SkyborgDen vokser opp fra sletten, som en kald vegg du møter, eller opp fra elven, som en klippe vannet må føye seg etter. Den står tung og veldig over deg når du krysser broen foran porten. Du er kommet til Skyborg, høysetet i Orianna sitt største baroni, Duebaroniet. Borgen ligger badet i kveldssolen. Vokterne holder hånden for pannen der oppe, myser utover slettelandet, følger reisende på veiene med øynene. Dikter seg fortellinger om hvem de er, hvor de skal, og hvilke skatter de bærer med seg. En vakt kan falle lang når latteren fra Jomfrusjøen fyller et våkent øre, når man ser unge kvinner og menn leke de gamle lekene med hverandre på stranden. Rustningen er ekstra tung og tett når florlette gevanter danser i vinden der nede. Det kan synes meningsløst å vokte et så fredelig sted. Så blir det til at de følger ensomme vandrere med øynene, og selv vandrer inn i en fantasi om deres liv og lede. Han ser sliten ut, må ha gått langt. Solen steker ryggen til den ensomme vandreren. Hodet krumbøyd, bena krokete. Vakler langs veien mot sjøen, mot skyggen under murene. Vakler inn i det svalende mørket. De fleste er allerede gått. Bare et ungt par ligger igjen i sanden, nyter den siste rest av solvarme. De fant hverandre i dag, og klarer ikke slippe hverandre med øynene. Ligger vendt mot hverandre, stirrer, enser ingen andre, ser ikke mannen som kommer. Under tjafser av hår stikker det frem et blekt ansikt, en maske fordreid av lidelse og sult. Svetten renner, hendene skjelver, og gangen er merkelig stiv. Det er mulig denne mannen ikke ser paret som ligger der, men de ligger jo bare på sanden, midt foran ham, så vakten som ser det hele tenker ikke en gang på å rope at han skal se seg før. Vakten på muren blir stående og se på. Han ser mannen skritte ned mot paret, snuble i dem, og falle så lang han er sanden. Paret spretter opp med rop og fektende armer, men mannen blir liggende med ansiktet i sanden, helt stille. Vakten på muren ler for seg selv, tenker at de er ganske forskrekket nå, og at mannen knapt rakk å skjønne hva som skjedde. Mannen der nede rører seg ikke. De to unge snur ham. Vakten ser ikke hva de ser, men holdningen deres endrer seg. Det er ikke noe vanlig syn som møter dem, så mye kan han gjette seg til, men hva det er kan han ikke se. Typisk! Når det endelig skjer noe får han det ikke med seg. Han spytter, snur ryggen til det lille opptrinnet, og fortsetter runden sin. Der nede står de to unge, og vet ikke hva de skal gjøre, vet ikke hva de ser på... Duebaronessen (Amber Flodborgdatter av Kavallen)Hun er en sjelden fugl på denne siden av havet. Forfinet, belest, opptatt av takt og tone. En skremmende figur for de aller fleste i det bondske Orianna. Den store Bjørnebaronen kaller henne Den drepende duen. Han vet kanskje hva han snakker om. Hun er mektig, og har et drepende blikk. Pilen dirrer i blinken. Amber senker buen, snur seg bort fra sivmatten, ser utover landet, hennes land. Hun er godt fornøyd med seg selv. Mor hennes ville vært stolt av henne nå. Bror hennes ville vært overrasket. Kanskje ikke så rart. Som liten pike var hun en opprører, og opprøret ble voldelig når hun vokste opp. Hun red ned tjenere, skjøt bønder, og drepte til slutt en plagsom frier fra naboborgen. Mor hennes hadde ikke noe valg, hun måtte ut av landet. Hun ble sendt over havet til Orianna, og fikk en dorsk og fet baron til gemal. Det var en straff verre enn døden, trodde hun den gang. Hun måtte ligge med denne puddingen, la ham bestige seg, for å gi ham en arving. Det ble en arving, men liten glede fikk baronen av det. Han forsvant sporløst. De lette, men fant ham ikke før lenge etterpå. Hun husker den dagen. De dro ham opp på stranden. Den fete kroppen var oppsvulmet og blå, som en oppblåst vinsekk. Han hadde ligget i Jomfrusjøen nesten hele våren. Falt sikkert fra tårnet, sa de. Vannliljene har holdt på kroppen, sa de. Duebaronessen går bort til brystvernet, kikker ned i sjøen, smiler. Vannliljene er vakre. De vakreste blomstene hun vet. De slår rot i grumset på bunnen, strekker seg etter solen, bryter vannflaten, og blomstrer med en skjønnhet få blomster kan lignes med. Samtidig er de lumske. Det er lett for en svømmer å vikle seg inn i rotstilkene, og bli sittende fast... Ser Rasta komme ridende ut av borgen, over broen, mot vertshuset. Amber ba Rasta dra i forveien, varsle Kongen, og Ignis. Vet at Rasta setter pris på slike ensomme ritt. Selv kan hun ikke fordra stillhet og ensomhet. Folk er mer interessant enn noe annet. Hun snur seg, går til andre siden av skansen, kikker ned i borggården. Turen til Kongeborgen er kort, vanligvis en dagsmarsj kun, men hun lar et stort følge bli gjort i stand. Den beste vognen blir tatt frem og pusset, mat blir forberedt, tjenere får plikter for turen, og trubadurene lager nye sanger. Borgen er i full aktivitet før hun drar. Amber smiler. Hun er født til å bevege seg med et følge, født til å vekke oppsikt, å bli adlydt og tilbedt. Det har tatt tid, men nå har folket hennes den nødvendige respekten. De som ikke viste respekt er fjernet, sendt i tjeneste hos andre baroner, vist på dør. Ingen er degradert. Bitre tjenere er ingen tjent med. Lederne i borgen er alle plukket ut av Amber selv. Hun er alene om ansvaret, og de har alle henne å takke for sine stillinger. Lojaliteten er på topp, og hun trenger den tryggheten i tiden som kommer. Det er på tide nå, å bevege seg utenfor baroniet. På tide å delta i spillet rundt tronen. Det er på tide å møte sverdmester Ignis. En merkelig mann, denne Ignis. Han er den eneste sverdmesteren som fremdeles er lojal til kongen. Men hvordan kan en slik mann være underordnet? Hvordan kan han nøye seg med det? Hun husker den imponerende skikkelsen, det rolige blikket hans, uroen han vekket i henne. Amber står et øyeblikk og stirrer utover landskapet. Så river hun seg løs, lar tjeneren ta buen, og går ned i borgen. Følget er klart, venter på hennes signal. Hun skrider langsomt ut av skyggen under muren, lar blikket vandre kritisk langs rekkene, stiger opp i vognen, nikker sin godkjennelse. Borggården gir gjenlyd av kommandoer og piskeslag. Skjeker spennes, hjul knirker, og hester vrinsker. Noen kommer løpende, ropende, med en sekk noen har glemt, en unge skriker av all lyden, og de tunge portene skriker i hengslene når vokterne svinger dem opp. Baronessen sitter fornøyd på vognen når den triller ut under hvelvingen. I et sant kakefoni starter hun marsjen mot Kongeborgen. Borgfrue Rasta BredskuldreKavallen! De vide slettene! Harde ritt med hestens man piskende i ansiktet! Regnet, vinden... og svalene som skar over høstgult gress... Hun måtte følge Amber over havet til Orianna, og er fortsatt i tjeneste hos henne. Hun har aldri likt henne, men det var ikke slikt du sa om datteren til grevinnen der hjemme. Så Rasta har vært hennes betrodde venninne i alle år. Nå er Amber blitt baronesse, en iskald og fryktinngydende baronesse. Rasta er hennes nærmeste rådgiver nå, og den som har sett mest av baronessens kalde spill med folk. Hun skutter seg, selv om dagen er varm. Solen steker. Hun holder inn hesten, ser på Jomfrusjøen. Det ser fristende ut, og hun har det ikke travelt. Styrer hesten bort på stranden. Hopper av. Rasta lar skjorten falle, står naken, bryr seg ikke om blikkene til vokterne. Skrider ned til sjøen, stuper ut i vannet. Den veltrente kroppen hennes skyter bortover som en blek fisk under vannet. Hun bryter overflaten og svømmer inn mot muren, inn mot liljene. Dukker, leker seg mellom rotstilkene, kjenner de glatte stenglene gni mot kroppen, bryter overflaten igjen. Gisper etter luft, trår vannet, ser seg rundt. Borgmuren står høy over henne. Stikker noen hoder frem der oppe, voktere som peker og gliser. Hun legger seg på rygg, svømmer langsomt utover, lar dem stirre. Sollyset glitrer i vannet, fluene surrer, en trost synger i en av trærne ved stranden. Hesten står og venter. Hun svømmer til land. Stiger opp. Trekker skjorte, bukse og trøye på den våte kroppen. Hun kan tørke på hesteryggen. Spenner på seg beltet, kaster seg opp og galopperer forbi verthuset. Tar veien mot Kongeborgen. Legger seg fremover halsen på hesten, lukker øynene, kjenner vinden og hestemanen piske mot ansiktet. Nyter det en stund, før hun setter seg opp i salen og lar hesten slå over i trav. Det er en god hest. Hun rekker langt før solen går ned. Høvding Gair i Osk*Vakten er over. Han tusler ned mot elven. Setter seg på steinen ved båtene. Legger spydet ved siden av seg. Tar frem flatbrød og fisk. Spiser. Sissal kommer. Hører føttene hennes i grusen. Kjenner den gode eimen. Hun legger hånden på skulderen hans, kjenner at han er anspent. Knar ham litt. Han ser opp, smiler, spør om han kan få sitte litt alene. Hun ser forbauset ut, men nikker og går. Han sukker. Det er ikke lett. Hun vil gjerne hjelpe ham, men tankene hans kan hun ikke kna bort. Han trenger å sitte litt stille nå, tenke gjennom det. Trenger å kjenne på ansvaret som er hans alene å bære. Det er tungt, og nettopp derfor skal han være alene om det. Han vet hun er uenig i det, at hun mener man skal dele det som er tungt, men han ville skamme seg over å gi andre en så tung byrde. Hmm... veien til Kongeborgen går forbi Osk. De drar gjennom landsbyen alle sammen, på vei til markedet; folk fra Vettebaroniet, Ormebaroniet, Bjørnebaroniet, og Hestebaroniet. De overnatter på vertshuset her, og benytter seg av landsbyens gjestfrihet. Det er lite han kan gjøre med det. Vertshuset plikter å ta imot folk, og han plikter å holde voktere på palisadene. Gair myser med det ene øyet. Solen speiler seg i elvevannet. Tårnet står mørkt på andre siden, i motlys. Han tar spydet, legger det opp i en båt, og skyver fra. Ror over elven. Grubler. Om de bygget en steinmur... men det går ikke, ingen baronesse gir lov til slikt... Vertshuset kan de flytte, ut i Oskeskogen. Verten vil selvsagt klage, men slik forholdene er vil folk flest forstå det. Tanken på månesyke gjester er aldri langt unna, og det lønner seg ikke å ta sjanser. Båten skraper mot bunnen. Han reiser seg, hopper i land, trekker båten opp. Tar spydet. Går mot tårnet. Toppen er rast sammen, står åpen mot himmelen. Det vokser villvin oppetter veggene. En trubadur påstod en gang at det var tårnet til en heksemester. Gair vet ikke, men det er gammelt og dystert. Ingen ønsker å bygge det opp igjen. Han klatrer opp. Setter seg på kanten av et gammelt gulv. Kikker utover. Storelva renner i en stor sving her, rundt tårnruinen. Om de lagde en vanngrav rundt landsbyen... gravde en grøft og ledet vannet inn i den. Slik de har gjort det i Skyborg... hmm... De kan bygge vannkister på takene, mot brannpiler... Der har du det; vann! Storelva er deres redning. Den er for mektig til at noen kan kjempe mot den, og den kan være på deres side! Det mørkner når han ror tilbake. Går hjem. Åpner døren. Sissal smiler til ham. Han går bort til henne, tar hånden hennes, klemmer den. Beklager at han jaget henne. Forklarer at han trengte å være alene. Sier han har tenkt på landsbyen, på problemene som venter. Tror han har funnet en... en alliert som styrker sjansene deres. Hun ber ham sette seg på benken. Står foran ham, løfter av ham hjelmen, knytter opp lærbrynjen, trekker av ham støvlene. Lytter mens han forklarer. Nikker til noen av ideene hans, stiller noen spørsmål, får av ham det stive vokterutstyret. Han slapper av. Lar henne gjøre det. Etterpå ser de til dyra, forer dem, melker kuen, og koker kveldsgrøt.
Høvding Dagin i Bryg*Båten glir sakte med strømmen, vugger litt. Vannet klukker mot båtsidene. Morgendisen ligger som et hvitt slør over elven og landskapet. Den lave robåten driver som alt annet i denne elven, rolig, nedover. Årene stikker skrått opp på hver sin side. Om man så det ville man kanskje tenke på å få fatt i båten. Men her er det ingen som ser. Det er et øde stykke land mellom landsbyene Bryg og Plum. Elven renner bred og rolig, men ingen har åkre på breddene her, ingen har hus i skogholtene. Ingen ser båten drive nedover. Dagin ser opp i skyene. Vage skygger og anelser av blått gir himmelen en merkelig dybde. Dagin ligger på rygg, med årene i armhulene, lar båten drive med strømmen. Himmelen er ikke til å forstå, verden er uutgrunnelig, folk er fulle av bunnløse dyp. Det eneste som hjelper er saktmodighet, evnen til å la verden flyte forbi uten å tro man skal endre dens gang. Disen begynner å lette. Det blir flere flekker med blått der oppe. Den døde eika siger forbi over hodet på ham. De tørre greinene spriker mot himmelen. Han setter seg opp. Kjenner at kroppen har hatt godt av den langsomme turen nedover elven, gyngingen, roen i bunnen av båten. Setter årene i vannet, vender båten mot den andre elvebredden. Tvinger båten ut i hovedstrømmen med kraftige åretak, krysser over til riktig side. Kjenner han er sulten, men han er snart hjemme igjen...
Høvding Sleva i Plum*Hun ser på ham igjen. Borgel sitter stor og tung på benken. Hviler i sin egen kropp, i tryggheten han alltid har eid. Hendene er grove, haken kraftig, håret tykt. Øynene hans er mørke og rolige. Hun kan ikke annet enn like den unge mannen, og hun har kjent ham siden han lekte med Lanja som liten. Men akkurat nå viser hun ikke hvor godt hun liker ham. Han har fått gjennomgå en god stund, og tålt det bra, men noen spørsmål gjenstår før hun er fornøyd. Hun ranker seg, og gjentar spørsmålet hun åpnet med: Så du vil ha datteren min? Han nikker nok en gang. Og du kan gi henne et skikkelig liv? Mat? Husrom? Arbeid? Han ser opp, møter blikket hennes, sier rolig "Ja". Du vil behandle henne slik hun fortjener? Du vil være tålmodig nok? Kjærlig? Sterk for henne når hun trenger det? Du vil oppdra barn med henne? Og du er mann for å stå støtt når familien trenger deg? Du stikker ikke av om vanskene tårner seg opp? Er du mann for alt dette? Han nikker taust. Vil hun ha deg? Svaret kommer rolig: Spør henne. Om hun vil ha meg, vil jeg ha henne. Sleva smiler. Det var det avgjørende spørsmålet. Viktig at han lot Lanja svare for seg selv på det. Hun reiser seg, ber ham stå opp også. Forteller at hun aldri har vært i tvil, men at hun ikke er den som svikter tradisjonen. Svigerforeldrenes biske utspørring av beileren er gjennomført, og hun er tilfreds. Hun vil med glede gi datterens hånd til ham, og hun gleder seg på begges vegne. Etterpå sitter hun i solveggen og venter på Lanja. Når hun kommer står Sleva opp, går datteren i møte med et stort smil, tar rundt henne, og knuger henne inntil seg. Hvisker hvor glad hun er på datterens vegne, gråter litt på skulderen hennes. Holder datteren fra seg, stirrer på henne med tårevåte øyne. Lanja har også grått. De smiler til hverandre gjennom tårene, ler sammen. De liker hverandre, gir hverandre trygghet, støtte, og det blir ikke borte om Lanja vier sitt liv til Borgel. Støtten fra Lanja har alt å si. Til tider kan hun kjenne savnet knuge i brystet. Det hender hun er grusomt ensom, alene i verden uten Markis. I årene etter hans død har livet vært som et elvestryk, uberegnelig, voldsomt, fullt av motstand mot tiden som driver henne bort fra livet de hadde. Likevel har hun holdt på høvdingsetet i landsbyen, hjulpet de hun har kunnet, krevd inn skatter for baronessen, og skjult sine kvaler så godt hun kunne. Men uten Lanja ville hun ikke maktet å skjule det. Uten Lanja ville hun ikke kommet ut av det som en styrket kvinne og høvding.
Høvding Mold i Fille*Grums. Blander du jord og vann blir det grums. Mold ser oppover elven. Den går stor, vannet er brunt. Det er fælt å se, fælt å kjenne elven renne inn i sjelen. Elven er grumsete og flomstor i ham. Den river vekk all vilje, alle klare tanker, alle drømmer. Fyller ham opp med vrakgods. Han er uten makt over seg selv. Mold står et øyeblikk på elvebredden. Den skittenbrune strømmen siger forbi under ham. Så snur han seg bort. Følger stien inn i skogen. Det er ikke langt. Noen øyeblikk senere står han og ser på huset til sin gamle venn. Det er ikke stort å skryte av, men Runald har heller aldri vært noe særlig med hendene, så det overrasker ikke. Mold nøler ikke med å gå frem, og roper likegodt på Runald når han kommer nærmere, roper ut at det er Mold, vennen fra Runalds barndom. Han blir glad. Selvsagt blir han glad av å se Runald. Men han kjenner det ikke så godt. Det er grumsete, dødt. Han smiler og snakker, og ler innimellom. Runald er snakkesalig, entusiastisk og sprudlende, som alltid. Det er godt å se ham igjen, men samtidig er det noe tamt over det hele. Som om det ikke betyr så mye likevel. De har tross alt ikke sett hverandre på mange år, så de er ikke akkurat kamerater nå. Dessuten er han her for å få hjelp, ikke for å prate. Runald kommer ham i forkjøpet, spør hvorfor han kommer, hva slags vansker han strever med. Er det på egne vegne? Det blir klart for Mold at Runald lever et spesielt liv her i skogen. Folk som strever med noe oppsøker ham. De andre holder seg borte. Det er trist, men det er slik det er. Runald er en heks. Han forteller om grumset, vanskene med å holde tanker og drømmer på plass i hodet. Forklarer at det går en sterk strøm gjennom ham, og at den river ned alt som er hans eget. Han har ikke lenger kontroll, og kan ikke stå imot strømmen. Han prøver å demme opp, men vet ikke hvordan man gjør det når flommen går i en selv, ikke i en elv. Runald blir stille når Mold forteller. Ansiktet blir alvorlig og grunnende. Han stiller noen enkle spørsmål, om elven, hvordan grumset arter seg, om flommen er vedvarende eller skiftende. Han spør også om strømmen har en vilje. Vil den noe med Mold? Fører den noe sted? Mold blir svar skyldig. Strømmen er bare der, uklar, ustyrlig, overveldende. Du er besatt. Mold forstår ikke, spør hva han mener. Elveånden har våknet. Jeg har sett tegnene, og ventet at det skulle skje nå snart. Trodde den kanskje ville søke ut noen. Du er den første, Mold. Du har den nyfødte ånden til Storelva i deg. Mold kremter. Han har aldri hørt om ånder, annet enn i Luhmanna, men det er bare eventyr de forteller for å skremme barna litt. Det er ikke noe man blir "besatt" av. Tro meg, Mold, du har elven i deg. Det oppleves som grumsete fordi dette er den første flommen, en slags vårflom for elveånden. Den har nok tatt deg fordi du er høvding, og fordi du liker elven. Du liker fremdeles å fiske? Du svømmer ennå? Mold nikker. Han er taus nå. Det stemmer. Det kom etter at de reiste den nye mølla. Han var sliten, trøtt, og det hjalp ikke å hvile. Noe herjet med ham hver gang han la seg. Han kjenner at det stemmer; han har elven i seg. Men hva betyr det. Hva vil elven med ham? Og hvorfor? Vet Runald det? Nei, jeg vet ikke. Runald svarer med lav stemme. Blir sittende å se på ham, lenge. Så kommer det. Det eneste jeg vet er at elven ikke slipper taket. Når den først er der kan du ikke demme den opp. Du må lære deg å leve i strømmen, flyte i den. Og du må lære det alene, Mold. Jeg kan ikke hjelpe deg, annet enn ved å si det lille jeg vet. Kanskje strømmen blir klarere med tiden, eller kanskje det tar lang tid før vårflommen går over. Våre liv er korte blaff i den store natten, og hvem vet hvor lenge en elveånd lever...
|
|||||||
StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenDuebaroniet |