Skyborg

Den vokser opp fra sletten, som en kald vegg du møter, eller opp fra elven, som en klippe vannet må føye seg etter. Den står tung og veldig over deg når du krysser broen foran porten. Du er kommet til Skyborg, høysetet i Orianna sitt største baroni, Duebaroniet.

Borgen ligger badet i kveldssolen. Vokterne holder hånden for pannen der oppe, myser utover slettelandet, følger reisende på veiene med øynene. Dikter seg fortellinger om hvem de er, hvor de skal, og hvilke skatter de bærer med seg. En vakt kan falle lang når latteren fra Jomfrusjøen fyller et våkent øre, når man ser unge kvinner og menn leke de gamle lekene med hverandre på stranden. Rustningen er ekstra tung og tett når florlette gevanter danser i vinden der nede. Det kan synes meningsløst å vokte et så fredelig sted. Så blir det til at de følger ensomme vandrere med øynene, og selv vandrer inn i en fantasi om deres liv og lede.

Han ser sliten ut, må ha gått langt. Solen steker ryggen til den ensomme vandreren. Hodet krumbøyd, bena krokete. Vakler langs veien mot sjøen, mot skyggen under murene. Vakler inn i det svalende mørket. De fleste er allerede gått. Bare et ungt par ligger igjen i sanden, nyter den siste rest av solvarme. De fant hverandre i dag, og klarer ikke slippe hverandre med øynene. Ligger vendt mot hverandre, stirrer, enser ingen andre, ser ikke mannen som kommer.

Under tjafser av hår stikker det frem et blekt ansikt, en maske fordreid av lidelse og sult. Svetten renner, hendene skjelver, og gangen er merkelig stiv. Det er mulig denne mannen ikke ser paret som ligger der, men de ligger jo bare på sanden, midt foran ham, så vakten som ser det hele tenker ikke en gang på å rope at han skal se seg før. Vakten på muren blir stående og se på. Han ser mannen skritte ned mot paret, snuble i dem, og falle så lang han er sanden.

Paret spretter opp med rop og fektende armer, men mannen blir liggende med ansiktet i sanden, helt stille. Vakten på muren ler for seg selv, tenker at de er ganske forskrekket nå, og at mannen knapt rakk å skjønne hva som skjedde. Mannen der nede rører seg ikke. De to unge snur ham. Vakten ser ikke hva de ser, men holdningen deres endrer seg. Det er ikke noe vanlig syn som møter dem, så mye kan han gjette seg til, men hva det er kan han ikke se. Typisk! Når det endelig skjer noe får han det ikke med seg. Han spytter, snur ryggen til det lille opptrinnet, og fortsetter runden sin.

Der nede står de to unge, og vet ikke hva de skal gjøre, vet ikke hva de ser på...

Duebaronessen (Amber Flodborgdatter av Kavallen)

Hun er en sjelden fugl på denne siden av havet. Forfinet, belest, opptatt av takt og tone. En skremmende figur for de aller fleste i det bondske Orianna. Den store Bjørnebaronen kaller henne Den drepende duen. Han vet kanskje hva han snakker om. Hun er mektig, og har et drepende blikk.

Pilen dirrer i blinken. Amber senker buen, snur seg bort fra sivmatten, ser utover landet, hennes land. Hun er godt fornøyd med seg selv. Mor hennes ville vært stolt av henne nå. Bror hennes ville vært overrasket. Kanskje ikke så rart. Som liten pike var hun en opprører, og opprøret ble voldelig når hun vokste opp. Hun red ned tjenere, skjøt bønder, og drepte til slutt en plagsom frier fra naboborgen. Mor hennes hadde ikke noe valg, hun måtte ut av landet.

