startside || forfatteren || dikteren
 

En dikter blir til ...

Det startet med en avstandsforelskelse. Jeg var ung, dum og altfor sky til å fortelle henne hva jeg følte. Da hun viste meg noen dikt hun hadde skrevet (om sin kjærlighet til en annen gutt), skreiv jeg rask ned noen egne dikt. De ville jeg vise henne, så vi liksom hadde noe felles og kanskje kunne ... (ja, du vet). Hun var ikke interessert (sukk).

Det første diktet ? Joda, jeg har det ennå, i en gammel kladdebok, sammen med resten av min ungdomsproduksjon. På nynorsk, selvsagt, og inderlig som bare en fjortenåring kan skrive. Her er det:

TIL DEG

Eg er einsam,
eg lengtar
etter deg.

Eg er liten
for andre,
ikkje for meg.

Eg er liten for deg,
men eg og vil noko
med deg.

Jeg var fjorten år gammel. Hun var min store kjærlighet, over flere år, men jeg fikk aldri napp. Slik var det nå engang. Jeg var en sårbar gutt som spilte fotball, gikk på ski og følte en bunnløs fortvilelse over alle kvisene.

MEN

Å vera
eller å ikkje vera,
det er spørsmålet.

Men
det er jevlig å veksa opp
og oppdaga at ein ikkje er noko.

Hun elsket en annen, selv om jeg ikke forstod det da. Men det kom noe godt ut av det: jeg fortsatte å skrive. Jeg spilte fotball, gikk på ski og skreiv dikt. Jeg ble opptatt av ord, og hvordan språket og virkeligheten samhandlet.

EIT ORD

Eit ord kan seia så mykje,
men ikkje alt.

Fleire ord kan seia meir,
men ikkje alt.

Ord er ikkje alt.

Jeg er eldre nå, og klokere. Min ungdoms flamme giftet seg med gutten hun hadde skrevet dikt til. Jeg fikk ingen kjæreste den gangen, men diktene ble med meg videre ...

EIN FIENDE

Kvifor smila
når du er ulukkeleg?

Kvifor le
når du vil grina?

Kvifor seia nei
når du lengtar?

Ver ikkje så redd
for å la andre forstå deg.

 

startside || forfatteren || dikteren