble da hun døde. Giften virket så langsomt at hun skjønte hva det var, og hvem som hadde blandet den. Med henne døde all kunnskap om gift i Ormeborg, for Casmy var allerede på vei til Ørneredet med Kabal sine gamle skriftruller.

Casmy slikker tuppen på den ene pekefingeren, en uvane han har som nesten kostet ham livet en gang. Han stryker håret bak ørene og følger skriften videre. Pergamentet er lite og gammelt. Ingrediensene er få. Han har alt for hånden allerede. Han vet hvordan de skal blandes, og hvordan blandingen skal brukes. Denne giften er effektiv, men den krever mye av brukerne. Han må finne lojale medspillere i dette, og han må finne det riktige øyeblikket for å snakke med baronen. Radbrekking* kalles det, og det er slett ikke uten farer for pasienten. Men det er verdt det, for med en frisk baron er Casmy igjen et farlig redskap, som kan legge veien åpen til maktens tinde.

Høvding Rak Storneve i Uten*

Han ser rett på henne. Hun stirrer tilbake, kneiser med nakken, slenger med det lange svarte håret. Hun har rett og vet det. Han vet det også, men han er en stri bukk. Liker ikke å gi seg, særlig ikke for kvinnfolk. Ser bare på henne, uten å si noe. De fleste andre ville veket blikk, men ikke hun. Selv det må hun trasse med. Pokker ta henne!

Han smiler, litt stivt.

Du har rett. Vi kan ikke gjøre opprør fordi om vi blir plyndret av vår egen baron. Vi må tenke først, særlig når mannen er gal. Han ser skygger på høylys dag, og opprørske bønder vil han ikke ta to grunker for å slakte som sauer. Jeg skjønner at du har rett, at vi må trene, finne allierte, være forsiktige... alt det der. Så du kan slappe av nå, tøyle fliret ditt.

Gura Jervemunn smiler bredt, ser ertende på ham, overlegent. Tøyler seg ikke. Hun står opp, løsner sverdet fra beltet, legger det på bordet mellom dem. Han klarer ikke holde det stive smilet sitt på plass. Skjærer tenner. Pokker ta henne! Han er så sint at han uten videre ville kaldkvelt en annen, men hun... hun er så... pokkers vakker!

Nei, det er ikke det. Hun er vakker, jada, men hun er så frimodig at sinnet hans preller av. Hun stirrer bare på ham, som om han er et skinn hun vurderer å kjøpe, et lem hun har lyst å teste. Og han tenker som en geitebukk; kan ikke legge hånd på henne uansett hvor mye hun tar balla hans og vrir til. Han reiser seg fra bordet. Hun er høy og kraftig, men han tårner over henne.

Pokker ta deg kvinne!

Men høvding da, er du sint? Har jeg ikke hjulpet deg? Burde du ikke takke?

Hvordan "takke"?

Gi meg noe jeg har lyst på...

Hva i dragens hule har du lyst på da?

Ingenting... i dragens hule. Det jeg vil ha står rett foran meg.

Hun sier det så enkelt at sinnet renner av ham. Rett ut sier hun det, slik han selv ville sagt det. Og hun stirrer ham rett inn i øynene når hun sier det. Kommer rundt bordet. Står foran ham. Mørkt blikk. Alvorlig ansikt.

Jeg vil kjenne de store hendene dine på brystene mine.

Jeg ligger ikke med kvinner.

Jeg vet det, og jeg ber deg ikke ligge med flere. Forstå dette nå da; jeg vil ha deg, og jeg vil ikke dele.

Du får meg ikke!

Nå må du gi deg. Det er ingen vedkubbe du har i buksa. Rak Storneve, du trenger meg like mye som landsbyen din trenger deg. Skjønner du det?

...

Da er det avgjort. Kom nå!

Hun tar den store hånden hans. Leier ham bort til sengebrisken. Nå skjønner han hvorfor hun ville ha møtet med ham, og bare med ham. Hun dytter ham over kanten på brisken. Pokker ta henne! Hun river av ham buksene. Hun skal få kjenne mer enn hendene hans! Tar lemmet hans i hendene og trekker i det. Det spruter oppover armen hennes. Troll tryte! Han er rød i trynet av skam. Det er år og dag siden han våget seg til sengs med et kvinnfolk. Ikke rart han er... overspent.

Gura Jervemunn ler høyt og skrallende. Slipper lemmet hans, river av seg klærne, stiger opp i brisken og tar tak i ham igjen. Bøyer seg over ham. Lar brystene dingle foran ansiktet på ham. Han løfter hendene, legger dem over de myke kulene. Hun klemmer rundt lemmet hans igjen, rister hodet så håret pisker ham i ansiktet, åpner kjeften på vidt gap.

Jaaa...