Hun ble sendt over havet til Orianna, og fikk en dorsk og fet baron til gemal. Det var en straff verre enn døden, trodde hun den gang. Hun måtte ligge med denne puddingen, la ham bestige seg, for å gi ham en arving. Det ble en arving, men liten glede fikk baronen av det. Han forsvant sporløst. De lette, men fant ham ikke før lenge etterpå. Hun husker den dagen. De dro ham opp på stranden. Den fete kroppen var oppsvulmet og blå, som en oppblåst vinsekk. Han hadde ligget i Jomfrusjøen nesten hele våren. Falt sikkert fra tårnet, sa de. Vannliljene har holdt på kroppen, sa de.

Duebaronessen går bort til brystvernet, kikker ned i sjøen, smiler. Vannliljene er vakre. De vakreste blomstene hun vet. De slår rot i grumset på bunnen, strekker seg etter solen, bryter vannflaten, og blomstrer med en skjønnhet få blomster kan lignes med. Samtidig er de lumske. Det er lett for en svømmer å vikle seg inn i rotstilkene, og bli sittende fast...

Ser Rasta komme ridende ut av borgen, over broen, mot vertshuset. Amber ba Rasta dra i forveien, varsle Kongen, og Ignis. Vet at Rasta setter pris på slike ensomme ritt. Selv kan hun ikke fordra stillhet og ensomhet. Folk er mer interessant enn noe annet. Hun snur seg, går til andre siden av skansen, kikker ned i borggården. Turen til Kongeborgen er kort, vanligvis en dagsmarsj kun, men hun lar et stort følge bli gjort i stand. Den beste vognen blir tatt frem og pusset, mat blir forberedt, tjenere får plikter for turen, og trubadurene lager nye sanger. Borgen er i full aktivitet før hun drar. Amber smiler. Hun er født til å bevege seg med et følge, født til å vekke oppsikt, å bli adlydt og tilbedt.

Det har tatt tid, men nå har folket hennes den nødvendige respekten. De som ikke viste respekt er fjernet, sendt i tjeneste hos andre baroner, vist på dør. Ingen er degradert. Bitre tjenere er ingen tjent med. Lederne i borgen er alle plukket ut av Amber selv. Hun er alene om ansvaret, og de har alle henne å takke for sine stillinger. Lojaliteten er på topp, og hun trenger den tryggheten i tiden som kommer.

Det er på tide nå, å bevege seg utenfor baroniet. På tide å delta i spillet rundt tronen. Det er på tide å møte sverdmester Ignis. En merkelig mann, denne Ignis. Han er den eneste sverdmesteren som fremdeles er lojal til kongen. Men hvordan kan en slik mann være underordnet? Hvordan kan han nøye seg med det? Hun husker den imponerende skikkelsen, det rolige blikket hans, uroen han vekket i henne.

Amber står et øyeblikk og stirrer utover landskapet. Så river hun seg løs, lar tjeneren ta buen, og går ned i borgen. Følget er klart, venter på hennes signal. Hun skrider langsomt ut av skyggen under muren, lar blikket vandre kritisk langs rekkene, stiger opp i vognen, nikker sin godkjennelse.

Borggården gir gjenlyd av kommandoer og piskeslag. Skjeker spennes, hjul knirker, og hester vrinsker. Noen kommer løpende, ropende, med en sekk noen har glemt, en unge skriker av all lyden, og de tunge portene skriker i hengslene når vokterne svinger dem opp. Baronessen sitter fornøyd på vognen når den triller ut under hvelvingen. I et sant kakefoni starter hun marsjen mot Kongeborgen.

Borgfrue Rasta Bredskuldre

Kavallen! De vide slettene! Harde ritt med hestens man piskende i ansiktet! Regnet, vinden... og svalene som skar over høstgult gress...

Hun måtte følge Amber over havet til Orianna, og er fortsatt i tjeneste hos henne. Hun har aldri likt henne, men det var ikke slikt du sa om datteren til grevinnen der hjemme. Så Rasta har vært hennes betrodde venninne i alle år. Nå er Amber blitt baronesse, en iskald og fryktinngydende baronesse. Rasta er hennes nærmeste rådgiver nå, og den som har sett mest av baronessens kalde spill med folk.

Hun skutter seg, selv om dagen er varm. Solen steker. Hun holder inn hesten, ser på Jomfrusjøen. Det ser fristende ut, og hun har det ikke travelt. Styrer hesten bort på stranden. Hopper av.

Rasta lar skjorten falle, står naken, bryr seg ikke om blikkene til vokterne. Skrider ned til sjøen, stuper ut i vannet. Den veltrente kroppen hennes skyter bortover som en blek fisk under vannet. Hun bryter overflaten og svømmer inn mot muren, inn mot liljene. Dukker, leker seg mellom rotstilkene, kjenner de glatte stenglene gni mot kroppen, bryter overflaten igjen. Gisper etter luft, trår vannet, ser seg rundt. Borgmuren står høy over henne. Stikker noen hoder frem der oppe, voktere som peker og gliser. Hun legger seg på rygg, svømmer langsomt utover, lar dem stirre. Sollyset glitrer i vannet, fluene surrer, en trost synger i en av trærne ved stranden. Hesten står og venter.

Hun svømmer til land. Stiger opp. Trekker skjorte, bukse og trøye på den våte kroppen. Hun kan tørke på hesteryggen. Spenner på seg beltet, kaster seg opp og galopperer forbi verthuset. Tar veien mot Kongeborgen. Legger seg fremover halsen på hesten, lukker øynene, kjenner vinden og hestemanen piske mot ansiktet. Nyter det en stund, før hun setter seg opp i salen og lar hesten slå over i trav. Det er en god hest. Hun rekker langt før solen går ned.

Høvding Gair i Osk*

Vakten er over. Han tusler ned mot elven. Setter seg på steinen ved båtene. Legger spydet ved siden av seg. Tar frem flatbrød og fisk. Spiser.

Sissal kommer. Hører føttene hennes i grusen. Kjenner den gode eimen. Hun legger hånden på skulderen hans, kjenner at han er anspent. Knar ham litt. Han ser opp, smiler, spør om han kan få sitte litt alene.

Hun ser forbauset ut, men nikker og går.

Han sukker. Det er ikke lett. Hun vil gjerne hjelpe ham, men tankene hans kan hun ikke kna bort. Han trenger å sitte litt stille nå, tenke gjennom det. Trenger å kjenne på ansvaret som er hans alene å bære. Det er tungt, og nettopp derfor skal han være alene om det. Han vet hun er uenig i det, at hun mener man skal dele det som er tungt, men han ville skamme seg over å gi andre en så tung byrde.

Hmm... veien til Kongeborgen går forbi Osk. De drar gjennom landsbyen alle sammen, på vei til markedet; folk fra Vettebaroniet, Ormebaroniet, Bjørnebaroniet, og Hestebaroniet. De overnatter på vertshuset her, og benytter seg av landsbyens gjestfrihet. Det er lite han kan gjøre med det. Vertshuset plikter å ta imot folk, og han plikter å holde voktere på palisadene.

Gair myser med det ene øyet. Solen speiler seg i elvevannet. Tårnet står mørkt på andre siden, i motlys. Han tar spydet, legger det opp i en båt, og skyver fra. Ror over elven. Grubler.

Om de bygget en steinmur... men det går ikke, ingen baronesse gir lov til slikt... Vertshuset kan de flytte, ut i Oskeskogen. Verten vil selvsagt klage, men slik forholdene er vil folk flest forstå det. Tanken på månesyke gjester er aldri langt unna, og det lønner seg ikke å ta sjanser.

Båten skraper mot bunnen. Han reiser seg, hopper i land, trekker båten opp. Tar spydet. Går mot tårnet. Toppen er rast sammen, står åpen mot himmelen. Det vokser villvin oppetter veggene. En trubadur påstod en gang at det var tårnet til en heksemester. Gair vet ikke, men det er gammelt og dystert. Ingen ønsker å bygge det opp igjen. Han klatrer opp. Setter seg på kanten av et gammelt gulv. Kikker utover. Storelva renner i en stor sving her, rundt tårnruinen.

