En dikter blir til ...Det startet med en avstandsforelskelse. Jeg var ung, dum og altfor sky til å fortelle henne hva jeg følte. Da hun viste meg noen dikt hun hadde skrevet (om sin kjærlighet til en annen gutt), skreiv jeg rask ned noen egne dikt. De ville jeg vise henne, så vi liksom hadde noe felles og kanskje kunne ... (ja, du vet). Hun var ikke interessert (sukk). Det første diktet ? Joda, jeg har det ennå, i en gammel kladdebok, sammen med resten av min ungdomsproduksjon. På nynorsk, selvsagt, og inderlig som bare en fjortenåring kan skrive. Her er det:
Jeg var fjorten år gammel. Hun var min store kjærlighet, over flere år, men jeg fikk aldri napp. Slik var det nå engang. Jeg var en sårbar gutt som spilte fotball, gikk på ski og følte en bunnløs fortvilelse over alle kvisene.
Hun elsket en annen, selv om jeg ikke forstod det da. Men det kom noe godt ut av det: jeg fortsatte å skrive. Jeg spilte fotball, gikk på ski og skreiv dikt. Jeg ble opptatt av ord, og hvordan språket og virkeligheten samhandlet.
Jeg er eldre nå, og klokere. Min ungdoms flamme giftet seg med gutten hun hadde skrevet dikt til. Jeg fikk ingen kjæreste den gangen, men diktene ble med meg videre ...
|
||||