Vetteredet

Vinden pisker det stive gresset mot bakken. Regnet er lett, men det er stikkende kaldt mot ansiktshuden. Skogkanten står som en svart mur i bakkene nord for dalen. Vi søker ikke ly der.

Vi er en liten gruppe på vei til Vetteredet, borgen øverst i Vettedalen. Vi søker ikke inn i skogen, fordi vi kjenner den. Vi vet hva den skjuler. Skogen er ikke for vanlige folk. En heks kan saktens slåss mot de som vil stjele sjelen hennes, men vi trenger golemer for å beskytte oss, eller en vettefanger. Det finnes heldigvis ingen vettefanger blant oss. Så vi lar vinden leke med håret vårt, vi lar regnet piske oss i ansiktet. Krumbøyde fortsetter vi mot Vetteredet, mot borgen øverst i dalen. Vi lengter etter å se murene der hjemme.

Det siste kong Varg gjorde for landet, før han mistet fatningen, var å la Vetteredet bygge. Etter det har han ikke gjort mye godt. Og de andre baronene og baronessene er likeglade med rikets skjebne. Så blir det vettebaronessen som må lede den evige kampen mot trollene, pleie alliansen med Dvergland, og stå imot alle onde krefter som vil Oriannas borgere og bønder til livs.

Vi krysser Tørrelva og følger stigningen opp til Hauge. Tunet til Haugebonden ligger som sist. De andre fortsetter mot borgen. Jeg blir stående ved brønnen hans, sveiver opp en bøtte friskt vann. Den mørke borgen er synlig nå, på andre siden av Marken, stolt kneisende på bakketoppen. Synet får det til å svulme i brystet mitt. Åh, jeg liker dette landet! Jeg liker folket som bor her. Jeg liker det røffe miljøet, kampen, kameratskapet, lojaliteten. Her kan jeg puste fritt igjen, etter flere uker i de gamle baroniene, med folk som skuler og skumler. Jeg lar regnet piske ansiktet. Kjenner vinden ruske i håret. Ler høyt!

Vettebaronessen (Adonake)

Hun stryker seg over nakken. Den senete kroppen ligger opp mot en stein. Brystene hennes, knoppene, er tydelige under skjorta. Lårene står skrått ut, de nakne tærne graver seg ned i molden. Hun smiler til mannen sin, baronen. Har mest lyst til å rive av ham buksene, dra ham ned til seg, knulle vilt og heftig i gjørma. Hun er svett, kroppen verker, men hun er kåt som en hunndrage.

Hun elsker å jobbe hardt, og hun blir alltid kåt av det, særlig når Grilol er i nærheten. Nå renner saftene som en vårflom mellom bena. Buksene mørkner der nede. Hun lar hånden gni mot berget, åpner munnen, og ser Grilol reagere. Han blir stor under beltet, lar hånden ta tak i stokken, holder den hardt, gliser.

Adonake hopper opp, river av seg skjorta og sparker buksene av. Hun er for rask for ham. Kaster seg over ham før han rekker å frigjøre seg fra sine bukser. Han prøver å forsvare seg, men buksene rundt bena gjør det vanskelig. Hun tvinger ham på rygg i søla, trer seg oppå ham og brøler tilfreds når staken hans plasker til bunns i vårflommen. Fy drage som hun elsker denne mannen! Fy drage som hun elsker ham akkurat denne dagen! Hun elsker ham til han ligger som et slakt i søla, til han er et utpult mannfolk med et fornøyd grin rundt munnen. Selv ligger hun naken ved siden av ham etterpå, tygger tilfreds på de lysegrønne skuddene fra et furutre, og håper noen skal finne dem slik.

Hun heter egentlig Adonake, Vettebaronessen, og hun er av bondeslekt. Hun vant seg et navn som eventyrerske, og fikk delta i kappestriden om å bli det nye baroniets herskere. Sammen med sin mann og noen venner av dem, klarte hun å vinne. Det var en tøff strid, med den blekner sammenlignet med utfordringene Vettebaroniet gir henne. Baronessen er godt likt. Hun forlanger mye av folket sitt, men samtidig som hun er tøff, er hun både likefrem og lyttende. De som kjenner forholdene i baroniet forteller at uten baronessen ville det ikke gått så bra.

Vettebaronen (Grilol)

Joda, det var en lettelse å slippe ut av borgen. Alle pliktene tynget ham, murene sperret for ham, borgen holdt ham fanget i et liv han hatet. Endelig var han fri til å vandre! Med en håndfull speidere hadde han gått runden i baroniets yttergrenser. Åh, det var godt å kjenne vinden igjen! Han trivdes under åpen himmel. Her kunne han le. Her kunne han synge med folket sitt!

De er kommet til Krondalen. I natt klatret de opp i Kronhø. Når solen står opp, sitter de i fjellsiden, med god utsikt over dalen. De har fri sikt ned i ruinen av dvergenes gamle hovedstad. Det han ser får ham til å rynke brynene. Trollpakket yrer innenfor de gamle murene. Det er stor aktivitet der nede. Steiner løftes og bæres, huller i muren tettes, sammenraste hus reises. Det må være over hundre store troll der, og kanskje flere inni berget. Salene i Kronhø er store, gangene er mange. Det er plass til tusener av troll her.

Fordømte trollpakk, sier Arman lavt, De lager reir! Grilol må være enig med ham. All aktiviteten viser at trollene har tenkt å bli. De betrakter den gamle borgen som sin, og har tenkt å forsvare den. Vaktene på toppen av tårnene taler tydelig om det. To vakter på hvert tårn, med piggete trollklubber og mektige trollhorn til å varsle med. Det er en dryg dagsmarsj herfra til Vetteborgen, og Grilol har hørt hvor raskt en trollhær kan forflytte seg.

En ny høvding, sier Arman, det er en ny trollhøvding. Grilol rynker brynene. Kanskje har Arman rett. Kanskje er det en ny trollhøvding her, som skal bygge opp en egen stamme. Algolag, trollhøvdingen i Yalladalene, har vært deres fiende så lenge noen kan minnes. Det finnes andre trollhøvdinger, i det fjerne Homunkel, men en ny høvding her nede er et stort problem. Da har de to stammer å kjempe mot, to farlige fiender. De er mektige, trollhøvdingene, og innbitte forsvarere av landet de rår over. Troll og tryte!

De kryper sammen på kanten av knausen. Ingen av dem sier noe på en stund. Grilol kjenner magen knyte seg. Han er kald både utenpå og innvendig. Det myldrer av troll der nede. Dette betyr krig. De kan ikke leve med troll så tett innpå seg. Det er uholdbart. Og en storm av ruinen vil koste. Selv om murene er ødelagt er det ikke lett å lede en hær mot en borg full av menneskeetere.

At trollpakket bosetter seg i ruinen må bety at de er desperate, eller at de har stor selvtillit. De vet at både dverger og menn vil reagere. Troll er ikke dumme, så de vet angrepet vil komme. Likevel bosetter de seg her. Grilol ser utover dalen, like bred og øde som før. Like åpen. Et overraskende angrep er umulig. Han aker bakover på avsatsen. Arman følger etter, storvokste Arman fra Gula, hans venn fra barndommen. Den eneste han betror seg til. Den eneste!

Arman setter seg opp. Han er gravalvorlig. Vi må finne en annen vei inn, sier han, Vi kan ikke storme en borg full av troll. Og vi må angripe, så tidlig som mulig! Og vi kan ikke angripe alene, vi trenger hjelp, Grilol. Kongen må hjelpe oss, og dvergene. Grilol møter blikket hans. Han vet at vennen har rett, men han tviler på Kongens vilje til å hjelpe. Kanskje vet trollpakket det? Arman ser taust på ham. Plutselig slår det Grilol at de to ikke vil overleve dette. Det er som en kald knyttneve i brystet hans; de skal dø!

Borgfrue Almorat

"Mannhaftig" kaller de henne, og hun føler kanskje at det stemmer. Det hender selvsagt at hun kan tenke seg oppmerksomhet som kvinne også. Det hender, men hun spiser ikke menn med øynene, slik visse kvinner på borgen gjør.

Almorat går opp trappen. Stopper foran døren og ser seg rundt. Vakten går slik den skal. Våpenøvelsene er i gang. Det ryker fra messa. Smeden står i med lærlingene sine. Viktig at smeden jobber med lærlingene nå, så de kan fordeles i landsbyene til våren. Hun må sørge for effektivt vakthold i alle baroniets festninger, og vokterne trenger kyndig hjelp med våpnene. Baroniet kan ikke leve med tilstander som i sommer; troll som dreper folk i sengene, ørkenryttere som snapper folk på jordene, varulver...

Hun så det med egne øyne; mannen som plutselig ble fjern i blikket, og startet å vri seg, som en syk. Folk avbrøt ringdansen, samlet seg rundt ham, strakk hals for å se hva som skjedde. Så skiftet han ham, ble en varulv. Full av villskap og drapslyst angrep han den tette ringen av nysgjerrige folk rundt seg. Flere ble skadet av folk som kastet seg bakover, for å komme unna ulvetennene. Alt for mange ble bitt ihjel. Hun hadde ikke skjønt det. Ingen her oppe hadde skjønt det. Ulvetiden var kommet til resten av kongeriket, men de trodde den skulle gå forbi dem. Ingen varulv ville dukke opp her, trodde de.

Almorat snur ryggen til borgen, åpner tårndøren. Det er mørkt der inne. Hun blir stående et øyeblikk, før hun går ned trappen. Hilser kort på baronessen, setter seg. Du ser dyster ut, sier baronessen. Hun forteller, nok en gang, om varulven i Haus. Baronessen lytter tålmodig til henne, og svarer: La oss ta et krus mjød, Almorat. Vi er slitne begge to. Når Almorat ser spørrende på henne, forteller baronessen at hun har fått en melding fra Kongeborgen. Kong Varg er syk igjen, alvorlig syk. Almorat blir stille. Alle venter på Kongens død. Alle samler krefter til kampen som kommer. Og en kamp mellom baroniene vil føre til Kongerikets fall. De kan ikke stå imot presset fra ork, troll og ørkenryttere om de slåss innbyrdes. Almorat ser på baronessen. Baronessen er sterk, like så "mannhaftig" som Almorat. Hun løfter kruset sitt, møter blikket til baronessen, drikker med henne. Drikker uten et ord.

Speiderleder Gavmigo

Hun savner ham. Hvorfor tok han ikke henne med seg? Angrer han? Hun går med tvilen i brystet. Hun rives i stykker av denne dobbeltheten. Natten de tilbrakte i jegerhytten, blikkene og berøringene når de kom hjem til borgen. Og nå denne avstanden, som han har valgt å påføre dem.

Vokterne synger av hjertens lyst. De er dugelige folk, med glimt i øyet og barske vitser. Visen de nå raller avgårde med er grov, direkte, og saftig som en pære. Hun ville sunget med, glist og gapskrattet, om det ikke var for denne nagende følelsen av å være oversett, følelsen av å ha mistet kontrollen. Dragen ta henne, som klarer å fortape seg i baronen. Hvor dum går det an å bli!

Senere sitter de rundt ilden hos Vatli Bondekone i Flesk. Vatli kjenner henne godt, og spør hva det er. Gavmigo rister bare på hodet, sier hun er litt utilpass. Ingenting å bry seg om, sier hun. Blikket til Vatli forteller at hun ikke tror på dette. Gavmigo står opp, unnskylder seg, går ut.

Våkne! En hånd på skulderen river henne ut av søvnen. Hun ser opp. Vatli bøyer seg over henne. Det bleke måneskinnet gjør ansiktet hennes nesten uvirkelig. Bli med ut, sier hun. Gavmigo blir med. De klatrer opp i tårnet. Vatli lar vakten klatre ned før hun ber Gavmigo fortelle. Gavmigo forteller.

Han er ikke noe å samle på, sier Vatli, og du får problemer med baronessen. Gavmigo vet det, men sier hun ikke kan styre seg. Vatli ser alvorlig på henne, minner henne på løftet deres; aldri la en mann få enerett, aldri la en mann dominere, alltid gå videre! Gavmigo ser ned, forteller med lav stemme at Grilol viste en annen side den natten. Han var aktiv, sterk, dominerende... og hun likte det.

Vatli sukker, ikke oppgitt eller overlegen, men trist. Du er speiderleder i Vetteredet, sier Vatli, og viktig for baroniet. Jeg mener; folk snakker om deg slik de snakker om baronessen og borgfruen. Folk ser opp til deg, Gavmigo! Skal du skuffe dem?

Gavmigo ser på henne. Det gjør godt å betro seg til Vatli. Hun sitter ikke og hoverer. Hun blir skuffet, joda, men hun er praktisk, og gavmild med rådene sine. Gavmigo bøyer seg fram, legger armene rundt nakken på Vatli. Holder rundt henne. Blir klemt inntil Vatli sin store barm. Tenker ikke, kjenner seg bare trygg i de sterke armene. Puster roligere.

Jeg skal gå videre, sier hun, knapt hørbart. De har sittet en stund der. Det er kjølig. Tankene er klarnet. Hun retter seg opp og møter blikket til Vatli, gjentar løftet sitt, med fast stemme nå. Vatli stryker henne ømt over håret, bøyer seg frem, kysser henne på begge kinn. Dette klarer du, sier hun, Gå inn nå. Sov litt før morgendagen. Gavmigo reiser seg. Hun puster lettere. Går lettere. Har lyst til å synge av lettelse! Trollene ta den mannen!

Kjøgemester Armenros

Det henger en kvast med månetårer i hjørnet. Armenros lukter på de nyplukkede bærene. De er sanket i akkurat rette øyeblikk. Lukten avslører potensen i dem. Mørke og ovale henger de på greinene, saftige, livgivende.

Denne buketten har hun tatt inn til seg selv, hengt den i hjørnet. Disse bærene skal tørke på grenen, hengende opp ned. De skal samle potens helt til neste fullmånetrio. Da skal hun knuse dem i morteren, blande dem med måneskinn, sine egne tårer, og kokende neslesuppe. Hun skal koke det hele ned til en eneste dose sterk tinktur*, som skal sikre en lystig og fruktbar natt med Oddlun Moldvenn, bonden på Hauge. Han er sterk, men han vil ikke stå imot potensen i disse bærene. Hun skal skjenke ham, og tårene hennes skal sikre hans attrå en hel natt til endes.

Hun snuser inn duften av månetårer. Det gjør henne myk å tenke på det. Oddlun skal få borre henne opp, som den oksen han er, og gi henne sin livgivende melk. Og når natten flykter for dagen, skal minnet hans vike for en stor tomhet, en indre natt som skal hindre ham å huske at de har elsket. Slik virker tinkturen, heldigvis. Hun skal bære hans barn uten at han vet det. Barnet skal være hennes, bare hennes. Oddlun skal gi henne sin melk, og hun skal die barnet, slik at det vokser seg sterkt! Hun skal oppdra barnet alene. Hun skal bli mor, uten å måtte gi noe livsløfte til en mann!

Fingertuppene hennes stryker over kinnet. Det sitrer. Det banker på. Stemningen blir brutt. Det er noen som banker på døren hennes. Armenros! Hun svarer. Åpner døren, smetter ut, lukker den bak seg. Lærlingen spør hva de skal gjøre med de giftige bærene. De er bare giftige uten koking, sier hun, og forteller hvordan de skal kokes, med greiner og det hele.

Tre hele kjeler med månebær skal de koke på borgkjøkkenet, og lage tinktur av, som bøndene i Vettedalen kan dynke over settepoteter og såkorn, før de sår, slik at veksten blir styrket. Det er viktig, og det er heldig at hun kom over denne bruksmåten for bærene Vettedalen er full av. Mange har berømmet henne for det. Forsøket sist vår var svært heldig. Haugebonden hadde en fantastisk potethøst, og det lille feltet med rug han sådde ga grøde som en hel åker. Denne sommeren skal Oddlun få mer enn gode poteter, og det er samme bærene som skal gjøre underverket. Hun åpner døren til kjøkkenet. Osen står mot henne som en tett vegg. Det svir i øynene. Kjøgemester Armenros myser rundt seg, smiler like mildt som alltid til kjøkkenfolket, roper ut: La oss koke månetårer!

* tinktur, salve og røkelse

Dette er de tre måtene urter kan lages til og brukes på. Tinktur er urtedrikk som brukes innvortes. Salve er urtesmør som brukes utvortes. Røkelse en en tørket og knust urteblanding som kan røkes, blåses, eller brennes for å oppnå effekt.

Høvding Varlynne i Flesk*

Hårtjafsene er strie, og fjeset er skeivt. Hun er sta som et beist, og seig som en gammel elg. Hun har vært ute en vinternatt før, krigeren Varlynne, og kommet fra det med både liv og lærdom. Nå er hun høvding, den de andre ser til for ledelse, den de stoler på. Hun trenger lærdommen sin nå.

Varlynne sitter rolig på bakketoppen. Hun trekker knærne opp, og hviler haken på hendene. Søsteren hennes, Rilju, sitter ved siden av, men hun har ingen ro. Ansiktet er blekt av søvnløshet. Blikket flakker. Skarpe lyder gjør at hun rykker til. Det er like før hun detter sammen. Ungene er hjemme, lager mat, så Varlynne kan snakke nå. Men hun nøler.

Det går en god stund før hun klarer si noe. Rilju, jeg... jeg må si det. Blikket til Rilju stopper å flakke, biter seg fast i et punkt på andre siden av dalen. Du vet det selv også. Alle tegnene var der. Tydelig. Roven har gjort det eneste han kunne. Han kunne ikke bli, Rilju. Søsteren stirrer rett frem. Tre hele tak har Rilju vært borte, og hver dag har Rilju stått og speidet etter ham. Hun speider nå også, men håpet er borte. Til og med ungene har merket det, og de spør mer enn noen gang etter faren sin. Varlynne ser på søsteren. Rilju...

Det siste kommer med en ømhet og sårhet Varlynne trodde hun hadde mistet. Men å se storesøsteren slik, så lukket og stiv, så redd... Varlynne gjentar navnet hennes; Rilju..., som en bønn om at Rilju må våkne, at de begge må våkne fra dette marerittet. Men Rilju sitter like stiv og stille. Det er ikke til å holde ut. Varlynne kjenner gråten komme. Hun klarer ikke stoppe den. Kroppen vrenger tårene ut, presser frem et hulk, ikke mer enn en lavt klynk, men nok til at søsteren også kan høre det. Hun presser pannen mot knærne, biter seg i leppene, klorer seg i leggene. Sitter så stille hun kan. Hun er sta og seig, men hun klarer ikke hindre skuldrene i å riste, klarer ikke stoppe klynkene som unnslipper henne.

Rilju tar rundt henne, gråtende hun også, og Varlynne slipper det hele ut. Tårene, snørra, fortvilelsen, redselen; alt velter ut av henne, rett i fanget på søsteren. Hun skriker av sinne også, fordi det var hun som skulle trøstet søsteren nå, hun som skulle vært den sterke og trygge. I stedet sitter hun her, og hyler om kapp med henne. De skriker sammen.

De holder rundt hverandre. Hulker ennå, men gråten er ute nå. Rilju stotrer frem noe mellom hulkene; Varlynne... Varlynne... jeg vet det, og det gjør så trolsk vondt! Han kommer ikke tilbake, og hvis han kommer vil de andre drepe ham... de vil drepe ham for å beskytte oss; meg og barna. Det gjør så vondt, Varlynne! Vondt! Vondt! Vondt! Hvorfor måtte Roven bli månesyk? Hvorfor måtte min gode og trygge Roven bli varulv!!!

* landsbyen Flesk

Helt inntil Vetteskogen ligger landsbyen, med palisaden som et spinkelt vern. De spissede stokkene verner noe mot troll og ørkenryttere, men ikke så mye som væpnede vakter gjør. Mot villvetter verner ikke palisaden i det hele tatt. Treet i palisaden gjør det bare enklere for vettene. Det er ikke som steinen i en borgmur, som holder både vetter og ånder ute.

Et stort tuntre står på plassen midt i landsbyen, med en talestein under, og et klokketårn ved siden av. En liten bekk kommer ut fra skogen, og renner dovent mellom husene. Noen barn leker ved gloppen over bekken, sender pinner under den, skriker, ler og dytter hverandre.

Ved leirehuset står en gammel mann og smører tjære på veggene. Det er lagd av tre, med flate steiner til tak, som det eneste i landsbyen. Dette lille huset, ikke større enn et enkelt skithus, beskytter golemen mot vær og vind. Mesterens golem, som holder vettene unna. Den gamle mannen er nøye med å tjærebre veggene. En ung gutt står og ser på, alvorlig, hører den gamle fortelle.

Der bekken stikker under palisaden står det doble skithuset, som en bro over bekken, lent mot palisaden. Der sitter bøndene og gjør sitt, og lar bekken bære det ned i dalen. Det gir en stinkende bekk, men den er god gjødsel for jordene der nede.

Høvding Jelram i Økel*

Hvorfor kan han ikke bare si det da! Hersens... hersens feighet! Det er jo bare å si det, og så går det bra, eller det går over. Det gjør vondt, men det går over. Det er bare å gå bort til ham og si han må snakke med ham. Spørre om de kan gå en liten tur, snakke sammen. Og så kan han si det!

Jelram skvetter. Snur seg. Der står han, Ormand, like blond og flott som alltid, like blid. Han spør om Jelram kan kikke på et nytt redskap han har laget, en slags hakke. Jelram nikker stumt, går etter ham. Stirrer matt på ryggtavlen hans. Har lyst til å kaste seg over ham. Lytter ikke til annet enn stemmen, lar ordene fly sin egen vei, puster tungt.

Ormand snur seg mot ham, holder den lille hakken i hånden. Det er ikke en hakke, men han skjønner at den kan være praktisk til grønnsakene, ikke minst til ugresslukingen. Det er typisk Ormand. Praktiske løsninger er hans spesiale, oppfinnelser. Han er helt unik, tenker helt anderledes enn alle andre. Kan plutselig si noe som virker helt sinnsykt, men dagen etterpå har det fått form, og da er det helt innlysende.

Jelram skriver etter å ta på ham. Han tar redskapen, berører hånden til Ormand, mister den lille hakken på bakken. Det brenner i fingertuppene. Ormand smiler, tar opp redskapen, ber ham prøve den i åkeren bak huset, blir med dit. Jelram prøver den. Den virker godt. Ormand sier han skal forbedre den litt. Bøyer seg over Jelram og viser. Jelram puster tungt, kjenner lukten av mann, svette. Kjenner varmen fra kroppen til Ormand.

Reiser seg brått. Glemte visst noe som skulle gjøres, sier han, og flykter. Forbanner seg selv for feighet igjen. Anledningen var god som noen, men... men han klarte troll-tryte ikke å si noe! Det er til å bli gal av! Han må komme seg vekk! Han må ut av landsbyen, dra et sted hvor han kan tenke klart, et sted han kan gå rundt uten å møte Ormand! Raskt pakker han en bylt, tar spydet, og går. Han må en tur til Vetteredet, sier han i porten; Må diskutere noe med baronessen. Blir borte noen dager. Skritter ned bakkene uten å se seg tilbake. Tenk om Ormand kom løpende etter ham, tok rundt ham, sa at han hadde forstått alt, at han også var slik! Tenk om...

* landsbyen Økel

Syd i Vettedalen, mellom Gulaskog og Vetteskogen, der ligger Økel. Den ligger på en kolle midt i dalen. Palisaden står rundt toppen av kollen, med møkkhaugene i bakken syd for landsbyen. I solen stinker det sterkt når de fremmede går opp mot porten.

Møkka bæres ut hver morgen, legges i familiedynger langsmed stigen opp til porten. I sydhellingen kan den både tørke og gjære. Noe møkk legges i graver, for å gjære og bli gjødsel. Noe møkk legges utover, for å tørke og bli brensel. En mann med skit, er mett og rik, sier ordtaket.

En våken og beredt mann står ved porten. I tårnet skimtes silhuetten av enda to voktere. En av dem har løftet buen. Portvokteren roper: Hvor kommer dere fra? Hvem er dere? Hva er ærendet? Det er det vanlige ropet, men en skjelving i stemmen varsler at her er det viktig å svare klart, uten å levne tvil. Den store og sterke mannen i porten er redd, stresset, ikke glad over å møte fremmedfolk på sin vakt. De kan ikke bebreide ham heller. Tidene er slik. Fremmede kommer med sott og sut.

Økel er en velholdt landsby, med gode hus. De er bygget i tre, laftet, med grove stokker. Mange innvånere i hvert hus, både folk og fe. Folket i den ene enden av huset, bufeet i den andre. De holder varmen for hverandre. Så slipper folket å fyre så mye. Og så har de melk en vintermorgen, uten å gå ut i kulden. Bufeet er ute nå, på engene utenfor landsbyen. Går og gresser. Sauer, lam, noen kuer, rolig står de der og biter i seg det saftige vårgresset. Det ånder fred og ro over landet.

Han skutter seg, vakten, som om det var kaldt. Svetten renner over panna hans. Han myser mot de fremmede. Bønder. Fillete. Bylter på ryggen. Redskaper i hendene. En håndfull voksne, mange bleke barn, en ku, to geiter. To familier, kanskje. Sier de er nybrottsfolk, søker ly i landsbyen, vil bosette seg her. Fra Sangori, svarer de, når han spør hvor de kommer fra. Hverken han eller de i tårnet har hørt om "Sangori". Det kan være hvor som helst. De kan være onde ånder i menneskeskikkelse. Han retter spydet mot dem. Ber dem gå. Hører ikke på protestene. Vet at han gjør det rette. Tar ingen sjanser.

Jegerheks Juvemi

Hun kaller på totemet. Lukker øynene og kaller med sjelen. Bare øyeblikk senere, når hun åpner øynene igjen, stiger hjorten ut av skogbrynet. Står der. Stirrer. Det er en stor bukk, med vid og taggete krone. Det stråler stolthet og klokskap av den. Blikket er mørkt, uutgrunnelig.

Juvemi er som barn igjen. Det sitrer i henne når hun går mot den. Hun påkaller trollkreftene. Den pruster. Hun overser det. Åpner sinnet sitt for trolltalen, og lar sine takksigelser strømme mot bukken, mot totemdyret. Takker den for respekten alle hjorter viser henne. Takker for hjelpen hun har fått. Takker for sin plass i flokken.

Det virker. Hun merker at det virker. Bukken ser på henne, bikker på hodet, blåser. Så skjer det! Helt uventet. Den tar et par skritt frem, senker mulen, og berører pannen hennes. Så snur den og forsvinner. Det skjer så fort at hun ikke rekker tenke. Når det er over tar hun seg til pannen. Den er våt.

Hun siger ned på knærne. Hendene henger ned i gresset. Hun hikster, ler, tårene renner. Det gikk! Hjorten forstod trolltalen hennes! Hun har snakket til en hjort for første gang! Hun har snakket til totemet sitt! Hun har takket!

Når hun reiser seg igjen, er det med en ny følelse. Hun føler at hun hører til, at hun virkelig er en del av flokken, for første gang. Når hun går, er det med følelsen til en hjort. Nakken hennes er rett, som om hun bar en krone på hodet. Kroppen svulmer av nye krefter. Og sansene... sansene tar henne inn i en helt ny skog. Lydene er sterkere, luktene er som et språk for seg; snakker om følelsene, identiteten, og boet til dyrene rundt henne, de hun ikke ser. De dyrene hun ser stopper opp, og stirrer tilbake, som om hun var et nytt og underlig dyr i skogen.

Først når solen går ned kommer Juvemi til seg selv igjen. Hun føler seg litt berøvet når sansene og følelsene blir som før, men beriket også. Hun har klart å takke totemet sitt for alt det har gitt henne, og har fått enda en gave fra det. Det har åpnet øynene hennes for en ny skog, et rikere og mer levende sted. Nå først begynner hun å forstå hva totemet virkelig er. Hvor viktig det er, hvor nødvendig. Det er som å bli åpnet for det virkelige livet. Det er som å slippe livet inn i kroppen, for første gang. Som om hun har sovet til nå! Juvemi kjenner seg vekket, full av kraft, full av ynde. Hun kjenner seg full av liv!

StartsideRollespillet Fabula Fabula Ulvetid Orianna i ulvetidenVettebaroniet