Om de lagde en vanngrav rundt landsbyen... gravde en grøft og ledet vannet inn i den. Slik de har gjort det i Skyborg... hmm... De kan bygge vannkister på takene, mot brannpiler... Der har du det; vann! Storelva er deres redning. Den er for mektig til at noen kan kjempe mot den, og den kan være på deres side!

Det mørkner når han ror tilbake. Går hjem. Åpner døren. Sissal smiler til ham. Han går bort til henne, tar hånden hennes, klemmer den. Beklager at han jaget henne. Forklarer at han trengte å være alene. Sier han har tenkt på landsbyen, på problemene som venter. Tror han har funnet en... en alliert som styrker sjansene deres.

Hun ber ham sette seg på benken. Står foran ham, løfter av ham hjelmen, knytter opp lærbrynjen, trekker av ham støvlene. Lytter mens han forklarer. Nikker til noen av ideene hans, stiller noen spørsmål, får av ham det stive vokterutstyret. Han slapper av. Lar henne gjøre det. Etterpå ser de til dyra, forer dem, melker kuen, og koker kveldsgrøt.

* landsbyen Osk

Fluene surrer. Støvet fra veien virvler opp rundt vognene. Svalene skjærer luften over elven med knivskarpe vinger. Det er sent på dag når kremmerne nærmer seg landsbyen. Den er bare et lite stopp på veien, et sted med fattige bønder som ikke kjøper mye, men det er et godt vertshus der.

Svulmende muskler arbeider trøstig med lasset. Kjerrene blir dratt gjennom porten, forbi hestehagen, og inn i gården bak vertshuset. Det knirker i høye hjul. Grusen knaser under jernfelgene. Noen lager en kjent lyd, og oksene stopper. Blir stående med hengende hoder, mens folket spenner fra skjekene. Blir leid inn i hestehagen, hvor de får halm og friskt vann.

Det lukter møkk, nyslått korn, og kokt blod. Elvebrisen gjør duftene friske og lokkende. den svaler pannene til svette kremmere. De står ved kjerrene og tørker pannen, snakker rollig sammen. Utenfor vertshuset sitter en samling bønder, ved to lange bord sitter de, med hvert sitt krus foran seg. Over ilden snurrer en nyslaktet gris. Så kommer kremmerne over, hilser på bøndene, kjenenr igjen noen av dem, skaper litt liv rundt bordene når de presser seg ned på benkene. Verten kommer ut, med de to døtrene sine, krus i alle hender. Blir hilst med lystige rop, de to barbente pikene, og de liker det.

Noe senere kommer en gruppe bønder bærende på et nytt bord, nylig slått sammen for verten. Det blir mer snakk og hilsener, roping og styr med hvor bordet skal stå. Benkene kommer etter. Det blir plass til en hel fest rundt grillen bak vertshuset. Krusene flyr høyt i kvelden, kjøttet er saftig, og replikken sitter løsere enn beltet på en kåt mann i Jomfrusjøen.

Det er ikke alltid like god stemning på vertshuset i Osk, men i kveld feirer bøndene våronna. Og de drikker og spiser uten å telle grunkene sine. Verten holder både mjøden og den grilla grisen, som vanlig. Kremmerne bidrar med godsaker de drar ut av vognene sine, med lystige fortelllinger fra sine reiser, og med nye sanger om hendelser i kongeriket.

Høvding Dagin i Bryg*

Båten glir sakte med strømmen, vugger litt. Vannet klukker mot båtsidene. Morgendisen ligger som et hvitt slør over elven og landskapet. Den lave robåten driver som alt annet i denne elven, rolig, nedover. Årene stikker skrått opp på hver sin side. Om man så det ville man kanskje tenke på å få fatt i båten. Men her er det ingen som ser. Det er et øde stykke land mellom landsbyene Bryg og Plum. Elven renner bred og rolig, men ingen har åkre på breddene her, ingen har hus i skogholtene. Ingen ser båten drive nedover.

Dagin ser opp i skyene. Vage skygger og anelser av blått gir himmelen en merkelig dybde. Dagin ligger på rygg, med årene i armhulene, lar båten drive med strømmen. Himmelen er ikke til å forstå, verden er uutgrunnelig, folk er fulle av bunnløse dyp. Det eneste som hjelper er saktmodighet, evnen til å la verden flyte forbi uten å tro man skal endre dens gang.

Disen begynner å lette. Det blir flere flekker med blått der oppe. Den døde eika siger forbi over hodet på ham. De tørre greinene spriker mot himmelen. Han setter seg opp. Kjenner at kroppen har hatt godt av den langsomme turen nedover elven, gyngingen, roen i bunnen av båten. Setter årene i vannet, vender båten mot den andre elvebredden. Tvinger båten ut i hovedstrømmen med kraftige åretak, krysser over til riktig side. Kjenner han er sulten, men han er snart hjemme igjen...

* landsbyen Bryg

Storelva går vårbrun og stor mellom grønne åser. Den vrir seg som en doven slange i solen. Rundt den slangelignende elva surrer det av folk, hus, bufe. En gammel palisade ringer inn en tue med tobeinte småkryp. I en bakke opp fra elva ligger husene, stråtekt, skeive, skitne.

Bryg klamrer seg til skråningen over Storelva. Et gjørmete tråkk går fra porten på toppen, mellom husene ned til de velvede båtene på elvebakken. Der står et hus med en åre hengende over døren, vertshuset Åren. En håndfull kvinner og menn sitter på tømmerstokkene utenfor vertshuset. De drikker og snakker sammen.

Det ånder fred og ro av hele landsbyen. Den virker døsig. Men når båten skraper mot grusen på elvebredden, og folket ser ned på de reisende, er det mistro som fyller luften. Landsbyen, og folket her, utstråler en kulde som får de reisende til å gå i land med vaktsomme blikk, med unnskyldende miner, og overdrevne forsikringer om at de er skikkelige folk som ønsker alt vel til den som kan gi dem ly for natten. Verten ser dem an, spør dem ut om navn, hvor de kommer fra, hvilket ærend de er ute i. Han smiler ikke, og tilbyr ingenting før gode svar er gitt.

Mens dette skjer samler det seg en flokk barfotede og fillete unger på hjørnet. De stirrer åpenlyst på de fremmede, noen av dem med frykt i blikket, andre med et sinne som speiler de voksnes skepsis. En av ungene tar opp en stein og kaster i vannet, like ved båten. Det fører til opphisset hvisking blant kameratene, og litt knuffing mellom de største.

Når verten godtar de fremmedes redegjørelse, og ber dem sette seg på tømmerstokkene, kommer barna langsomt nærmere. Nysgjerrigheten får dem til å studere utstyr, klær, ansikter. En av de største guttene prøver å spørre ut de fremmede, men da blir ungene jaget av de voksne som sitter der.

Det blir stille. De fremmede drikker. De lokale bøndene drikker. De to gruppene skuler litt på hverandre, og snakker lavt med sine egne. Solen synker, skyggene blir lange. Det blir kjølig å sitte i elvebrisen. Snart er det bare de fremmede igjen på tømmerstokkene. De sitter og undrer seg over en landsby som var kjent for å være gjestfri, vennlig, hyggelig å komme til. Men slik er det blitt, folk har ikke råd til å stole på noen i ulvetiden.

Høvding Sleva i Plum*

Hun ser på ham igjen. Borgel sitter stor og tung på benken. Hviler i sin egen kropp, i tryggheten han alltid har eid. Hendene er grove, haken kraftig, håret tykt. Øynene hans er mørke og rolige. Hun kan ikke annet enn like den unge mannen, og hun har kjent ham siden han lekte med Lanja som liten. Men akkurat nå viser hun ikke hvor godt hun liker ham. Han har fått gjennomgå en god stund, og tålt det bra, men noen spørsmål gjenstår før hun er fornøyd. Hun ranker seg, og gjentar spørsmålet hun åpnet med:

Så du vil ha datteren min?

Han nikker nok en gang.

Og du kan gi henne et skikkelig liv? Mat? Husrom? Arbeid?

Han ser opp, møter blikket hennes, sier rolig "Ja".

Du vil behandle henne slik hun fortjener? Du vil være tålmodig nok? Kjærlig? Sterk for henne når hun trenger det? Du vil oppdra barn med henne? Og du er mann for å stå støtt når familien trenger deg? Du stikker ikke av om vanskene tårner seg opp? Er du mann for alt dette?

Han nikker taust.

Vil hun ha deg?

Svaret kommer rolig:

Spør henne. Om hun vil ha meg, vil jeg ha henne.

Sleva smiler. Det var det avgjørende spørsmålet. Viktig at han lot Lanja svare for seg selv på det. Hun reiser seg, ber ham stå opp også. Forteller at hun aldri har vært i tvil, men at hun ikke er den som svikter tradisjonen. Svigerforeldrenes biske utspørring av beileren er gjennomført, og hun er tilfreds. Hun vil med glede gi datterens hånd til ham, og hun gleder seg på begges vegne.

Etterpå sitter hun i solveggen og venter på Lanja. Når hun kommer står Sleva opp, går datteren i møte med et stort smil, tar rundt henne, og knuger henne inntil seg. Hvisker hvor glad hun er på datterens vegne, gråter litt på skulderen hennes. Holder datteren fra seg, stirrer på henne med tårevåte øyne. Lanja har også grått. De smiler til hverandre gjennom tårene, ler sammen. De liker hverandre, gir hverandre trygghet, støtte, og det blir ikke borte om Lanja vier sitt liv til Borgel.

Støtten fra Lanja har alt å si. Til tider kan hun kjenne savnet knuge i brystet. Det hender hun er grusomt ensom, alene i verden uten Markis. I årene etter hans død har livet vært som et elvestryk, uberegnelig, voldsomt, fullt av motstand mot tiden som driver henne bort fra livet de hadde. Likevel har hun holdt på høvdingsetet i landsbyen, hjulpet de hun har kunnet, krevd inn skatter for baronessen, og skjult sine kvaler så godt hun kunne. Men uten Lanja ville hun ikke maktet å skjule det. Uten Lanja ville hun ikke kommet ut av det som en styrket kvinne og høvding.

* landsbyen Plum

Der Storelva flyter stor og stille, med Orkebergene som tause vakter over seg, der ligger Plum. Jorden er saftig, fisken fet, og frukttrærne bærer de søteste granater. Et lite paradis ville denne landsbyen vært, om det ikke var for nærheten til fjellene.

Det kommer en figur fra fjellene, grønn i huden, med store, gule hoggtenner stående opp fra underkjeven. En grønnskolling. Selv sier han at han er et "ork". Men folk i Orianna kaller dem oftest grønnskollinger, fordi de er dumme og grønne i huden. I tillegg er de late, grønnskollingene, svake og sykelige, og lette å hisse opp. Et primitivt folkeferd med mye av det dyriske i seg.

Ned bakkene i solen kommer en grønnskolling. Han er alene, og alene i dette landet har man grunn til å trå varlig, særlig om man er et ork. Men denne grønnskollingen marsjerer uten frykt mot mannereiret, mot Plum. De ser ham lenge før han er nær nok til å si noe. De holder øye med ham.

De står tett på gangveiene rundt palisaden når orket kommer. Et ork, har vaktene skreket, det kommer et ork! Og folk har stoppet, virret med hodet, grepet etter nærmeste våpen, stormet mot palisadene. Nå står de klare til å forsvare seg. Barna står der også, strekker seg på tå, vil så gjerne se grønnskollingen. Han kommer, rolig, med bestemte skritt. Går rett mot porten. Stopper. Ser opp på hodene. Hilser med navnet sitt, et uforståelig grynt, og sier han har en melding til "førsten i Plum". Den skal overleveres direkte til "førsten", og ingen annen.

Høvding Sleva går ned. De åpner porten. Hun går ut og møter orket. Stålsetter seg mot orkestanken. Glemmer seg et øyeblikk og smiler. Akkurat dette orket har nok erfaring med menn fra før, for det knurrer ikke, hisser seg ikke opp når hun smiler. Orket stivner litt, så hun skjønner at noe er galt, og så husker hun at et smil er aggressivt. Hun strammer munnen. Rekker frem hånden. Orket leverer en steintavle. Den er ikke stor, men hun må ta imot med begge hender. Så snur orket, og marsjerer mot fjellene igjen.

Grønnskolling! Feige froskemann! Skyt orket! Skyt det!!!

Hånlige rop følger orket oppover bakkene. Noen løfter en bue, men høvdingen ser det før pilen flyr. Hun roper en kommando, og buen blir senket. Orket forsvinner over nærmeste bakketopp. Høvdingen går inn i gjen. Porten blir stengt. Best å være forsiktig når det er ork i nærheten. Så samler de skriftlærde seg rundt steintavlen, for å tyde de underlige tegnene fra orket sin høvding.

Først Slvv Krrsj.

Får granater.

Tredve rygger.

Granat åtte grunker.

Jarøyk fra Rovås.

Å' disse grønnskollingene! De kan troll tryte ikke skrive skikkelig!

Flere av de andre nikker. Men samtidig undrer de seg. Hva er dette? Hvorfor vil orkehøvdingen kjøpe frukten deres? Hvorfor tilbyr de så mye grunker? Er det en felle? Skal tredve ork komme hit for å hente frukt, eller er det bare et dekke for å angripe landsbyen? De undrer seg. Dette er ingen enkel sak. Det er svært uvanlig. Hvem vet hva orket pønsker på. Noen ja-røyk fra Rovås blir det ikke. I hvert fall ikke før baronessen er varslet. Og hun må varsles nå!

Høvding Mold i Fille*

Grums. Blander du jord og vann blir det grums.

Mold ser oppover elven. Den går stor, vannet er brunt. Det er fælt å se, fælt å kjenne elven renne inn i sjelen. Elven er grumsete og flomstor i ham. Den river vekk all vilje, alle klare tanker, alle drømmer. Fyller ham opp med vrakgods. Han er uten makt over seg selv.

Mold står et øyeblikk på elvebredden. Den skittenbrune strømmen siger forbi under ham. Så snur han seg bort. Følger stien inn i skogen. Det er ikke langt. Noen øyeblikk senere står han og ser på huset til sin gamle venn. Det er ikke stort å skryte av, men Runald har heller aldri vært noe særlig med hendene, så det overrasker ikke. Mold nøler ikke med å gå frem, og roper likegodt på Runald når han kommer nærmere, roper ut at det er Mold, vennen fra Runalds barndom.

Han blir glad. Selvsagt blir han glad av å se Runald. Men han kjenner det ikke så godt. Det er grumsete, dødt. Han smiler og snakker, og ler innimellom. Runald er snakkesalig, entusiastisk og sprudlende, som alltid. Det er godt å se ham igjen, men samtidig er det noe tamt over det hele. Som om det ikke betyr så mye likevel. De har tross alt ikke sett hverandre på mange år, så de er ikke akkurat kamerater nå. Dessuten er han her for å få hjelp, ikke for å prate.

Runald kommer ham i forkjøpet, spør hvorfor han kommer, hva slags vansker han strever med. Er det på egne vegne? Det blir klart for Mold at Runald lever et spesielt liv her i skogen. Folk som strever med noe oppsøker ham. De andre holder seg borte. Det er trist, men det er slik det er. Runald er en heks.

Han forteller om grumset, vanskene med å holde tanker og drømmer på plass i hodet. Forklarer at det går en sterk strøm gjennom ham, og at den river ned alt som er hans eget. Han har ikke lenger kontroll, og kan ikke stå imot strømmen. Han prøver å demme opp, men vet ikke hvordan man gjør det når flommen går i en selv, ikke i en elv.

Runald blir stille når Mold forteller. Ansiktet blir alvorlig og grunnende. Han stiller noen enkle spørsmål, om elven, hvordan grumset arter seg, om flommen er vedvarende eller skiftende. Han spør også om strømmen har en vilje. Vil den noe med Mold? Fører den noe sted? Mold blir svar skyldig. Strømmen er bare der, uklar, ustyrlig, overveldende.

Du er besatt.

Mold forstår ikke, spør hva han mener.

Elveånden har våknet. Jeg har sett tegnene, og ventet at det skulle skje nå snart. Trodde den kanskje ville søke ut noen. Du er den første, Mold. Du har den nyfødte ånden til Storelva i deg.

Mold kremter. Han har aldri hørt om ånder, annet enn i Luhmanna, men det er bare eventyr de forteller for å skremme barna litt. Det er ikke noe man blir "besatt" av.

Tro meg, Mold, du har elven i deg. Det oppleves som grumsete fordi dette er den første flommen, en slags vårflom for elveånden. Den har nok tatt deg fordi du er høvding, og fordi du liker elven. Du liker fremdeles å fiske? Du svømmer ennå?

Mold nikker. Han er taus nå. Det stemmer. Det kom etter at de reiste den nye mølla. Han var sliten, trøtt, og det hjalp ikke å hvile. Noe herjet med ham hver gang han la seg. Han kjenner at det stemmer; han har elven i seg. Men hva betyr det. Hva vil elven med ham? Og hvorfor? Vet Runald det?

Nei, jeg vet ikke.

Runald svarer med lav stemme. Blir sittende å se på ham, lenge. Så kommer det.

Det eneste jeg vet er at elven ikke slipper taket. Når den først er der kan du ikke demme den opp. Du må lære deg å leve i strømmen, flyte i den. Og du må lære det alene, Mold. Jeg kan ikke hjelpe deg, annet enn ved å si det lille jeg vet. Kanskje strømmen blir klarere med tiden, eller kanskje det tar lang tid før vårflommen går over. Våre liv er korte blaff i den store natten, og hvem vet hvor lenge en elveånd lever...

* landsbyen Fille

Nord i Duebaroniet, der Storelva kommer østfra og svinger sydover, der ligger Fille. Den ligger på en kolle over elven. Palisaden står som en krone på toppen av kollen, med mykt bølgende møkkhauger rundt. På en av skithaugene sitter en mann og driter.

Ved inngangen til landsbyen står ei ungjente og lener seg mot porten. Det står et spyd opp langs palisaden ved siden av henne. Hun har krokete rygg, matte øyne, og er litt dradd i ansiktet. Hun holder vakt, men hun spør knapt hvem de fremmede er, og gjør ikke mine til å gripe spydet når de nærmer seg. Men når høvding Mold nærmer seg, da griper hun spydet, og retter seg opp. Hun følger ham vaktsomt med øynene til han er ute ute av porten, ute av syne. Så slapper hun av igjen, og står like sløv som alltid.

Det lukter folk her, og husdyr. Møkka bæres ut hver morgen, legges i familiedynger rundt landsbyen, utenfor palisaden. Noe møkk legges i graver, for å gjære og bli gjødsel. Noe møkk legges utover, for å tørke og bli brensel. En mann med skit, er mett og rik, sier ordtaket.

Husene er bygget i tre, med takene tekket av strå. De er ikke stort å se på, men i hvert hus lever en stor familie, mange barn og voksne. Hvert hus er delt med en halv-vegg innvendig. Folket bor på ene siden, dyra på den andre. Hemsen brukes til dyrefor, det evinnelige høyet, og til de voksnes nattlige øvelser. Slik lever de, bøndene i Fille; tett, svett og skittent, med lopper i sengene og lus i håret.

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenDuebaroniet