Skyggeriket

La meg fortelle deg om et sted uten sol, uten dag, et sted i evig mørke. La meg fortelle om et sted der skyggene hersker. Sett deg og lytt til denne fortellingen, lytt til mine ord, og vit at dette er den sannheten du ikke ser. Vit også at når som helst kan skyggene åpne seg som en avgrunn under dine føtter. Den verden du ser er kun et skimrende speilbilde på overflaten av et ufattelig mørkt dyp. La meg fortelle om første gang jeg så inn i skyggene...

Heksen Hellari Mørkmaner sitter blek og alvorlig ved ildstedet. Hun tar kruset fra kistelokket, løfter det til leppene og drikker. I flammene fra ildstedet ser du mørke øyne, et blikk som borrer gjennom all falskhet og feighet. Kroppen hennes er spinkel, huden blek, men Hellari er en kraftfull kvinne. Hun trenger ikke heve stemmen. Hun vet du lytter nå. Rolig fortsetter hun sin beretning.

Det er lenge siden. Jeg var en ung heks. Ja, jeg var knapt verdt å kalle heks, så lite som jeg visste. Kontakt med kreftene hadde jeg, og jeg var blitt fortalt hva man kunne gjøre med dem. Likevel kunne jeg knapt bruke dem, og jeg visste ingenting om hvordan de kunne bruke meg.

Flere ansikter rundt ildstedet rykker til. De er unge hekser alle sammen, så dette er nytt for dem, og det høres ikke lovende ut at kreftene kan bruke dem. Noen av dem er skeptiske. Noen virker skremt. Alle ser de på heksen Hellari.

Joda, det stemmer, kreftene kan bruke deg. Og når du er i kreftenes vold er det lite å gjøre. Jeg vet. Jeg var der. Kreftene holdt meg. Og det var ikke jeg som løsnet grepet. Jeg skal fortelle, men la meg drikke litt først...

Nok en gang drikker hun. Tørker seg om munnen. Fortsetter.

Den første gang jeg så inn i skyggene var en fin dag. Det var vår, solen skinte, fuglene sang. Jeg var nylig tatt opp som lærling hos heksen Amberlin Silketåke og jeg var lykkelig. I skogen stod urter og krydderplanter i fullt flor. Amberlin sendte meg ut for å sanke hvit primadonna og trollsymre. Jeg hadde sekk på ryggen, tykkteppe, godt brød, ost og speke for flere dager, så jeg trengte ikke tenke på tiden. Jeg vandret fritt i skogen.

Den andre dagen tok jeg av meg på bena og gikk barføtt. Det var skjønt. Lyngen kilte mot anklene, skjørtet danset rundt leggene og duftene i skogen fikk meg til å drømme. Jeg var ung og sorgløs, uten en tanke for skyggene livet bærer med seg. Når jeg kom inn i et område med trollskjegg, med forvridde greiner og krokete stammer, da tenkte ikke jeg på skogens farer. At fuglene stilnet var spennende, pirret min nysgjerrighet og drev meg lenger inn i villnisset.

Hellari snur seg mot deg, kanskje fordi du er den mest dumdristige av elevene hennes. Hun smiler ikke, blikket hennes er direkte, søkende, oppleves som om det pirker deg i sjelen. Du ser ned, ikke sikker på om hun gjetter hva du tenker. Når du ser opp igjen stirrer hun mot flammene. Blikket er fjernt igjen, som om hun er et annet sted.

Jeg slet meg frem gjennom trollskogen den dagen, og selv om jeg husket det heksen Amberlin hadde fortalt om trollskjegg og marekors var jeg ikke til å stoppe. Jeg ville se marekorset med egne øyne, se om det virkelig var så farlig som alle fortalte. Dumdristig var jeg.

Det er en tid for alt, men det er vanskelig å akseptere slikt som ung. Det var først når jeg ble eldre at jeg så hvor mye det kostet å være så fremfusen. Nei, det kostet ikke meg noe, den gangen, men nå er jeg full av anger. Nå kan jeg ikke lenger glede meg over å løpe barføtt i skogen. Jeg husker alle de som ofret gleden sin, helsen, livet sitt for meg. For å bringe meg gjennom de krisene jeg selv skapte. Dumdristig var jeg, og farlig for mine nærmeste.

Du kjenner igjen ordene. Hun har fortalt deg det før, i sinne eller frustrasjon, men du har ikke tatt det alvorlig. Nå forstår du at hun alltid har ment det alvorlig, når hun har fortalt deg at du er farlig for henne. Det stikker i deg. Du kjenner deg skamfull, men samtidig var ikke hun noe bedre, når hun var på din alder, så hvordan kan hun forvente at du skal ta henne alvorlig? Du ser på henne igjen. Hun fortsetter sin historie.

Jeg fant marekorset. Brøytet meg gjennom et buskas, og stod plutselig i utkanten av en ring med nåletrær. Krokete, men underlig høyreist einer. Og i ringen innenfor eineren var bakken dekket av blomster, trollsymre i blåsvarte ranker. For et syn det var. Aldri hadde jeg sett trollsymre så stor og velduftende, så mye av den. Jeg tenkte vel ikke på farene ved et marekors. Satte bare fra meg sekken og begynte sankingen av all den trollsymre jeg kunne bære, i marekorset.

Og så fant jeg ankersteinen. Satte meg på den, spiste, nøt solen og stillheten. Smilte for meg selv over dumheten til heksen som lærte meg opp. Hvordan skulle jeg ta henne alvorlig etter dette? Tomme advarsler ga hun meg, masse falsk kunnskap, men ingen sann innsikt. Slik tenkte jeg der jeg satt, og merket ikke skyggene som danset rundt meg. Det var sol, skyggene var skarpe, og uten at jeg merket det ble de dypere...

Hun stirrer inn i ilden. Mørket i øynene hennes er blitt dypere også. Kruset hennes er tomt, men en av de andre kommer før deg. Han tar kruset, løper til tønnen, fyller det, vender tilbake. Hun smiler et taust takk, drikker. Du merker en utålmodighet, en stigende irritasjon over alle avbrytelsene, men hun virker fast bestemt på å gi denne historien til dere i sitt eget tempo. Hun har stirret på flere av de andre også, meningsfullt, mens hun fortalte, så det er tydelig at flere av dere har bruk for de innsikter som ligger begravd her. Du stirrer på dem, ser skyggene som danser i ansiktene deres og blir et øyeblikk forvirret. Skygger? Hva er en skygge?

Skyggene krøp innpå meg og når den første berørte foten min var jeg fortapt. Det åpnet seg en rift i verden, en mørk knivsegg mellom det jeg kjente og det kalde mørket bakenfor. Jeg skvatt til, mistet osten, bøyde meg etter den og forsvant i skyggene. I det ene øyeblikket var jeg i min egen kropp, i en verden jeg kjente. I neste øyeblikk var jeg uten kropp, i en stor mørk kulde, med dansende skygger rundt meg på alle kanter. Det var som en drøm hvor du dør og hvor drømmen fortsetter etter at du er død. Du forstår plutselig at det ikke finnes noenting, bare et stort kaldt mørke, og du er alene i dette mørket, uten noe håp om å treffe et annet menneske. Du er alene, kald, redd og uten de sanser du fyller dagene med. Du er ingenting. En skygge.

Når jeg våknet opp igjen, ja, for jeg ble borte i mørket. Sjokket var for stort. Når jeg våknet var jeg en tynn skygge som fløt gjennom mørket, en skjør og flimrende bevissthet uten mål og mening. Jeg var en del av kreftene, en del av mørke drømmer jeg ikke kjente, som ikke var mine og som jeg ikke kunne styre. Jeg var den lille resten av meg selv, så oppslukt av mørket at jeg allerede nå merket at jeg forsvant. Jeg var i ferd med å glemme meg selv, miste meg selv, forsvinne. Og det var ingenting jeg kunne gjøre.

Et høyt fall var det, fra livsglad, soldyrkende og arrogant, til et lite fnugg av ingenting i ferd med å viskes ut av skyggene rundt meg. Et høyt fall...

Heksen Hellari Mørkdanser blir stille. Du spør deg selv hvorfor hun alltid må ta disse pausene. Hvorfor kan hun ikke bare fortelle sin historie? Det må da være bedre for dere å få hele historien i sammenheng. Pausene blir jo bare distraksjoner, en irriterende ventetid fordi Hellari må tenke over det hun opplevde den gangen. Det er lenge siden! Det er du som trenger å tenke nå, og det kan du først gjøre når du har hele historien, når du ser sammenhengene. Du kremter. Hun ser opp, smiler.

Jeg så aldri hva som berget meg, men jeg merket en forstyrrelse i kreftene, noe som fikk det til å gå en skjelvning gjennom meg. En nyanse i strømmene som fortalte at et rovdyr nærmet seg. Et grådig og rasende vesen, mektig, morderisk, skyggen til en jerv.

Ja, det var slik jeg opplevde det, som om skyggen til en jerv jaktet på meg. Og det var ikke døden jeg fryktet når den nærmet seg. Jeg fryktet ingenting. Jeg var rett og slett ingenting annet enn frykt. Det var det siste jeg hadde igjen da jerveskyggen slukte meg. Jeg kunne beskrive det som en evighet eller et øyeblikk, det å bli slukt av jerven. Hele tiden var det som om jerven slet sjelen min i stykker, som om den fråtsen i min frykt, som om den spiste meg. Jeg husker ikke hva mer som skjedde.

Amberlin fortalte meg det da jeg våknet. Det var måneder senere. Langt på høst. Grenene slo mot taket, stormen raste i skogen. Plutselig slo jeg opp øynene. Jeg var fremdeles i skyggene, jeg skrek, og ble så skremt over min egen stemme at jeg tisset på meg. Jada, det er skammelig, men jeg var ikke mer enn en fille. Sjelen min var et lite skrømt og kroppen min var en slapp makk i sengen.

Ansiktet til Amberlin dukket opp og jeg hylte. Tror jeg mistet vettet et øyeblikk. Trodde hun var en jerv, at hun ville spise meg. Når hun tok på meg gikk kroppen opp i spenn og det kostet så mye krefter at jeg besvimte.

Hellari ser seg rundt. Hun ser alvorlig ut nå. Stirrer på deg når hun fortsetter.

Det var den første leksjonen min, men jeg var for dum til å forstå at det burde vært den siste. Seks måneder lå jeg bak sengekarmen etter at Amberlin hentet meg ut fra skyggeriket. I seks måneder lå jeg med nattøyne, og jeg husker ingenting av det. Amberlin stelte meg og ga meg krefter. Når jeg våknet igjen var hun avkreftet. Hun var blitt flere år eldre på den tiden, og hun klandret seg selv. Hun klandret seg selv for mitt ungdommelige overmot, min utålmodighet. Men det var hun som brakte meg tilbake. Jeg kom ut fra skyggeriket med nattøyne, og ni av ti som får nattøyne vil aldri se vår verden igjen. De er levende døde.

Selv levde jeg nok en gang, som om jeg var tilbake fra døden. Jeg fortsatte som lærling. Jeg var mer forsiktig etter dette, for Amberlin sin skyld. Hun døde for tidlig, og det var mitt ansvar. Jeg visste det, men jeg sluttet raskt å tenke på det. Uten Amberlin ble jeg like skjødesløs som før. Jeg dro ut i verden. jeg tok nye læremestre. Noen av dem måtte betale for å lære meg opp, og to av dem betalte mer enn Amberlin, for min dumdristighet.

Hun ser på deg. Hun ser på de andre. En etter en slår de blikket ned, men du stirrer trassig på henne. Hun merker det, snur seg mot deg, kontakter kreftene, lar trolldommen ta form. Bak henne åpner det seg en portal, en svevende skygge uten feste i noe her. Stemmen hennes er like lav som alltid når hun ber deg ta skrittet nå, eller vente til hun har lært deg hvilke skygger du bærer på.

Skyggerikets geografi

Man ser ikke utover et landskap i skyggeriket. Man er fanget i strømmene og kan kun flyte med disse. Om man rår over trolldommer kan man vandre på strømmene, og i større grad styre hvor man kommer. Når man møter andre bevisstheter kan man stå imot disse utfra formen man har, og utfra formen deres. Om én av bevissthetene ønsker å sluke den andre blir det konflikt. Da vil evnen til å skifte form være avgjørende, siden noen former er svake for noen former, som er svake for andre former, etc. Noen former er likevel sterkere ann andre. Mange trollvesener vandrer like lett i skyggeriket som i lysets verden, og de er sterke i skyggene. De er farlige for hvem som helst. Deres evne til vandring og forandring er langt større enn et menneske noen gang vil oppnå.

Den geografien som finnes i skyggeriket er bestemt av livet i lysets verden. Det er større aktivitet i strømmene der det er liv, og strømmene går ekstra sterke mellom levende vesener. Det finnes også strømmer i luften, i jorden og i vannet. Disse skiller seg lite fra hverandre, men skiller seg klart fra livets strømmer. De er som etterdønninger av livet, rolige ringer rundt hvert livstegn, et hav livet suger kreftene til sine strømmer fra.

Luftens strømmer kan kjennetegnes ved en frihet i formen, friere virvler, selv om det går langsomt. De kan oppleves som skjønne tegninger i mørket, om man har sinnsro nok til å kjenne dem.

Vannets strømmer kan skille seg fra de andre skyggene ved at strømmene vekker lyster i en, minnet om gamle berøringer, en god sovestilling. De kan virke søvndyssende, såpass at øvede skyggevandrere advarer mot å følge dem. Sovner man først i vannets strømmer kan man like gjerne sove til sjelen er visket ut.

Jordens strømmer er kalde. De er langsomme som de andre, men de har også den egenskapen at de kan lamme all egenbevegelse, all fornuftig tanke. Når lammelsen setter inn vil den oppleves som et behagelig vern mot kulden i strømmene, en måte å unnslippe dem på. Slike tanker er et selvsagt tegn på at man står i fare for å miste seg selv og bli slukt av kreftene.

Dette er altså måter å skille forskjellige strømmer på, etter måten elementene i lysets verden påvirker skyggene. Likevel er det altså slik at livets strømmer er sterkere. Livskraften overdøver ofte forskjellene på de svakere strømmene. Samtidig er det aldri klare skiller skiller mellom jord, vann og luft i skyggeriket. Disse strømmene flyter i hverandre, blandes og springer ut fra hverandre. Og kreftene som strømmer mellom alle levende vesener i lysets verden gjennomborer dem, omformer dem og gir dem nye retninger.

En stor ansamling av levende vesener vil prege strømmene i skyggeriket. En skog vil foreksempel være et virvar av strømmer som fletter og vever i evig endring, et sted der den ene kraftkilden ikke kan skilles fra den andre. En by kan være like forvirrende som en skog, men på en annen måte, fordi kraftkildene her alltid selv er i bevegelse og hele tiden knytter nye forbindelser, skaper nye kraftlinjer i skyggene.

Ethvert levende vesen i lysets verden er en kraftkilde. Dette gjelder ikke kropper osm er forlatt av sjelen, som foreksempel en kropp der sjelen vandrer i skyggeriket. Noen er svake, som gress og smågnagere og spurver. Noen er sterkere, som trær, folk, delfiner. Noen er svært lette å merke, som trær i marekors, trolldyr og heksemestere. De er sterkere enn vanlig. Men de aller sterkeste kraftkildene er trolltrær, drager, dimriller, fabeldyr, flammetroll og trollmaneter. Dette er mektige vesener som skaper store bevegelser rundt seg i skyggeriket, alle på sin spesielle måte.

I tillegg kan ild i lysets verden oppfattes som en kraftkilde i skyggeriket, selv om ilden bare styrker flyten i kreftene og gjør alle små virvler i strømmene tydeligere. For en uerfaren skyggevandrer kan en skogbrann være en skremmende intens opplevelse. Det er som om man faller i et bålet og sprenges i tusenvis av askeflak som blir tatt av vinden. Det varer til ilden gir deg. Ganske mange blir vettskremte første gang de opplever dette, og noen få blir gale, men det ikke farlig i seg selv. De som blir gale takler rett og slett ikke sjokket.

Skyggeriket er en flytende bakevje av strømmer uten noen egentlig begrensning. De er som en kule med en aktiv skive i midten, full av sterke livskrefter og med flytende grenser. Alt flyter, alt endres, og mørket har ingen ende. Men det finnes en grense for hvor langt en sjel kan gå, og likevel ha muligheten for å vende tilbake. Om man vandrer for langt i skyggene, langs de sterkeste strømmene, de som fører utenfor grensene for lysets verden, da kommer man aldri tilbake...

Spilling i skyggeriket

For å åpne en port til skyggeriket må man bruke trolldommen Trollport, enten langsomt (lykkes alltid) eller raskt (nivå + terning = må bli 20 eller mer). Man kan også komme inn i skyggeriket gjennom en trollrift. En trollrift kan opstå hvor som helst, men de er sjeldne. I ustabile marekors er de derimot vanlige. Men der kan det like lett oppstå andre fenomener, så det er ingen sikker måte å gå inn i skyggeriket på. Man bruker også Trollport eller en rift for å forlate skyggeriket.

For å bevege seg i skyggeriket kan man bruke enhver trolldom som handler om bevegelse (Trollføtter, Trollvinger og lignede). Det finnes ingen andre måter å bevege seg på, så om man ikke kjenner slike trolldommer vil man flyte rundt i skyggene uten styring. Man må selvsagt lykkes med trolldommen for å styre seg selv, og lykkes igjen hver gang man foretar seg noe spesielt.

Alt skifter form i skyggeriket, og særlig når det kommer i konflikt. I en konflikt er det loven om formene som gjelder. For å forvandle seg kan man bruke enhver trolldom som endrer utseendet på en eller annen måte (Trollvekst, Trollham, Trollhud og lignende). Har man ikke slik trolldom vil man vanligvis beholde noe som ligner på sin egen form, men spontane forvandlinger kan skje. Husk at menneskeformen er underlegen alle andre former. I skyggeriket er dette betydningsfullt, siden det ikke er den fysiske formen som gjelder, men den symbolske. Man må selvsagt lykkes med trolldommen for å endre sin egen form, og lykkes igjen hver gang man forsøker en endring.

Det man ønsker å gjøre i skyggeriket er å forflytte seg, sluke kraften fra andre vesener, utforske kreftene eller utforske vår egen verden.

1. En vandring i skyggeriket er full av farer, men samtidig kan den bringe deg fra ene enden av verden til den andre på svært kort tid. Om du mestrer skyggevandringen er det både en måte å forlytte seg på og en måte å flykte på.
2. Ved å sluke kraften fra andre vesener kan man få deres egenskaper og krefter. I noen tilfeller kan man forlate skyggeriket med slike egenskaper eller krefter i behold. Mang en heks har bygget sin makt på denne måten. Det er risikabelt, men noen hekser er villige til å sluke hva som helst for å øke sine krefter.
3. En utforsking av kreftene er selvsagt mulig i skyggeriket, siden kreftene der opptrer uten det sløret sansene våre skaper. Trollkreftene er i sin sanneste og råeste form i dette mørket, så man kan forstå sammenhenger som ellers er skjult. Man skal likevel være forsiktig med å følge de sterkeste strømmene, for de fører til andre verdener, og selv ikke et trollvesen er i stand til å snu om en slik strøm fanger det.
4. Lysets verden kan også studeres gjennom skyggeriket. Det krever at du har trolldom som lar deg "se" begge verdener samtidig. Det er også svært nyttig om du skal bruke en vandring i skyggeriket for å komme deg et bestemt sted i lysets verden. Trolldom som berører sansene gir deg forskjellige muligheter til å sanse vår egen verden samtidig som du er i skyggeriket. Trollsanser kan gi flere sanseinntrykk fra lysets verden; bilder, lyder og lukter samtidig, men ikke berøring. Trollblikk gir kun bilder fra lysets verden. Trolløre gir lyder. Trollnese gir lukter. MEN... det vil alltid oppleves som et skimmer i skyggene, som uvirkelig, og det er visse farer forbundet med dette. Det kan distrahere heksen sin oppmerksomhet i skyggeriket, og det kan merkes av hekser i lysets verden. Om en heks merker det og bruker trolldom mot deg fra lysets verden, kan effektene i skyggeriket bli skjebnesvangre for deg.

Skyggeriket er ikke et sted man legger all sin spilling til. Men det kan godt være gjennomgangstema for en saga, et utrygt sted det er nødvendig å oppsøke, et sted man vender tilbake til...

Panta rei.