Ulveridderne

En kald vind kaster seg inn fra havet, hyler rundt tårnet der nede, stormer opp bakkene mot den ensomme vargen. Vargen står stille, lar ragget og halen danse i vinden. Holder blikket stivt festet på rytteren.

Mannen der nede sitter krumbøyd i salen, drar kappen om seg så godt han kan. Den store hesten bærer hodet lavt, legger ørene bakover, lager noen lave lyder innimellom.

Tårnet står mørkt i vinden, vått av regnet som falt i morges. Som en stridig finger står tårnet over klippene, som en protest mot havet og ørkenen. I ringmuren står hjørnetårnene tunge i vinden, bygget i svartstein fra Bjørnefjell, men over dem alle står det gamle Riddertårnet.

En vimpel vifter som besatt i vinden. Den bærer et svart ulvehode på blå bunn. Et hode stikker opp over porten, ser rytteren, roper noe i vinden. Rytteren retter seg opp, svarer, blir sluppet inn gjennom et lite gløtt. Porten slår igjen. Tårnet står stille. Ingenting beveger seg, uten den lyseblå vimpelen med ulvehodet. Den slår i vinden. Det smeller.

Vargen knurrer.

Kjære Mester og venn,

denne skriftrullen er min hilsen til Dem, høyt respekterte venn og Mester. Mannen som bringer Dem min hilsen er en betrodd tjener. Jeg stoler på at De vil behandle ham etter innsats, når han leverer rullen. Hans navn er Molke Tungevill, og han har en bemerkelsesverdig evne til å skape ville skrøner.

Med største glede har jeg gjort Dem denne siste tjenesten før jeg drar hjem til Imdoras. Som De oppfordret meg til, la jeg turen om Riddertårnet, og utesket de jeg der kunne, om ulveriddernes holdninger til den konflikten som er under oppseiling. Opplysningene de ønsket syntes det meg for det meste lett å komme til, så la meg uten omsvøp gi Dem mine vurderinger, kortfattet, slik De liker det.

Ulveridderne er, som De vet, ikke lenger en lojal enhet under kongen. Faktum er at den eneste av de fem "ulveflokkene" som er lojale, er flokken som ledes av den gamle sverdherre Ignis; Ørkenulvene. De holder til i Kongeborgen, og er ikke lenger en del av Riddertårnets forsvarere. De er ikke lenger den minste flokken, siden Ignis har samlet rundt seg alle kongens lojale riddere, fra forskjellige flokker. Jeg har ikke fått foretrede for Ignis her i Kongeborgen, så hans karakter kan jeg ikke annet enn bringe videre annenhånds omtale av. Han skal visstnok være en samvittighetsfull leder, rettvis, lojal til kongen, og svært omtykt av sine folk. Selv i Riddertårnet traff jeg enkelte riddere som underhånden snakket varmt om ham, til tross for fiendskapet mellom tårnet og tronen.

Skyggeulvene er heller ikke del av tårnet lenger. Det var disse ridderne De ga meg spesiell instruks om, så jeg unnskylder så meget at jeg vet alt for lite. Ingen later til å vite noe om skyggeulvene siden de forsvant. Det skjedde ved siste fullmåne; samtlige skyggeulver forsvant med våpen og hester, og ingen Skyggeulv har vært sett siden. Stemningen skal ha vært vond mellom sverdherren til Skyggeulvene; Cymis, og sverdfrue Okkunor av Fjellulvene. Dette hadde visstnok noe med trollkreftene å gjøre, noe som slett ikke er overraskende, siden Okkunor er en meget habil heks. Det vet De sikkert mer om enn jeg. Jeg har ikke klart å finne ut hvor Cymis har ledet sin flokk. Den er ikke stor, men evnene deres gjør dem langt farligere enn vanlige sverdmestere.

De tre flokkene tilbake i Riddertårnet, og med full kontroll over landet rundt, er Fjellulvene, Snøulvene og Vindulvene. De drar skatter fra mesteparten av bøndene i marken mellom Riddertårnet og Kongeborgen, og fra flere fiskevær langs kysten ut mot ørkenen. I alt later de til å være et domene på linje med baroniene i kongeriket, og de insisterer på fremdeles å være en del av riket.

Sverdfrue Okkunor av Fjellulvene virker bister og lite meddelsom. Hun er fryktet blant sine folk. Hun driver dem hardt, holder jerndisiplin, og har derfor også svært hardføre riddere i tjeneste. Respekten de har for henne skyldes nok også at hun er skremmende god i sverddansen.

Sverdfrue Inniesk av Snøulvene er den mest sympatiske av lederne i tårnet, men hun er i et uheldig forhold med en viss ridder Vegird fra Lyse. Denne ridderen tjener som vindulv under søsteren til Inniesk; sverdfrue Irjanon av Vindulvene. Da hun ville gi ham disiplinærstraff for å ha vært sammen med Inniesk, brøt det løs en vond krangel mellom søstrene. Jeg var tilfeldig vitne til det hele. Det falt mange vonde ord mellom dem, og det endte med at Inniesk forbannet sin søster for hennes stivbente stolthet! Det er mulig De kan gjøre Dem nytte av dette, til å så ytterligere splid i Riddertårnets ledelse.

Sverdfrue Irjanon av Vindulvene er en meget stolt kvinne. Hun bærer seg godt, har et fast blikk, og er en fekterske man ville ønske som ryggdekning om man var fanget mellom fiender. Dette er den sanne lederen av Riddertårnet, og hun er en fryktinngytende motstander! Alt tyder på at Irjanon er kvinnen som har fått ridderne til å svike sin lojalitet til kongen. Å klare dette uten å miste makten over dem, er et mesterstykke i ledelse! Mester; sett bort fra Dem selv, er Irjanon den mest imponerende lederskikkelse jeg noensinne har stått ovenfor. Og De kjenner mine meritter som reisende trubadur fra Kavallen i vest, til Dvergland i øst. Jeg har fått foretrede for det som finnes av ledere i denne delen av verden. Jeg advarer Dem; dette er en opponent De bør frykte, og søke som Deres forbundsfelle.

Med hilsen og ønske om Deres gode helse
fra Deres venn og ydmyke tjener,

Galm Vindstemme fra Imdoras, bereist trubadur og sannsiger

Fiskerjenten Nakjoli Tarehår

Med kvikke fingre beiner hun den lille kyta, legger det rosa fiskekjøttet mellom to flatbrød, tar en bit.

Saftene fra fisken pirrer munnen, fyller henne med velbehag. Hun tar fiskeklingen med seg ut, setter seg på krakken, ser utover havet, tar en bit til.

Solen synker. En lett bris kjeler med kinnet hennes. Hun lukker øynene, smaker, lukter, lytter. Fisken løser seg opp i safter. Tangen i fjæra farger lukten av hav. Måkeskrikene og bølgebruset er en sang hun kjenner. Hun strekker bena ut foran seg, lener seg mot veggen, tar en ny bit av fiskeklingen.

Tygger. Flatbrødet knaser mellom tennene. Det knaser i grusen ved siden av henne. Mys setter seg på krakken, med kling i hånden. Nakjoli ser på henne, smiler, sier ingenting. De sitter side ved side, to venninner, og ser solen bli rød. Kjenner den siste varmen i ansiktet. Spiser fiskekling.

Nakjoli sukker. Puster rolig. Kjenner hvor godt livet kan være.

Sverdfrue Okkunor av Fjellulvene

Hun ser på den ynkelige skikkelsen. Han kaller seg vokter, men er ikke stort mer enn en sekk med gjæret honning. Det stinker fyll og oppkast. Hun vemmes over den patetiske skikkelsen. Kremter. Ingen reaksjon. Sier navnet hans. Ingenting. Løfter foten og sparker ham ut av sengen. Han treffer gulvet med et grynt. Et forvirret hode kommer opp over kanten på brisken. Ansiktet blekt, øynene smale og røde.

Etter å ha kastet ham ut av borgen, går Okkunor til matsalen. Hun setter seg fornøyd ved høybordet, kaster innpå et mål varm mat, drikker seg utørst. Snakker ikke med noen. Irjanon sitter der, også hun taus. Ser ut som hun tenker på noe. Okkunor reiser seg. Du tenker for mye, sier hun, og går ut.

Det er mest menn i flokken hennes. Hun smiler når hun ser dem, men smilet stivner når hun ser Malgno. Hva gjør den stinkende mjødsekken her? Hun kastet ham ut like før maten, og nå våger han å vise seg! Ridder Fjedys stiger frem. Sverdfrue, sier han, vi har samlet en lott for ridder Malgno, for å radbrekke ham. Han har gått med på det, om De er nådig og tar ham inn i flokken igjen.

