Heksemesteren starter sin fortelling...

Han setter seg på stubben, puster tungt, støtter seg på stokken, ser utover. Ser langt her, fra bakken under trærne. De mørke, takkete furuskogene, elvens glitrende bånd, fjellene blå i det fjerne. Strimer av røyk fra bygda der nede. Alt kan han se.

Øynene renner. Det nytter ikke å anstrenge seg. Synet kommer ikke tilbake. Landet han kjenner er bare tåke nå, et minne, men han vet at det ligger der. Han kan se det for seg og snakke om det som om det var badet i sol. Når vesla spør igjen er han klar. Dette er stedet å fortelle om slike saker; trolldom, krefter, svartekunster.

Verden er full av krefter. Kreftene strømmer gjennom alle; meg, deg, geita di, ormen i gresset, trærne i skogen. Alt liv bærer trollenes krefter i seg. Verden står ikke stille. Tiden går. Vakre jenter fødes og vokser opp. Vi oldinger blir blinde og dør. Noen av oss tar kunnskapen med seg i døden, men jeg er ikke slik. Jeg vil at du skal vite, jenta mi. Jeg vil fortelle deg alt før jeg dør. Jeg vil at du skal se...

Orianna i trolltiden

Folket i Orianna kaller den "trolltiden"; tiden da heksene styrte i landet. Det lå et mørke over landet den gangen. Det var fullt av skygger som levde på småfolket, som sugde dem tomme for krefter. Bondens liv var kort, ungene var sultne, de voksne syke, og hver dag var et slit. Det lille utkommet strevet ga ble tatt av en glisende skatteinnkrever, et sendebud fra nærmeste heksering. "Lov og orden" kalte de det, heksene, og plyndret bøndene for alt de hadde. Heksene krevde sine skatter, reiste sine tårn, skapte sine mektige marekors, samlet seg trollkrefter. Kreftene brukte de mot troll og tykjer, men mest mot hverandre. Så lenge de fikk skatter nok tenkte ikke heksene på folket de styrte. De fordypet seg i studiet av kreftene, søkte nye måter å drepe på, ble oppslukt av alliansebygging og heksekrig.

De står der ennå; de tause og trolske trærne; marekorsene. Ringen av trær samler ennå krefter, åpner veier ingen kan gå, skaper skoger ingen tør hugge. Det hender noen finner dem, en uheldig bonde, en alt for modig eventyrer, en vandrer uten tanke for hvor stien fører ham. Det hender en heks går inn i marekorset og blir fanget av kreftene der. De kommer aldri ut igjen. Det er mange tideverv siden trolltiden. Ingen vet lenger hvordan marekorsene brukes. Kreftene er for store for dagens hekser. Kloke hekser holder seg langt unna, blir ikke fristet av fortellingene fra den gang, historier om hekser så mektige at de kunne få hele borger til å forsvinne.

Heksene var mektige den gangen, men folket under dem var trøtte av vanstyre og krig. Når heksene slåss var det folket som led og døde. Når heksene trengte hjelp var det folket som måtte bære seg skakke. Når heksene begynte å ofre folk i sine tunge riter var det bøndene som ble brukt. De ble bundet, blotet og drept for kreftenes skyld.

Slutten på hekseriket

Til slutt kom opprøret. Det fortelles om helter fra en annen verden, om mot og ubendig offervilje i møtet med døden, om sorg og savn, om blod som flyter i elver. Joda, opprøret hadde nok sine helter, men først og fremst skapte det et mangehodet monster. Et desperat monster skapt av undertrykkelse, frykt og raseri. Det var selve folket som reiste seg, som ble et monster med skarpe klør og grådige munner. Hekser ble spiddet, kvalt, steinet, brent på bålet. Marekors ble hugget. Død og fordervelse skyllet som en bølge over landet. Det fortelles til og med om folk som fanget hekser, kokte dem levende og spiste dem!

Opprøret var så voldsomt at landet ble uten styre, og helt uten trollkyndige. Hekseriket Orianna strakte seg så langt nord som Eldenmyr på denne tiden, i det som kaltes "Nordmarken". Også hit kom opprøret. Som en ildebrann raste det gjennom landsbyene, inn i borgene. Den mektige Eldenheksen ble drept av rasende tjenere. Ringen hennes flyktet. De tre marekorsene de rådde over flammet som ville bål i natten.

Det var slutten på menneskenes styre rundt Eldenmyr. Uten fast ledelse begynte grensevakten å gå i oppløsning. Uten hekser og grensevakt ble trollenes plyndringer lettere. Stammene deres holdt til i fjelldalene rundt Nordmarken, oppunder Flammetindene. De merket snart at landet lå åpent. Så vokste motet deres, angrepene vokste i styrke, trollene kom lenger og lenger inn i landet. Folk verget seg som best de kunne, men de fleste flyktet nedover langs Storelva til områder som fremdeles var trygge for troll.

Trygt var det likevel ikke noen steder. Plyndringer skjedde overalt, myrderier og rovbranner. Lovløse bander streifet rundt i landet. Grønnskollinger drepte alle de kom over. Ingen var i stand til å stoppe dem. Landet løste seg opp i bandekrig og kaos. Gårder ble liggende brakk, landsbyer brant, borger falt, sykdom og sult gjorde slutt på de svake. De sterke drepte hverandre, og orkene gjorde sitt beste for å hevne sin landflyktighet.

Kongeriket Orianna

Til sist kom det en konge, en fremmed fra andre siden av havet som tok makten i landet. Luper Gråstein gjorde landhogg ved Kongeborgen og overrumplet en orkehær som plyndret Auroma. Han drev dem ut fra byen, løftet beleiringen av borgen og ble tatt imot som en helt på murene. Det var vendepunktet.

Kong Luper samlet krigere og jegere rundt seg, og dro på hærtokt. Han var dyktig. Han unngikk å sloss om det var mulig, ba heller bandene slutte seg til kongens hær. Når han møtte flyktninger hilste han dem, snakket med dem, og lot det reise palisader rundt leirene deres. Slik skapte han de første landsbyene, og gjorde det mulig for folket å forsvare seg. Ved borgene slo han leir, snakket med borgherrene, truet, lovte og ba dem om å ta ham som sin overherre. De som åpnet portene fikk barontitler og fikk beholde borgene sine. Kong Luper samlet landet i løpet av den første våren.

Neste vår gikk han i allianse med dvergene og vendte krigen mot trollpakket. Det var nesten for sent; dvergenes hovedstad, Krone, var lagt i ruiner og Nordmarken lå øde. Orianna var krympet inn til en liten rest av det gamle riket. Dvergene kjempet for å overleve. Det var nesten for sent, men de klarte å slå trollene i et slag ved Eldenmyr, og berget landet langs Storelva for skikkelige folk. Dvergene fikk de nordligste landene, rundt dagens Ur. Kongen trakk hæren sydover igjen, konsentrerte seg om å bygge opp landet igjen.

Kongeriket Orianna ble delt inn i fem baronier. Hestebaroniet ble styrt av den sterke baron Kvastrin og omfattet landet nord for Storelva. Ormebaroniet omfattet Støvheden, Solmarkene og Klippene, og ble styrt av den populære baron Serp. Bjørnebaroniet var i hendene på den tøffeste bandelederen, som nå ble baron Unker. han styrte Bjørneskogen, Gulaskog og Dvergmarken langs Storelva. Duebaroniet omfattet elvedalen der Storelva dreide sydover og ned til broen, der Skyborg lå. Duebaronessen styrte dette landet med hard hånd, og den store baronesse Omba var fryktet av både menn og kvinner. Ørneborgen lå den gang på en klippe ut mot Solhavet og hersket over alt land vest for Orkefjellene. Den gang var det alndet mer fruktbart enn i dag. Baronen hette Avens og var en brutal mann. Bøndene bosatte seg i landsbyer, bak palisader, fra Pes i nord til Tein i sør. Det var ikke like populært blant alle. Bøndene murret, men måtte finne seg i det. "Det gjør landet lettere å forsvare", forklarte baronene. "Lettere å tyne oss for skatter", mumlet bøndene.

Og skattene var harde under den nye kongen. Landet var utarmet. Det krevdes store ofre. Veier ble bygget, borger, palisader og grensetårn. Livet til bøndene ble kanskje bedre enn det hadde vært i Hekseriket, men også nå var det de som ofret mest, så det var vanskelig å se hvordan...

Det er den gamle historien om et folk som gjør opprør, får nye ledere og opplever at de som styrer tenker mest på høye idealer, maktkamp og egen rikdom. Slik har det alltid vært. Slik vil det alltid være. Slik er det.

Heksene i dag

Heksene er kommet tilbake til Orianna, men de er forsiktige. De gjør ikke mye utav seg og vokter hverandre vel. Ingen av dem ønsker å oppleve heksebrenninger, hat, frykt og grusomheter. Så de søker ikke kunnskaper som gir dem makt til å ødelegge eller styre andre. De søker ikke makt i landet. Det er ikke noe brorskap som bestemmer dette, eller nedskrevne regler. Ingen hekser har avlagt en ed som hindrer dem å utforske dypet i kreftene. Det er bare slik det er. Og holdningene deres gjennomsyrer all opplæring, tenking og praktisering av trolldom i kongeriket Orianna.

Derfor; når noen lærer deg trolltidens hemmeligheter, da lever du i fare. Vit det når du vandrer på kongerikets veier.

Heksemesteren avslutter sin fortelling...

Den blinde oldingen forteller henne om Orianna i trolltiden, forteller i detalj om tyrraniet, om brutaliteten og om det grusomme oppgjøret da heksene ble brent. Han lar henne sukke og stønne over dumskapen til heksene og deres tjenere. Tar pauser når stemmen hennes fylles med gråt, fordi han forteller om ofringer av barn.

Så begynner han å snakke om henne, kreftene hun rår over, makten hennes, alt det hun kan som ingen andre i landet kan gjøre henne etter. Når hun innvender at han selv kan det, og bedre enn henne, da forteller han henne at han skal dø. Hun vil ikke høre, men han er nådeløs og forteller at hun skal gå ned igjen alene. Dette er deres siste stund sammen. Hun raser, gråter, banner, spytter i lyngen, går frem og tilbake. Han snakker like rolig til henne.

Det nytter ikke å rase. Jeg skal dø. Slik er det bare. Jeg er gammel. Ser ikke annet enn skygger nå, tåke. Verden har forlatt meg. Så nå forlater jeg den. Det er på tide at skyggene henter meg. Tørk tårene dine, jenta mi, og bit tenna sammen. Jeg har levd lenge nok, og du er en stor kvinne nå.

Han smiler ut i luften. Det rynkete ansiktet er som en morken trestubbe. Han tar etter henne og hun gir ham hånden sin. Han klemmer den.

Jeg har vært din læremester og mer enn det. Jeg elsker deg, det vet du. Jeg har gitt deg de siste årene av mitt liv. Gitt deg all min kjærlighet. Lært deg alt jeg vet. Nå vil jeg gi deg en siste leksjon. Du skal lære å gi slipp på folk. Når folk blir gamle skal du la dem legge seg ned, under en rot i skogen, på et mykt leie, med hodet i ditt fang, og så skal du la dem dø i fred. Og når de har sovnet inn, da skal du smile til dem for siste gang, bøye deg ned, kysse dem på pannen før den blir kald og si takk. Du skal takke dem for alt de har fortalt deg, for alt de har vært. Forstår du? Har du lyttet til min siste leksjon?

Hun står over ham. Pusten går tungt. Han stirrer rett frem, gjennom låret hennes. Krumbøyd over stokken. Håret grått og flokete som laven på trærne her. Huden mørk og sprukken. Han er et troll, den styggeste mannen i hele Orianna, styggere nå enn noensinne. Og hun er en kvinne mennene snur seg etter, en heks, en fortapt sjel uten ham. Hun er hans lille pike. Hun er... er så forlatt.

Nevene hennes knytter seg, klare til kamp. Han slipper plutselig stokken, siger ned i lyngen. Hun tar etter ham, hikster. Han griper hånden hennes, fast, drar henne ned. Hun detter ned på en tue, blir sittende. Han legger hodet i fanget hennes. Snur ansiktet opp mot henne. Trollansiktet, det kjæreste. Så lukker han øynene. Holder henne ennå, og hun holder ham. Men han sier ikke noe mer.

En stund etter solnedgang dør han. Hånden blir slapp. Pulsen stopper. Etter en stund kysser hun pannen hans, sier takk. Så drar hun ham til en sprukket kampestein. Legger ham i sprekken, med armene i kors over brystet. Dekker ham med stein. Står der et øyeblikk. Mørket er kommet. Hun skjelner ikke steinene lenger. Snur seg og går.