Min talerstol

Vi trenger engasjement. Vi trenger omtanke og velvilje.

Dette er min egen talerstol, hvor jeg prøver å si noe om verden rundt meg, menneskene, og prinsipper jeg mener er viktige. Jeg skal prøve å være kort, så det er lett å lese på en skjerm.

Når jeg har noe å si vil jeg legge det inn her, på toppen, så det er lett å se om noe nytt er kommet til siden sist. Men husk: du må kanskje laste sida på nytt for å se om det er kommet noe.

Da må jeg få be om litt lesero ...

Oppdragelse

Jeg har unger. De må oppdras. Heldigvis har jeg jobbet med unger, så jeg vet en del, men likevel: en utfordring er det.

En del av utfordringen er å hjelpe ungene til å finne en god plass i familien, slik at vi alle har det bra sammen. Vi skal jo ha et langt samliv mens de vokser, et samliv der vi voksne må ta ekstra ansvar. Den gode plassen finner ungene selv. Det hjelper at vi er positive voksne, at vi ser dem og elsker dem. Og det hjelper å gi dem tiden og plassen til å bruke seg selv.

En annen del av utfordringen handler om deres vekst. De må få lov til å erobre nye felter, der de selv skal ta valgene. Det krever at vi voksne er lydhøre for hva de ønsker, og stadig lar dem prøve seg. Unger har faktisk lov å utfordre reglene våre, dersom det handler om å flytte egne grenser. Noen ganger er det riktig å støtte ungene når de bryter med våre forventninger. La dem selv bestemme om regnbuksa skal på eller ikke. Gi dem stadig mer makt over eget liv. Da vil de vokse.

En utfordring er det også å fortelle ungene om menneske og samfunn. De trenger hjelp til å sette ord på livet sitt, og på omverden. Noen ganger er det nødvendig å ta alvorlige samtaler med dem, uten å tråkke på spirene til selvforståelse. Det tar tid å forstå forholdet mellom egen og andres verdighet. Bruk tid og glede når du forteller ungene dine hvor rikt samlivet mellom gode mennesker er.

Tålmodighet. Velvilje. Kjærlighet. Det er de viktigste ingrediensene.

Døden

Frykter du døden?

En dag skal jeg dø. Da tar det slutt. Kanskje dør jeg fort. Kanskje dør jeg langsomt. Kanskje blir det hengende igjen noe mer enn minner etter meg. Et spøkelse kanskje? Uansett hvilken død jeg får, vet jeg at den er slutten. Den er ikke begynnelsen på et paradis, men slutten på det eneste livet jeg har. Slik er det bare. Vi lever små, blafrende liv, omgitt av det store ukjente, mørket som er døden.

Dette er det livet jeg har. Jeg skal ikke dømmes for dette livet, men jeg kan bli husket for det jeg var og det jeg gjorde. Viktigere er det likevel at jeg selv har livet i min hånd. Jeg er selv regissøren av livets gode stunder.

"Å leve som om hver dag var den siste" er et stående uttrykk. Jeg tror mange tolker det som en rastløs tilværelse, et jag for å unngå døden. Jeg tolker det som ei sterk ro; å leve med en aksept av dødens realitet og med evna til å nyte dagen.

La oss leve. Døden kommer tidsnok til oss alle. Når døden kommer opphører vi å eksistere. For noen går det fort. For noen går det langsomt. Men til sist er det slutt for oss alle. Vi trenger ikke frykte det. Det er bare døden.

Gledens trynefaktor

I 1986 bodde jeg på Hamar, men jeg dro stadig til Oslo. Når jeg kom hjem skjedde det noe med ansiktet mitt. Jeg visste ikke at ansiktsmuskulaturen var anspent, men ble klar over det da trynet falt ned i sine vante folder, idet jeg steg ut av bilen på Hamar. Grunnet litt på dette, og fant ut at folk i Tigerstaden går rundt med steinharde ansikter, lukkede masker, avvisende uttrykk av utilnærmelighet. Møtet med så mange harde ansikter gjorde mitt ansikt hardt også.

Noen år senere leste jeg om en antropolog (slike som studerer mennesker) i Kairo. Hun var fra Oslo, men skulle gjøre en studie av slumbefolkningen der nede. Det gikk ikke. Hun fikk ikke kontakt med folk. Var der en hel høst uten å komme noen vei. Var skikkelig fortvila da hun kom hjem til jul. Tenkte hun måtte avbryte det hele.

Vel hjemme fikk hun et sjokk; folk så bistre ut, nesten skremmende. Det var en voldsom kontrast til de åpne og smilende ansiktene hun hadde sett hver dag i et halvt år, på bussen, fortauet, i butikkene der nede, i Karo's slum. Hun begynte å tenke på hvordan hun virket på folk der nede. Ved nærmere ettertanke var det ikke rart at folk aldri (uansett hvor full bussen var) satte seg på setet ved siden av henne, og så stumt på henne når hun snakket til dem. De måtte tro hun var rasende, der hun kom, med ansiktsmasken fra en kald vinterdag i Oslo.

Hun begynte å smile, fikk kontakt med folk og kunne fullføre prosjektet sitt.

Jeg har gjort det til en vane å hilse på folk, særlig når jeg går tur i Nordmarka (der er det jo ikke så mange at man får nakkesleng av å hilse). Jeg prøver møte blikket til folk og smile. Det er en enkel sak å gjøre, og det virker! Folk hilser tilbake. De smiler. Ansiktene mykner av å bli sett.

Det er veldig enkelt. Jeg smiler, du smiler, noen smiler tilbake og gradvis får vi et triveligere miljø. Overfladisk er det heller ikke. Smil virker i dybden. Håndtrykk er gode kontaktpunkter. Hvert "hei" og "hallo" gir dagen litt ekstra glans.

Glede virker.

Potetkaker!

Potetkaka er et fantastisk bakverk. Fremste ingrediensen er naturlig nok poteter, i motsetning til lompa (der mjøl er viktigst), og dette gjør den til en mye saftigere sak enn slektningen. Ellers lages den vanligvis også med mjøl, salt og margarin. Enkelt, og godt.

Dette bakverket kan være vanskelig å få tak i. Mange butikker har ikke potetkaker. Butikker med gode potetkaker har ofte høy kvalitet på resten av varene også. Potetkaketesten er en enkel måte å sjekke om din butikk er bra.

Mange har aldri lært å ete ei potetkake. Det er enkelt. Legg potetkaka på et flatt underlag, gjerne ei skjærefjøl. Legg på pålegg. Rull den sammen. Før den til munnen og nyyyt det!

Pålegg for potetkaker

Bruk smør om du trenger ekstra energi. Det letteste er å legge pålegget i et bredt belte over midten. Sylte er best, og kan kombineres med sennep. Sirup er også et deilig søl, men er selvsagt noe suspekt som næringsmiddel i ei tid da kostholdet inneholder alt for mye sukker. Pultost er også tradisjonelt pålegg på potetkaker. Sylte, sirup og pultost er ikke hverdagskost for nordmenn i våre dager. Jeg anbefaler det likevel av hele mitt hjerte!

Andre pålegg kan brukes, og noen kombinasjoner gir virkelig festmat. Røkelaks og snøfrisk blir en herlig kombinasjon. Ruller man potetkaka og skjærer den i småbiter kan dette serveres i den beste buffet. Både hvit og brun ost passer godt. Svartpølse og andre kjøttpålegg går også godt sammen med det velsignede bakverket. Det kan til og med tenkes potetkaker med syltetøy!

Husk at potetkaker er å foretrekke fremfor lomper i alle sammenhenger, særlig til pølser! Pølse og potetkake er mer mettende, og mye bedre!

Tre ganger HURRA for potetkaka!

- Potetkaka er et av hverdagens mirakler! HURRA!
- Potetkaka er en myk start på dagen! HURRA!
- Potetkaka er best! HURRA!

Spøkelser

Jeg satt på cafe med min gode venninne An-Magritt en kveld. Vi snakket om våre døde, om minnene og ensomheten når noen er gått bort. Vi snakket også om kjærlighet, og spøkelser.

Onkel Bjarne fortalte meg en gang at han hadde vært på vei hjem fra fest, en sen vinternatt, med klart måneskinn. Da han kom inn i dalen la han merke til ei bikkje som kom løpende over snøen oppe fra Kreken. Han satte opp farten, for å nå bikkja i det den kom til skisporet. Men denne hunden var så utrolig rask, den fløy over snøen så fort at før Bjarne nådde frem, krysset den skisporet, og forsvant ned i et bekkefar. Han så etter den, men den kom ikke opp igjen.

Onkel Bjarne gikk frem der bikkja hadde krysset sporet, men det var ingen spor etter hunden i nysnøen. Da ble Bjarne skremt, for han kom til å tenke på spøkelseshunden i Kreken. Det var velkjent at det fantes en slik hund i Kreken, visstnok en hund som tidligere hadde levd der.

Onkel Bjarne ble skremt, og han satte innover dalen som om han hadde styggen sjøl i hælene. han gikk det han kunne, opp Meljabakken og inn på Mørkrid, slengte av seg skiene og sprang inn på kjøkkenet. Der seig han andpusten ned på en stol ved bordet, og begynte å le.

Han lo så han hikstet. Ja, for om dette virkelig var en spøkelseshund, så ville vel ikke han være i stand til å løpe fra den, om han hadde aldri så raske ski, og gikk aldri så fort. En spøkelseshund ville likevel ta ham igjen. Så han lo, fordi han hadde vært så dum å tro at han kunne renne fra et spøkelse.

Han fortalte meg dette selv, før han døde. Og jeg er glad for at han rakk å fortelle meg det, og at han fikk fortalt meg om de andre spøkelsene hjemme i dalen. Det er en liten dal, Mørkridsdalen, men den er full av spøkelser.

Jeg tenker at vi bærer med oss minner, vante vendinger og måter å se ting på, fra våre døde. De som stod oss nære, foreldre, venner, barn, besteforeldre; vi kan fremdeles tenke oss hvordan de ville reagert i en spesiell situasjon. Av og til slår det oss at de ville satt pris på noe av det vi gjør, eller motsatt. Av og til har vi livaktige drømmer der de snakker til oss, og alt er som før de døde.

Jeg tror dette har med kjærlighet å gjøre. De blir værende i oss fordi vi elsket dem så høyt. Noen blir selvsagt værende av motsatt grunn, men de kaller jeg ikke spøkelser, de kaller jeg troll. Typiske troll er de som blir igjen i oss etter et samlivsbrudd. Troll skal vi bekjempe og kvitte oss med, men spøkelser skal vi bære med oss.

Det er kanskje en mulighet for at den kjærligheten vi føler gjør våre døde like virkelige nå, som når de levde. Det er en mulighet for at drømmene våre har krefter vi ikke selv rår med, og at disse kreftene skaper virkelige spøkelser. Kanskje virkeligheten vår har plass til slike spøkelser ?

Denne teorien reiser et lite problem: når jeg drømmer ligger jeg og sover, så jeg får ikke testet ut om det stemmer. Likevel bærer jeg disse spøkelsene med meg, og tror på onkel Bjarne, når han forteller hva han så en sen vinternatt, i månelyset, på vei hjem til Mørkrid.

En historie fra mi ungdomstid

Jeg og min gode venn Rikard, som i mange år hadde holdt sammen, som ikke snakket så mye, men alltid lekte eller spilte noe. Vi gjorde ting hele tiden. Så; på gymnaset, begynte forholdet å halte. Jeg så med bekymring på dette og inviterte Rikard til meg en kveld, med melding om at "vi må snakke sammen". Det hadde vi aldri gjort før. Likevel; opp gjennom årene hadde vi lært hverandre så godt å kjenne at det ikke var noen overraskelser i vente. Vi visste begge godt hva den andre ville si. Slapp i grunnen unna med å si svært lite. Det jeg lærte av dette var at vi lærer hverandre å kjenne like mye gjennom det vi gjør sammen, som gjennom det vi sier til hverandre. Enkel lærdom egentlig.