De står passive, stirrer rett frem, men hun kan føle spenningen. Malgno er populær, han er dyktig med sverdet, men han har en slange til ryggrad! Holdningene hans er råtne, og farlige. Nå står han der og ser ut som en ynkelig hund, så liten, så stakkarslig. Hun vemmes! Han har gått til kameratene og bedt dem redde de sørgelige restene av den æren han har. Han har tigget dem om å hjelpe seg. Han vet meget godt at hun ville avvise ham. Han har bedt henne om nåde en gang for mye. Sist gang fikk han beskjed, så han har selv valgt sin skjebne.

Malgno er ingen ridder, sier hun, Gi ham grunkene dere har samlet inn, så kan han selv bestemme om han vil radbrekkes, eller drikke dem opp. Han skal drepes om han viser seg innenfor disse murene igjen. Det er en ordre!

Ridder Fjedys Myrskjegg

Nå står den der igjen!

Hun peker. Fjedys ser. På toppen av bakken står en ensom ulv, en mørk skygge mot himmelen. Den er stor, svært stor. Selv på denne avstanden kan Fjedys se det. Hun holder ham i armen.

Den har vært der i mange dager. Kommer like før soloppgang, står der til solen står høyest, og blir borte til neste dag.

Hun ser opp på ham.

Hvorfor står den der?

Han rister på hodet, sier han ikke vet, ser mot ulven. Ulven står stille der oppe, med hodet lavt. Bak den mørke ulven står fjellene bleke i disen. Det går en kuldegysning gjennom Fjedys. Han rister det av seg, ser ned på henne igjen, smiler.

Kanskje den kan lukte deg...

Hun ser spørrende på ham. Han forklarer med et bredt glis:

En kåt kvinne lukter jo ganske sterkt...

Åh, din bukk!

Hun jager ham bortover muren og inn i tårnet. Han løper lett opp trappen, men hun er raskere enn ham, tar ham igjen, griper ankelen hans. Han faller innover gulvet. Slår seg litt, men rekker ikke si noe før hun er over ham. Hun river av ham klærne, knurrer, bjeffer. Han løfter armen for å forsvare seg, og hun hugger tennene i den. Det gjør så vondt at han skriker, men hun stopper ikke. Fiker til ham på kinnet med flathånden. Snerrer:

Ligg stille!

Han ligger stille. Hun drar av ham buksene, og risper ham samtidig nedover lårene med neglene. Han er vilt opphisset nå. Klarer nesten ikke ligge der lenger. Men han blir liggende. Vet at det lønner seg, at hun liker det, at det tenner henne voldsomt å se en sterk mann adlyde. Han klynker. Hun smiler ondt, river av seg klærne, stiller seg over ham, med ett ben på hver side. Fjedys ser rett opp i den mørke grotten hennes, ser rett inn i saligheten. Det glinser. Stemmen hennes er hes av kåtskap:

Lukt på den våte kjetta mi!

Og så pisser hun på ham.

Det gjør noe med ham. Han kjenner det i hele kroppen. Den blir skiftesvis varm og kald. Han åpner munnen og lar en dyp lyd presse seg ut fra halsen. Neglene brekker når fingrene hans klorer bortetter steingulvet. Det smerter! Hele kroppen smerter! Den vrir seg, vrenger seg, får ham til å kaste henne vekk. Som en filledukke fyker hun mot veggen, treffer den med en myk lyd, detter ned på gulvet, blir liggende. Han kan kjenne lukten, ser henne med skarpe øyne, kjenner at han vil ha henne. Går mot henne på alle fire. Setter føttene forsiktig på det kalde og harde gulvet. Ser ned på den nakne kvinnen, kjenner båndene til henne, åpner kjeften, slikker henne i ansiktet.

Hun våkner, ser ham, sperrer opp øynene. Skriker!

Malgno Stjerneøye fra Plum

Malgno er ingen ridder!

Neida, Malgno er ingen ridder, for en ridder må være så fortrollet skinnhellig. en ridder kan ikke drikke, ikke synge, ikke more seg. En ridder må være som det svarte fåret Okkunor! Og hvis ikke den sure søya med sverdet liker deg, hvis du ikke oppfører deg som et lam, da vil hun sprette deg opp! Det trolske førkjet!

Pungen er tung. Malgno svinger den frem og tilbake. Vinden er kald langs kystveien, men han er sanrt fremme, kan komme i hus, i vertshusene ved Kongeborgen. Kroppen er uggen, tunga tørr, øyelokkene tørre som sandpapir. Men han er godt trent, setter seg ikke ned, går videre med ullkappen tett om skuldrene. Møter nesten ingen på den forblåste veien.

Skikkelige kammerater! Snakket med ham, forstod, samlet inn grunker til en radbrekking. Han var villig til det, å ta sjansen på å ødelegge både pikk og hjerne. Han var villig til å ofre alt for en ny sjanse, men neida; den megga ville ikke gi ham noen sjanse. Hvorfor skulle hun det? Han var bare en full mann som lovde mer enn han kunne holde. Ingen grunn til å gi folk en ny sjanse, når de bare fester og har det gøy! Når de setter pris på livet! Fy trollet, for et surmaga menneske!

Han øyner tårnene i Kongeborgen. Det er ennå en stund til solnedgang. Han har holdt god fart. Gleder seg allerede, til suppe og varm kryddermjød. Setter opp farten nå. Skrider mot Kongeborgen med fornyet mot. Han er en dyktig mann med sverdet, det kan ingen ta fra ham, og dyktige folk er det alltid bruk for. Det er bare snakk om hvem han skal velge. Ikke uvesentlig det, i disse dager. Hvem vil lykkes i spillet etter kongens død?

Malgno står i døren. Det er mørkt der inne. Masse folk. Stemmene, klirrene, lukten av besk pipeurt og søtlig mjød slår mot ham. Han smiler. Det er et frossent smil, men han tiner allerede. Det tar ikke lang tid nå, før han er både varm, mett og salig.

I grunnen er det bra at den megga kastet meg ut av Riddertårnet. Hvem orker vel å gjøre tjeneste under slike folk. Hun skulle levd før i tiden, da alle hekser ble brent, da ville svarte Okkunor fått det! Den svarthudete trollkjerringa!

Han smiler ved tanken. Går til verten, ber om lapskaus og varm kryddermjød.

Dette må feires! Jeg er fri til å velge min egen herre! Jeg er kvitt Okkunors strenge oppsyn! Jeg har grunker nok til god mat, egen sovebrisk, og skikkelig mjød! Neida; Malgno Stjerneøye har ingen ridderkappe, ingen streng kode å leve etter, men jeg har et godt liv! Et godt liv!

Han løfter kruset og skåler med seg selv.

Sverdfrue Inniesk av Snøulvene

Hun ser på søsteren sin. Irjanon ligger og sover. Den store, veltrente kroppen hennes ligger lang under teppet. Inniesk er stille, så hun ikke vekker henne. Legger en finger på håndbaken hennes, stryker lett, tar et taust farvel. Legger fra seg brevet. Går bort til døren. Åpner den.

En lyd fra sengen. Irjanon snur seg i søvne.

Inniesk står stille. Ser mot søsteren. Angrer avskjeden allerede før den er over, men hun vet at det er eneste mulighet. Blir hun, vil det komme verre konflikter, og Irjanon har en stor oppgave foran seg. Hun må holde resten av ulvene sammen. Hun må ri av stormen som kommer, og hun kan ikke gjøre det med storm i sitt eget hus, i sitt indre. Inniesk smyger seg ut, lukker døren etter seg.

Vi er for glade i hverandre.

Tanken følger henne gjennom hallene, ut i gården. Bort til hestene. Når hun sitter klar på den ferdigsalte hesten, sier hun det, stille, til vinden:

Vi er for glade i hverandre.

Væpneren snur seg og ser på henne, spør om hun sa noe. Hun vifter ham vekk. Han rir til porten, venter der. Hun sitter tung i salen. Ser mot gluggen til Irjanon, den mørke streken på veggen. Sukker. Hører de andre mennene bak seg. En av dem kremter. Snur seg mot dem. Vegird er alvorlig. Ved siden av ham står Gling, som alltid er han korrekt:

Ridder Gling til tjeneste!

Han er ung, men han er dyktig, og godt likt. Virkelig et emne for fremtiden. Han vil ha godt av Irjanons ledelse, kan lære mye, komme langt. Nåvel...

Gling. Jeg trenger din hjelp.

Jah!

Jeg drar nå.

Han ser uforstående ut.

Jeg forlater tårnet, Gling, og jeg vil du skal ta over etter meg. Okkunor vet du er mitt valg som etterfølger. Du må bli sverdherre for Snøulvene, Gling!

Han blir usikker, prøver å overtale henne til å omgjøre beslutningen, men hun feier unnskyldningene til side. Forteller ham i klare ordelag at hun tror på ham, og at det er til det beste. Hun og Vegird vil dra, sammen, og forlate landet. Så hever hun hånden, i den formelle hilsenen mellom lederne i ordenen:

Hyll deg, mester Gling, sverdherre, ulvesjel, steinhjerte!

Det er både godt og vondt å høre ham svare:

Hyll deg, mester Inniesk, sverdfrue, ulvesjel, steinhjerte!

Ridder Gling Vinterøye

Hyll deg, mester Inniesk, sverdfrue, ulvesjel, steinhjerte!

Han løfter hånden i den tradisjonelle hilsenen. Han har aldri gjort den før, men har sett den ofte nok. Det sitrer i ham når han uttaler ordene. Hun ser på ham et øyeblikk, så vender hun hesten og rir mot porten. Vegird følger etter, med et skeivt smil til Gling. Tenker vel at Gling er den som kommer best ut av dette.

Gling ser dem ri ut av porten. Står et øyeblikk. Snur seg og går inn.

I den mørke trappen stopper han. Pulsen er høy. Han skjelver på hendene. Kaldsvetter. Blir helt nummen. Stirrer inn i mørket. Lener seg mot de kalde steinene. Får ikke frem en lyd. Står bare stille og kjenner skjelvingen, de ufrivillige rykkene i hender og mage. Åpner munnen, prøver å puste rolig, mislykkes. Han er redd. Gling er livredd!

Når han kommer ned i matsalen dagen etter, er det med full kontroll over gester og mimikk. Ansiktet er uttrykksløst, hendene legger seg rolig rundt kruset. Stemningen er ladet, men han lar seg ikke merke med noe. Møter blikket til Okkunor, som ser spørrende ut. Han nikker. Hun smiler. Litt uvant å se Okkunor smile, men han smiler tilbake, stivt.

Resten av dagen går av seg selv. De rir ut på formiddagen, rir fiskeværene, sitter en stund på Søråsen. Spiser ost og brød. Drikker lunken mjød. Vender tilbake ved solnedgang. Spøker litt med ulven som står på bakken ovenfor tårnet. Må være Cymis som er vendt tilbake, sier en, men ikke alle ler av det.

I stallen kommer væpneren til Okkunor og henter ham. Tar ham med til Tårnet. Okkunor er der, og Irjanon. Nok en gang skjelver han. Må holde seg i hånden for å skjule det. De snakker alvorlig, om ansvar, utfordringer, tillit, om samhold blant ulvene, om å støtte hverandre som ledere. Snakker om hans gode egenskaper. Sannker om vanskene de selv opplevde første tiden. Advarer ham, gir ham gode råd, sier han vil klare det godt. Hele tiden går det kaldt gjennom ham. Han biter seg i tungen for ikke å miste kontrollen. Holder ene hånden lukket om sverdskjeftet, den andre på bordet, stiv og hvit som hånden til et lik. Føler seg som en dødsdømt, en orm som ikke kan vri setg unna ilden, en makk som tres på en krok. Svarer så godt han kan, med enstavelser. Prøver å smile på de riktige stedene.

Des tår foran ham, ber ham reise seg. Løfter hendene.

Hyll deg, mester Gling, sverdherre, ulvesjel, steinhjerte!

Det er over. Han er sverdherre. Leder for snøulvene. Den de skal se opp til, adlyde, følge i kamp. Det er nettopp startet. Okkunor og Irjanon forlater ham. Han sitter igjen i salen. Alene. Ikke forstår han hvor denne redselen kommer fra, men den lammer ham, stjeler kreftene hans, får hodet til å spinne. Han prøver å legge hendene flatt på bordet, men de skjelver så voldsomt at de er like mye i luften som på bordplaten. Nytter ikke kontrollere det nå, når han er alene.

Sverdfrue Irjanon av Vindulvene

Hun er rasende, fortvilet, ensom. Et lite øyeblikk er hun ute av stand til å tenke klart. Så ser hun søsterens klokskap. Vet at dette er bedre. Selv om Gling er ung, er det bedre med ham enn med to søstre som har grumset til farvannet mellom seg. Han vil lære, og potensialet er det ingen tvil om.

Hun legger brevet fra seg på bordet. Går bort til gluggen, stirrer et øyeblikk mot porten. Snur seg. Går ut.

Valget er tatt for henne, og for en gangs skyld er hun glad for det. Hun kunne ikke gjort det selv. Nå er hun fri på begge hendene. Kan handle som hun vil, uten sentimentale hensyn. Hun går til sverdmarken, hilser på folket der. Tar et tresverd, gjør oppvarmingen. Finner en motstander. Trekker blankt. Hilser ham med sverdet. Starter treningen. Gjør sine utfall, sine pareringer. Kjenner svetten renne. Langsomt skjerper hun årvåkenheten, reaksjonsevnen, klarner tankene. Ender med å angripe i en serie ufullstendige utfall, tilsynelatende klønete finter, som lokker motstanderen til å tro hun har tankene andre steder. Møter motangrepet hans med en perfekt parering som glir over i et hugg mot halsen. Hun lar stålet gli mot huden hans. Han anerkjenner nederlaget, takker for treningen. Hun bukker og går.

Det er på tide å gjøre noe. Hun kaller Gling og Okkunor til seg. Forteller at de skal sende folk til Mesteren i Tårnet, og til Duebaronessen. På en eller annen måte må de få gitt en beskjed til Ignis også, i Kongeborgen, og ordne et hemmelig møte med ham. Hun stopper litt, tenker seg om: Nei, forresten, ikke ennå. Vi har råd til å la ham sveve i uvisse om våre intensjoner ennå.

Det er ingen sammenfallende interesser mellom Mesteren og baronessen, og han er for balansert til å gå for makt han ikke trenger. Makten han har bygd opp er av defensiv karakter. Han trenger den for å trygge domenet når striden kommer, fordi den kan trekke til seg gamle fiender. Baronessen er en annen sak. Hun er ung, beregnende, fremmed her, og makten hennes er stor nå. Hun vil ikke være interessert i å miste den makten, og en konge som er åndsfrisk kna ikke gjrøe annet enn å redusere henne. enten må hun ta makten selv, eller tape på det. Men hun blir for mektig på tronen, alt for mektig.

Det de trenger er en samlende kraft, en pretendent som kan kalle til samling, som evner å styre, og som kommer uten egen maktbase. Det er den viktigste oppgaven nå, og det haster. Ormebaronessen og mannen hennes, sier Gling. De vet ikke nok om den nye mannen til Ormebaronessen, og det er lite trolig at baronessen vil si fra seg morsarven. Isole, sier Okkunor, borgfruen i Ørneredet. Det er en venninne av Okkunor, og en dyktig leder. Men Ørneredet vil falle sammen uten henne, og det må ikke skje.

Det er ingen åpenbare kandidater, så de må lete der de ikke venter å finne noen. Plutselig slår det henne; denne mannen i Ørnebaroniet, høvdingen i landsbyen Uten, hun strever litt for å komme på navnet: Rak Storneve. Han er en farlig mann i baroniet, og kan ødelegge resten av maktbasen til Ørnebaronen, men han har store kvaliteter, som kan brukes andre steder...

Så hun må snakke med ham, og om han er rette mann; få ham vekk fra baroniet. Ørnebaronen vil takke henne for det, om han bryr seg. Okkunor, sier hun, jeg tror jeg har rette mann, men fortsett letingen. Og se etter denne kongelige bastarden* det går rykter om.

* en kongelig bastard

Joda, du skjønner, når kongen var ung var han litt mer fyrrig enn i dag.

De sitter tett rundt bålet. Fortelleren sitter på samlingssteinen, med en varm mugge i hånden. Han smiler tannløst, men har ikke tid til annet enn å fukte strupen, før han fortsetter:

Han traff altså ei landsbyjente, som sov med ham en natt... ja, kanskje flere netter. Dere vet hvordan det er; man treffes, deler seng, og så blir det så lett å finne tilbake til varmen, senere, når man trenger det. Og konger trenger det like mye som vanlige folk, ja mer! Slik er det bare.

De smiler rundt ham. Noen sitter og holder rundt hverandre. Han blunker til en ung gutt med ei jente under armen. Noen kan slett ikke gi slipp på varmen, sier han. Gutten rødmer, men folket rundt bålet ler en hjertelig og harmløs latter.

Så ble jenta drektig da. Ja, dere vet; slik kuene blir etter vårsleppet; litt tunge, olme til tider, og veldig sultne. Og dette var ei jente som visste å spise. Hun gikk jo med en prins i magen. Joda, de er prinser de som fødes av vanlige bondejenter også, når faren er en konge. Skal ikke mer til.

Også fødte hun prinsen da, men hun sa ikke til noen at kongen var faren hans, ikke før hun døde, nå nylig. Da sa hun det, til sønnen sin, og kjæresten hans. og så var det noen som hørte det da, utenfor gluggen. Jeg sier ikke at det var meg, men jeg sier ikke at det ikke var meg heller. Ikke fordi jeg stod og lurte der, men... men... ja, jeg sier ingenting om det.

De ser på ham. Han er en raring, og en luring. Og han smiler, ler og gliser i en evig strøm av myke grimaser. Det er som å se på en elv, eller et bål; det er aldri det samme, men likevel alltid mulig å gjenkjenne. Joda, han er nok noe for seg selv, denne fortelleren.

I hvert fall; en kongelig bastard! En sønn av den gamle kongen vår! En prins like god som noen, skjønner dere, selv om han har vokst opp som en vanlig bonde! En skitten og sotete prins som har gravd i grua til mor døde. Nå sitter han med kjæresten og holder på hemmeligheten sin. For dette er ikke noe eventyr. Vi lever ikke i et eventyrland. I kongeriket Orianna kan prins Oskefis godt miste hodet, bare fordi det passer til en krone. Tjopp! Av med det! Au-au-au!

De skvetter. Han lar det synke litt. Så legger han til, så lavt at de må anstrenge seg for å høre det:

Han finnes der ute, i en landsby; den kongelige bastarden... men om han blir konge får dere spørre dere selv om...

Vargen

Vargen knurrer.

Sulten gjør vargen vill. Vill etter blod. Vill etter kjøtt han kan rive i stykker. Vill etter varme munnfuller. Sulten gnager i vargen, minner vargen på springende hjort, elg, reinsdyr. Sulten gnager, truer med å overskygge viljen til å stå her, truer med å rive vargen vekk fra tofotingenes mørke reir.

Vargen snur, lunter ned bakken, slår om i trav, løper inn i skogen.

Han er tilbake, tung av kjøtt, men ikke villig til å legge seg. Står på bakken, stirrer, følger med. Vargen forstår ikke mye av det som skjer, men den store hannen krever denne jakten av ham. "Jakte med øynene" knurret den store, og sendte vargen til tofotreiret. Det er en vanskelig jakt. Vargen må stå stille, vise seg for byttet, og følge det uten å flytte potene.

Vargen vender hodet igjen, løper ned bakken og tilbake til flokken.

En kald vind kaster seg inn fra havet, hyler rundt tofotreiret, stormer opp bakkene mot vargen. Vargen står stille, lar ragget og halen danse i vinden. Holder blikket stivt festet på den underlige hjorten. Den bærer hodet lavt, legger ørene bakover, lager noen lave lyder innimellom. Den glatte himmelpelsen henger løst i luften, og øverst har hjorten en mørk pelstjafs som pisker i vinden som en nervøs hale.

Vargen knurrer mot den underlige hjorten, snur, løper tilbake.

Den store knurrer når den får høre om hjorten, flekker tenner mot vargen og tvinger den under seg. Vargen legger seg, klynker, ligger på bakken under den store og mater den med alt vargen har sett av den underlige hjorten. Den store hannen er ivrig, sterk, leken, sulten. Det er noe med den underlige hjorten. Vargen klynker frem alt, og slipper fra det. Den store reiser seg på to igjen, som tofotingene, uler mot det store vannet der oppe, uler sin tørst mot det store lysende øyet.

Vargen løfter hodet, gjesper, lar tungen kjæle med forlabbene. Står opp og strekker potene foran seg. Det er stor jakt nå. Vargen kjenner det, ser det på flokken. Hanner og hunner danser rundt hverandre, mens den store hannen går utålmodig frem og tilbake utenfor flokken. Den store ser mot tofotreiret. Kanskje flokken skal jakte tofotkjøtt...

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenUlveridderne